Hvorfor har så mange barn atferdsvansker?

[AnonymBruker]

Overskriften sier vel sitt. Etter å ha lest en tråd om lærere som sliter i jobben her inne, og samtale med venner som også er lærere, slår det meg hvor høy andel av barna "deres" som har atferdsvansker. Noen som har spekulert litt i hvorfor? Skyldes det manglende "disiplin" hjemmefra (som er den første tanken som slår meg), eller i skolen? Eller kan det være noe som er ikke-kulturelt betinget, på samme måte som at andelen med autisme bare øker og øker (og dette ses jo på som en diagnose med biologiske faktorer)? 

Jeg har ikke barn selv, og jobber kun med personer med utviklingshemming, så vet ikke hvordan ståa er hos dere med barn/jobber med barn.

Anonymkode: 4e6a6...d8a

[AnonymBruker]

Tror det er flere faktorer involvert, men jeg vet ikke. Dårlig oppdragelse er en av de, og det at mange foreldre som mener poden er verdens midtpunkt og alle må innordne seg poden. Inntrykket har blitt forsterket av ulike tråder på KG hvor man gudforbyyy ikke må prioritere seg selv over barnet. 😅 barn har de tjukkeste puter under armene, har ikke lært å ta hensyn til andre og verden rakner når de møter motgang fordi foreldre er for ettergivende. 

På den andre siden tror jeg det var dumt å la 6-åringene starte på skolen i reform -97. Jeg mistenker at ADHD er satt som diagnose på mange barn som egentlig bare har vært litt skoleumoden. De kommer fra barnehagen hvor de har vært vant til å være barn: leke, oppdage ting, være nysgjerrig, stille spørsmål... Også kommer de til skolen hvor de skal sitte stille, rekke opp hånda og helst lære alle bokstaver før jul... Overgangen blir litt for brå, og jeg tror mange blir feildiagnostisert på grunn av dette.

Kombiner disse to faktorene, så har man det gående som lærer.. 😅

Jeg sluttet som barneskolelærer, jeg kjente jeg ikke klarte å stå inne for det store læringstrykket de små møter etter barnehagen. Og så er det forferdelig slitsomt å oppdra andres barn (spesielt når foreldrene lager et dårlig grunnlag...) når man har utdannet seg først og fremst til å undervise. 

Anonymkode: 421fc...693

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror det er flere faktorer involvert, men jeg vet ikke. Dårlig oppdragelse er en av de, og det at mange foreldre som mener poden er verdens midtpunkt og alle må innordne seg poden. Inntrykket har blitt forsterket av ulike tråder på KG hvor man gudforbyyy ikke må prioritere seg selv over barnet. 😅 barn har de tjukkeste puter under armene, har ikke lært å ta hensyn til andre og verden rakner når de møter motgang fordi foreldre er for ettergivende. 

På den andre siden tror jeg det var dumt å la 6-åringene starte på skolen i reform -97. Jeg mistenker at ADHD er satt som diagnose på mange barn som egentlig bare har vært litt skoleumoden. De kommer fra barnehagen hvor de har vært vant til å være barn: leke, oppdage ting, være nysgjerrig, stille spørsmål... Også kommer de til skolen hvor de skal sitte stille, rekke opp hånda og helst lære alle bokstaver før jul... Overgangen blir litt for brå, og jeg tror mange blir feildiagnostisert på grunn av dette.

Kombiner disse to faktorene, så har man det gående som lærer.. 😅

Jeg sluttet som barneskolelærer, jeg kjente jeg ikke klarte å stå inne for det store læringstrykket de små møter etter barnehagen. Og så er det forferdelig slitsomt å oppdra andres barn (spesielt når foreldrene lager et dårlig grunnlag...) når man har utdannet seg først og fremst til å undervise. 

Anonymkode: 421fc...693

Synes dette er interessant å lese, som mor til gutt som jeg etterhvert innså nok var skoleumoden da han var 6 år, og som ble dritlei skolen raskt pga læringstrykk og leksemas.

Ellers vil jeg si til hovedspørsmålet at det er VANSKELIG å oppdra barn! Man må være på og i forkant hele tiden, skjønner godt folk med sine egne utfordringer detter av. Så er tidsånden nå at barn skal forstås og høres på. Som er bra for mye, men ikke for å innordne seg kanskje. For det tredje så har folk nå så lite felles prosjekt med ungene sine. Før bodde barn gjerne på en gård med foreldrene sine, voks opp side om side med dem, lærte gradvis å være en del av noe større, arbeide, stå på. Nå jobber begge foreldre ute, familien møtes i gangen, ungene fraktes eller stikker på trening, voksne og barn har ingen oppgaver sammen. Så skal foreldrene koble seg på og oppdra litt et kvarter her og en halvtime der.

Fordi det er ganske lite arbeid og plikter på poden, så ser jeg han blir vant til å ha det fint. Bli underholdt. Får ikke utviklet toleranse for kjedelig. Mye i skoletimene er jo kjedelig.

Anonymkode: 26da0...0a6

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[little fairy]

Av og til tror jeg mange får atferdsvansker uten å egentlig ha ordentlige atferdsvansker. Hvis man ikke passer innenfor "normalen" (som er bestemt av "folk flest"), så er man unormal og sliter med å håndtere f.eks følelser. Og da MÅ det jo være noe alvorlig grunn til det som alvorlige traumer. En del har nok traumer, men noen sliter kanskje med mildere ting som at de ikke føler seg forstått, bare trenger litt hjelp til å sette ord på følelser, veiledning. Og voksne som faktisk ser de og annerkjenner de slik de er. 

Endret 22. desember 2020 av little fairy

[AnonymBruker]

Jeg leste en artikkel om bl.a dette. (Kom bare over den en dag, kan se om jeg finner den senere). Den mente at barn oppdras hjemme til å ta mer ansvar for seg selv, litt sånn "hva vil DU?" "Hva føler DU?", puter under armene, curling-opplegg. I skolen må de derimot innordne seg etter masse regler, og det takler de ikke. 

Frontallappen til barn er ikke ferdig utviklet, det er den som styrer konsekvenstenking bl.a. Barn tar avgjørelser basert på det som skjer nå, og tenker ikke over hva konsekvensene kan bli. Barn er derfor avhengig av å bli styrt av noe annet på utsiden (voksne som setter regler). Men det er jo ikke dette den norske oppdragerstilen går ut på. 

Jeg jobber som lærer selv, og kan prate høl i huet på elevene om regler og oppførsel. De følger stort sett disse når jeg er i nærheten, men så fort de har vikar eller en annen voksen har tilsyn, eller de er alene, så er det som om reglene ikke gjelder lenger. De klarer ikke dette ansvaret. De forstår ikke at de helst skal klare å ta gode valg selv. De gjør det fordi en voksen de ser på som leder bestemmer det. Dette er litt satt på spissen da, mange elever er fornuftige og flinke og tar gode valg. Men jeg snakker om de som herjer litt rundt.... 

Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å håndtere de mest utagerende elevene. Jeg er relativt fersk som lærer, og i starten hadde jeg det synet på barn om at de kan klare å oppføre seg uten at jeg må tvinge dem til det. Men jeg ser jo nå (med enkelte eelever/klasser), så må jeg styre alt, og jeg kan ikke vike en tomme. Det er militært opplegg omtrent, med tydelige, strenge regler for det meste. Eller så sklir det ut.

Anonymkode: 038ad...fbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Overskriften sier vel sitt. Etter å ha lest en tråd om lærere som sliter i jobben her inne, og samtale med venner som også er lærere, slår det meg hvor høy andel av barna "deres" som har atferdsvansker. Noen som har spekulert litt i hvorfor? Skyldes det manglende "disiplin" hjemmefra (som er den første tanken som slår meg), eller i skolen? Eller kan det være noe som er ikke-kulturelt betinget, på samme måte som at andelen med autisme bare øker og øker (og dette ses jo på som en diagnose med biologiske faktorer)? 

Jeg har ikke barn selv, og jobber kun med personer med utviklingshemming, så vet ikke hvordan ståa er hos dere med barn/jobber med barn.

Anonymkode: 4e6a6...d8a

Den forbanna disiplin skyld på foreldre greien igjen... Vil tror at den generasjonen som oppdro oss ødela oss og så blir det mutert. Og no skal alt være så pedagogisk og alt på barnas premisser. Eller så kommer barnevernet.. Mange sånne før ig det var bare tabulagt eller kalt drittunger...Og mange har levd i ett helvete før de fikk diagnosen i voksen alder.Siden foreldrene ikke så eller orket å gjøre noe med det før.

Anonymkode: b387f...e7b

[AnonymBruker]

Kosthold og manglende disiplin. Lærere har også mistet mye rettigheter angående å kjøre en hardere disiplin på elevene sine. 

Anonymkode: 34245...093

[AnonymBruker]

Atferdsvansker hos barn skyldes ofte traumer hos barnet.

Anonymkode: 9d974...7ba

[AnonymBruker]

Dere her som skriver at det kan skyldes at foreldre syr puter under armene på ungene osv... Tenk litt på barn dere vet av som er så utagerende at skolen sliter med å håndtere dem, de som ofte utagerer fysisk. Har de ettergivende foreldre som prioriterer dem "for høyt" og er alt for pedagogiske? Min erfaring er at de ofte enten har ekstremt autoritære foreldre eller er utsatt for en eller annen form for omsorgssvikt. Å oppdra bortskjemte barn er ikke bra det heller, men tror ikke det først og fremst er de ungene som knuser vinduer og tar kvelertak på læreren?

Forresten, før ble veldig utagerende barn sendt på spesialskoler. Nå skal de være i samme klasserom med samme ressurser som alle andre. Klart det blir mer synlig da.

Anonymkode: 36f85...4d7

[GammelKaktus]

Atferdsvansker kan jo skyldes så mangt. 

Men hovedsakelig så tror jeg at det er diagnoser og/eller omsorgssvikt i bunn på de fleste. Det er nå iallfall min erfaring...

Og så har man jo og litt mer, hva skal man si forbigåender atferdsvansker på grunn av skilsmisse/dødsfall og andre store endringer på hjemmefronten. Men slikt pleier å løse seg relativt raskt når foreldrene tar skikkelig tak.

Jeg er og veldig for disse "spesialskolene", man hadde en avdeling nærmest på hver skole før. Da kunne man ta de elevene som var på vei "ut" å hjelpe de inn igjen med en litt mer alternativ skolehverdag. Slik det er nå så er det ikke hjelp å få når barna faller ut av grunnskolen. Nå er det jo bare de "verste" tilfellene som for skikkelig hjelp og oppfølgning, da snakker vi de som er psykisk utviklingshemmet og utagerende. Alle andre faller gjennom. 

Ting tar rett og slett for lang tid og det er helst bare de med oppegående foreldre som klarer å kjempe for barnet sitt som kommer noen vei, de andre blir "forbigått". Og det er kanskje de barna som trenger det mest. Ikke kan man skrike "ja da må barnevernet hjelpe da", det er faktisk begrenset hva barnevernet kan gjøre. Det må faktisk ganske mye til for at barnevernet kan gjøre inngripende tiltak i hjemmet så da blir det slik at så lenge man ikke bedriver grov omsorgssvikt som vold og overgrep så er det begrenset hva de kan gjøre. 

Endret 22. desember 2020 av FrøkenMånestråle
La til noe...

[AnonymBruker]

Det er helt klart både kulturelle forskjeller som spiller inn, og det at mange foreldre i dag må google seg til hvordan være foreldre. De skal jo være perfekte, og ungen skal aldri grine eller ha en eneste vond følelse. For ikke å snakke om alle foreldrene som lærer ungene at livet foregår på en  skjerm, mest på mobilen. Ser foreldre på lekeplassen med nesa i mobilen, mens ungen iherdig prøver å få kontakt. Mor/far er ikke tilstede, de er i en annen verden enn ungen. Og så lurer man på hvordan 12-åringer kan bli avhengige av mobilen...

Det er også en misforstått oppfatning om at barn ikke skal gjøre noe de selv ikke vil. (Som om livet er sånn, ikke rart de sliter i samfunnet!) Hvor mange ganger har jeg ikke hørt foreldre spørre ungen: "Kan du kle på deg så vi kan dra fra barnehagen?" og ungen sier nei, raser rundt på avdelingen, drar frem leker, legger seg på gulvet, vil ikke samarbeide. Ungen har fått et  direkte spørsmål, det er enten ja eller nei. Det gir ungen "makt" til å bestemme, den får valget. Det er feil, ungen skal få beskjed om å kle på seg, den skal ikke ha det valget. 

Man trener unger i å ta valg i det små, eksempelvis; syltetøy eller ost på skiva? Ikke om når eller i for stor grad hva den skal spise. Huske eller bøtte og spade på lekeplassen? Supert, ungen kan ta et valg selv, uten at det får konsekvenser for hele dynamikken i familien. Og foreldre må være konsekvente, tåle skrik og protester, ungen blir faktisk ikke traumatisert av å ikke få vilja si. 

Mange unger er sunne og friske, men når det svikter med basalbehov som aksept og anerkjennelse hos foreldrene så vil ungene søke det hos andre voksne, i barnehage og på skolen. Jeg tror mye handler om å se hver enkelt, ta seg tid til å bli kjent før det faglige kommer inn, og ha fokus på det mellommenneskelige i like stor grad som bøying av substantiv. Skape trygge rammer. De som fortsatt utagerer må få mer hjelp, tverrfaglig er best. Lista må være lav, og det må være kontinuitet i systemet så ungen slipper å forholde seg til en haug med forskjellige personer. 

Bare noen tanker om temaet, litt sånn hulter til bulter, ser jeg.

 

Anonymkode: cd887...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Forresten, før ble veldig utagerende barn sendt på spesialskoler. Nå skal de være i samme klasserom med samme ressurser som alle andre. Klart det blir mer synlig da.

Anonymkode: 36f85...4d7

Noe av grunnen kan være dette, tror jeg også. 

Anonymkode: a2940...72d

[AnonymBruker]

Alt for mange bsrn som får herje som de vil. Tafatte foreldre. Ser det i barnehagen, på avslutninger feks så sier alltid styrer at nå er det  foreldre som har ansvar. Overraskende mange som lar ungene herje, løpe rundt og hyle til tross for at det faktisk er en tilstelning med mange å ta heensyn til. Gud vet hvordan de holder på hjemme, blir jo ikke akkurat oppdratt til å prøve å sitte litt i ro og oppføre seg. I tillegg får jo ingen andre snakke til disse «gullungene». Da blir foreldrene fornærmet. På restauranter også, unger løper hensynsløst rundt. Synes synd på lærerne som får disse inn klassen. God oppdragelse er en fin ting.

Anonymkode: 4317c...a92

[AnonymBruker]

Jeg synes det blir for lettvindt å sitte her og syte om dårlig oppdragelseog dagens ungdom, som om vi levde på Sokrates tid. Jeg tror ikke det er noe galt hverken med ungene eller foreldrene, problemet er at vi har overinstitusjonalisert barndommen, og hverken barn eller foreldre har nok tid til fri lek og omgang, så de får ikke utfoldet seg lengre. Og høyreskolen har bare gjort dette verre. Se på hvor mye tid et gjennomsnittsbarn tilbringer i barnehage, eller skole+aks, tell timene, og så holder  du dem opp mot antall våkne timer hjemme, og trekk fra tiden som går til middag. eventuelle organiserte fritidsaktiviteter, lekser og kveldsstell. Tiden du står igjen med er fritiden, den uorganiserte tiden til barnet ditt, hvor de kan slappe av og gjøre hva de vil. Er du aleneforelder ser regnestykket enda verre ut. Den eneste tiden man har er helgene, og man får ikke satt seg ned og trukket pusten da heller, for da skal man kompensere for all sin dårlige samvittighet, og oppleve hundre ting på en gang. 

Jeg som voksen hadde klikka etter kort tid, dersom jeg hadde så lite tid jeg styrte selv, og jeg synes det er helt sykt at vi forventer at barna skal stå i det. Min egen barndom fremstår som et slags paradis i sakte-tv i forhold. Korte skoledager, tre dager i uka fra førsteklasse, og de resterende dagene hang jeg i hælene på en hjemmeværende bestemor. Og jeg lærte masse, helt uten pedagogikk, om hus-og håndarbeid og sosialisering blant godt voksne, og kjedet meg akkurat nok til å utvikle min egen kreativitet, og vi var ute, og brukte kroppen mye, på turer og praktisk arbeid. Mens ungene i dag sitter fastlåst i en skolesituasjon, med lopper i blodet, det er ikke rart at de utagerer. Samfunnet er sykt og de utagerende barna er det første symptomet, og det er synd at vi ikke tar det på alvor, og i stedet rakker ned på foreldrene, som ikke en gang har tid sammen med sine egne barn., så hvorfor i all verden forventer vi at de skal oppdra dem bedre?

Anonymkode: 495ff...57c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg synes det blir for lettvindt å sitte her og syte om dårlig oppdragelseog dagens ungdom, som om vi levde på Sokrates tid. Jeg tror ikke det er noe galt hverken med ungene eller foreldrene, problemet er at vi har overinstitusjonalisert barndommen, og hverken barn eller foreldre har nok tid til fri lek og omgang, så de får ikke utfoldet seg lengre. Og høyreskolen har bare gjort dette verre. Se på hvor mye tid et gjennomsnittsbarn tilbringer i barnehage, eller skole+aks, tell timene, og så holder  du dem opp mot antall våkne timer hjemme, og trekk fra tiden som går til middag. eventuelle organiserte fritidsaktiviteter, lekser og kveldsstell. Tiden du står igjen med er fritiden, den uorganiserte tiden til barnet ditt, hvor de kan slappe av og gjøre hva de vil. Er du aleneforelder ser regnestykket enda verre ut. Den eneste tiden man har er helgene, og man får ikke satt seg ned og trukket pusten da heller, for da skal man kompensere for all sin dårlige samvittighet, og oppleve hundre ting på en gang. 

Jeg som voksen hadde klikka etter kort tid, dersom jeg hadde så lite tid jeg styrte selv, og jeg synes det er helt sykt at vi forventer at barna skal stå i det. Min egen barndom fremstår som et slags paradis i sakte-tv i forhold. Korte skoledager, tre dager i uka fra førsteklasse, og de resterende dagene hang jeg i hælene på en hjemmeværende bestemor. Og jeg lærte masse, helt uten pedagogikk, om hus-og håndarbeid og sosialisering blant godt voksne, og kjedet meg akkurat nok til å utvikle min egen kreativitet, og vi var ute, og brukte kroppen mye, på turer og praktisk arbeid. Mens ungene i dag sitter fastlåst i en skolesituasjon, med lopper i blodet, det er ikke rart at de utagerer. Samfunnet er sykt og de utagerende barna er det første symptomet, og det er synd at vi ikke tar det på alvor, og i stedet rakker ned på foreldrene, som ikke en gang har tid sammen med sine egne barn., så hvorfor i all verden forventer vi at de skal oppdra dem bedre?

Anonymkode: 495ff...57c

Dette!!!! 🙌🙌

Anonymkode: 52f13...a74

[AnonymBruker]

TS her! Her var det mange interessante perspektiver, og jeg er for så vidt enig i alle

Det er klart at omsorgssvikt kan gjøre at mange barn utagerer, og da blir det jo nesten litt urettferdig å kalle det "atferdsvansker", da det ordet liksom legger skylden på barnet (jeg har et litt ambivalent forhold til ordet atferd, da man ofte ignorerer tanker/følelser og bare ser på det ytre). Men - jeg tenker at det foregikk minst like mye omsorgssvikt for 40-50 år siden, hvertfall utifra det mamma har fortalt meg, men hun sier også at det var mindre "atferdsvansker" på den tiden. Kanskje fordi det var en mer autoritær stil på både lærere og forldre? Dette er jo ikke et bedre alternativ, og de barna som led under dette kan nok ha fått minst like store problemer i livet som dagens barn som opplever omsorgssvikt.

Og så er det mange her som skriver at  barna blir sydd puter under armene på og at de ikke er vant til å forholde seg til felles regler, ta hensyn til andre, får altfor mye makt selv. Dette har jeg jo selv observert blant venners barn, og ute i offentligheten. Men hvordan kan det være SÅ vanskelig å være litt mer sjef for barnet sitt? Jeg har jo selv er klar tanke om hvordan jeg vil bli som forelder - det har sikkert mange hatt før de fikk barn, for så å oppleve at de ikke helt får til det de vil. Ja, det kan jo skyldes at man har for lite tid sammen i vårt travle samfunn og ikke vil bruke den lille tida på å skape dårlig stemning. Eller at man overalt hører at man skal sette barna først, og så blir det vanskelig å være streng fordi man tror man skader eller avviser barna ved å sette veldig tydelige grenser. 

Uansett vil det jo være viktig å prøve å finne ut årsaken bak atferdsvanskene på skolen. Om det gjelder omsorgssvikt, eller bare at barnet har hatt for frie tøyler

Anonymkode: 4e6a6...d8a

[AnonymBruker]

Å skylde på foreldre er jo det aller enkleste, men sannsynligvis den påstanden som er mest til hjelp.

Dagens barn lever helt annerledes enn tidligere generasjoner. Mye er bra, men jeg tror også mye er mindre bra.

- mindre bevegelse/fysisk aktivitet

- Mer tilsetningsstoffer i all mat

- lite egentid. Barn er underlagt organiserte aktiviteter og får liten mulighet til å organisere og praktisere eget liv.

Er det ikke påfallende at all forskning påviser at fysisk aktivitet demper feks ADHD- adferd? Er det ingen andre det ringer bjeller hos når man vet dette? 

Det er mye bevegelse i bare det å sykle selv til fotballtrening, venner osv.

Vi bor på toppen av en lang bakke, her kjører barn i småskolen hjem på elektrisk sparkesykkel. For 20 år siden hadde alle barna gått/syklet, fått melkesyre i beina, høy puls etc..

Se bare på effekten voksne har av fysisk aktivitet. Det gir en godfølelse i kroppen, man finner lettere roen, blir i bedre humør.

 

Anonymkode: 52f13...a74

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Men - jeg tenker at det foregikk minst like mye omsorgssvikt for 40-50 år siden, hvertfall utifra det mamma har fortalt meg, men hun sier også at det var mindre "atferdsvansker" på den tiden.

Dette vil jeg gjerne se forskning på, at din mor ikke fikk det med seg holder ikke.

Men, barn er kanskje mer synlige nå enn på 50-tallet? Var mye mer "barn skal ses, ikke høres" osv? 

Anonymkode: 36f85...4d7

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Dette vil jeg gjerne se forskning på, at din mor ikke fikk det med seg holder ikke.

Men, barn er kanskje mer synlige nå enn på 50-tallet? Var mye mer "barn skal ses, ikke høres" osv? 

Anonymkode: 36f85...4d7

Ser nå at du skrev 40-50 år siden, ikke 50-tallet. Altså, på den tiden bant man ungene fast i husveggen og kalte det barnepass og barn fikk styre på og banke hverandre og lage små mafiagjenger? Var det virkelig bedre? Gikk utagerende barn på vanlige skoler på den tiden? 

Anonymkode: 36f85...4d7