Treåring og døden

[AnonymBruker]

Er det normalt at barn spør mye rundt dette? Mitt barn fyller tre år i desember. Det spør hva som skjer når noen dør. Hvorfor man legges i kista. Hvorfor de setter blomster og gravstein oppå. Jeg svarer etter beste evne. Oldemor døde i sommer, barnet var med i begravelsen. Oldemor var veldig gammel, det var naturlig. Jeg følte det ga en fin "introduksjon" til temaet. Oldemor var nesten 100 og at hun døde var ok. Jeg har ikke lagt særlig fokus på døden annet enn det. 

Men jeg har også mistet mor og søster, ikke naturlig og alt for unge. Det skjedde før barnet kom. Det smerter meg så å snakke om det at jeg unngår det. Men barnet vet at min mamma er død, og spurte om jeg savnet henne. Jeg opplever at jeg snakker tørt og forklarende om det, som jeg forklarer alt annet. Men sorgen sitter i meg enda. At jeg også har mistet en søster, som barn, har jeg ikke fortalt en gang, det er så smertefullt at jeg aldri snakker om henne. Men vi skal på kirkegården og tenne lys julaften, og da må jeg jo forklare at jeg OGSÅ hadde en søster. Og hun er OGSÅ død. 

Meg og barnet sin familie er veldig liten. Vi har mange venner, men kun en besteforelder. Vi har flere døde enn levende familiemedlemmer, føles det ut som, fordi det var mine aller nærmeste som døde. Så det er vondt å bli påminnet dem jeg prøver å fortrenge at er borte fordi jeg tror jeg kollapser hvis jeg tar det inn over meg.

Vanskelig med en vitebegjærlig treåring. Som jeg er fryktelig redd skal oppleve samme sorg som meg. 

Anonymkode: dbeca...c9a

[AnonymBruker]

Fireåringen er også veldig opptatt av dette. Her var det mormors kjære som døde av kreft. Vi var på besøk på sykehuset på slutten og jeg tenker der var fint å gi barnet kontekst når han så gikk bort. Barnet var også med i begravelsen. Barn er nysgjerrige og suger til seg kunnskap. Jeg synes det kan være vanskelig å svare til tider og rådførte meg med barnehagen som sa at man bare må være ærlig med barna. Selvsagt forklare i et barnevennlig språk, men bare være ærlig. Barna dveler ikke på samme måte. Men jeg kan forstå det er vanskelig. Her har det vært veldig mye fokus på dette etter begravelsen. Barnet spør gjerne om andres foreldre er døde f eks og det er ikke så behagelig når man står der og hører på. Jeg prøver å forklare at enkelte kan bli lei seg når man snakker om dette og derfor kan vi heller snakke om andre ting. Men ja, ikke lett det der.

Anonymkode: efff9...c5b

[Gjest WhisperingWind]

Om det smerter deg så mye å snakke om mor og søster så er det kanskje på tide å bearbeide det? 

Det å snakke om de og gråte er en del av sorgprosessen. 

Ikke at det vil slutte å gjøre vondt eller at savnet blir mindre, men det vil gjøre litt mindre vondt og ikke like vanskelig å tenke på dem. 

På et punkt kan du plutselig smile og le av tanken på dem og alt som var fint, koselig og verdt å huske på. Viktige minner som er gode å ha med seg. At fokuset blir mer på hvem de var og de gode minnene, ikke på at de døde og kun sorgen rundt det. 

Barn er nysgjerrig på døden. Og ungen vil garantert komme med vanskelige spørsmål dess eldre det blir. 

Det er fint for dem å se at du blir trist. At du savner dem. Men også at du da kan si at selv om det er trist så er det viktig å huske på alle de gode stundene og minnene du har av dem og at de på en måte alltid er med deg fordi du husker dem og har  dem i hjertet ditt. 

Endret 20. desember 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Bestemoren til barnet mitt døde for en stund siden, og da var hun 2,5. Hun har snakket mye om det i ettertid og spurt. 

Jeg forklarte at hun ble veldig syk, og legene klarte ikke gjøre henne frisk, så nå er hun hos Gud. Hun har det bra nå, men vi savner henne og det er derfor alle gråter. 

Anonymkode: 27eee...423

[AnonymBruker]

Jeg tenker at barn spør om det de tenker på, helt uten filter. Og det er kjempebra, men kan oppleves vanskelig for oss voksne. Jeg tror at ærlig varer lengst, så langt det går. Kan du ikke si det som det er da? At du hadde en søster som døde, og at det er så trist for deg at du syns det er litt vanskelig å prate om? Kanskje dere kan titte litt i familiealbum det du viser bilder av din søster, og der det blir naturlig å snakke litt om henne. Blir det for tungt, så sier du det. Og gråter du, så viser du barnet at det er helt normalt. Alle gråter innimellom, og det gjør virkelig ingenting. Heller tvert om. 

Anonymkode: b76af...681

[Jytte]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tenker at barn spør om det de tenker på, helt uten filter. Og det er kjempebra, men kan oppleves vanskelig for oss voksne. Jeg tror at ærlig varer lengst, så langt det går. Kan du ikke si det som det er da? At du hadde en søster som døde, og at det er så trist for deg at du syns det er litt vanskelig å prate om? Kanskje dere kan titte litt i familiealbum det du viser bilder av din søster, og der det blir naturlig å snakke litt om henne. Blir det for tungt, så sier du det. Og gråter du, så viser du barnet at det er helt normalt. Alle gråter innimellom, og det gjør virkelig ingenting. Heller tvert om. 

Anonymkode: b76af...681

Enig med deg. Jeg mistet brått en som sto meg nær. Telefonen ringte en kveld akkurat når barnet på fire hadde lagt seg. Det hadde skjedd en ulykke med tragisk utfall. Døra til soverommet sto på gløtt, og barnet kom ut og spurte hva det var. Samboer var også der, og det var umulig å skjule noe som helst. Jeg knakk sammen i gråt først, tok meg litt sammen og fortalte at xxxxx var blitt veldig syk, og ikke klarte seg selv om legene var der, og døde. Sa ingenting om den brutale ulykken, jo til min samboer på engelsk, fortalte i korte trekk. Hvordan jeg maktet dikte der og da vet jeg ikke. Jeg fikk en valium av samboer. Barnet holdt seg nært meg i senga i en time eller to eller flere, og lurte på om det går bra mamma? Jeg måtte trøste barnet også, og vi snakket litt om døden, at man får fred og ikke har sykdom eller smerter mer. Tror vi sovnet i samme seng. 

Det gikk veldig fint senere, opplevde ikke masse spørsmål rett etterpå, virket som om barnet slo seg til ro med svarene. Men jeg så reaksjonen når jeg sa ordene "xxxxx er død", det kom som et lite sjokk for barnet også. Det var umulig å skjule noe, først telefonsamtalen som inneholdt mange nei, hvor, er det sant,  åh nei, når, hvordan fikk dere vite det -  pluss mitt ansikt som ikke kunne skjule at noe hadde skjedd. Trodde ikke barnet lyttet, men lå og sov. Vet ikke om jeg kunne taklet det annerledes uansett. 

 

[Hr. Aktiv]

Det er det som gjør barna gode og spennende å følge på deres ferd i livet. Til å begynne med ingen bekymringer, bare tusenvis av spørsmål. Noen gode og andre kansje ikke like gode, men samtidig er de ikke negative. Det er det vi voksne som får de til. 

Selv om vi selv henger med hodet og er trist så blir et barns sinn i kontrast blid og livlig. Plutselig ser man at det finnes utveier av dette dalføret. De å da få tilbringe tid sammen med barna blir med ett ikke bare en oppvåkning, men også en tankevekker om at verden går videre og ikke alle henger like mye med hodet selv om vi i dag har det litt tøft. 

Barn reagerer så forskjellig at det finnes ingen fasit på hva som er normalt eller ikke. For ditt barn er dette normalt og fortsette å stimulere til det. Gi barnet ditt den trygghete4n det trenger og svar på de spørsmål som da kommer. Det blir terapi for deg og nyttig lærdom for begge.