Studere psykologi profesjonsstudium?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er en 18 år gammel jente som går siste året på vgs. Snart skal vi søke høyere utdanning, men jeg er usikker. Jeg har foreløpig et ganske høyt snitt og kan komme inn på psykologi profesjonsstudiet. Jeg lurer på om noen her har erfaringer som student eller evt. jobber som psykolog? Er lønna bra i forhold til lang studieperiode? Er det noe annet jeg bør studere? Har tatt realfag og kan likeså godt komme inn på medisin, men føler litt mer interesse for psykologi. Er dette yrket bra? Jobbmuligheter(foretrekker Oslo-området)? 

Tusen takk på forhånd for alle svar :)

Anonymkode: d0771...466

[AnonymBruker]

Ville heller valgt medisin. Hvis du fortsatt er interresert i pykisk helse kan du bli psykiater.

Anonymkode: 1a405...aff

[AnonymBruker]

Jeg syns man burde ha litt mer livserfaring før man starter på psykologi. Jeg kjenner en del psykologer og det er et hardt yrke, og alle er veldig glade for at de var eldre enn 23-24 da de var ferdigutdanna. Skjønner at du har gode karakterer og vil rett på studier, men er lurt å prøve litt forskjellige jobber før man bestemmer seg. IMHO

Anonymkode: 9c259...898

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Ville heller valgt medisin. Hvis du fortsatt er interresert i pykisk helse kan du bli psykiater.

Anonymkode: 1a405...aff

Det er jo psykologi man bør studere dersom man vil ha mest mulig kunnskap om menneskesinnet. En psykolog lærer om menneskets psykologi (atferd, tanker, følelser), mens en psykiater kun er en lege som har spesialisering i psykiatri (alvorlige sinnslidelser som i de fleste tilfeller krever medisinering). 

Anonymkode: cc6fa...d60

[myjn]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ville heller valgt medisin. Hvis du fortsatt er interresert i pykisk helse kan du bli psykiater.

Anonymkode: 1a405...aff

Det avhenger av hva hun orker å gjøre i de neste 6-10 årene av sitt liv. Studerer medisin selv og gruer meg hver eneste dag fordi at jeg føler på et stort press på å gjøre det bra på studiet, være aktiv i studentforeninger på fritida, ha relevant jobb, bygge en perfekt CV, få kontakter med folk på sykehusene, osv osv, bare slik at jeg kan få en LIS1 (turnus) stilling om 5 år og deretter ta på meg jævlige vakter, jobbe masse, og mest sannsynligvis flytte på meg mye (fordi at det er vaskelig å få LIS1 i de store byene). Jeg kjenner at jeg har selv lyst å bytte til psykologi og få en mer normal hverdag med ikke like mye press. Det hjelper heller ikke at så mange på medisin er A-mennesker som er toppidrettsutøvere på fritiden, har har foreldre som er overleger på store sykehus (slik at de lett kan få en LIS1 stilling), er rike, pene og i tillegg leser i sånn 5 timer hver dag etter forelesninger 🙄

[AnonymBruker]

Hele studiet er bortkastet, er jo bare synsing. Blir som å følge en regelbok der man skal stemple mennesker, fortelle det hva de skal være.

Carl jung som står bak den analytiske psykologien kan jo ikke bestemme at den er riktig.

Mennesker er den de er, ikke tenk noe mer på det. Du skal være deg selv, ingen annet. Glem alt som heter diagnoser.

Jeg gikk gjennom hele studiet, men ser etterpå at det var bortkastet. Våknet opp selv for sent, så jeg graderte meg ikke.

Anonymkode: 30e10...8d5