Skaptisk frøken. Hvordan gjøre dagene bedre?

[AnonymBruker]

Jeg har ei datter på 6 måneder som er utrolig skeptisk til andre voksne. Furteleppa kommer frem med en gang og det ender i gråt. Svigermor har vært på besøk en god del, og da tar det fort en time før datteren min synes det er greit. Men da har svigermor jobbet hardt! 

Nå skal vi avgårde til mine foreldre for jula, som bor 3 timer unna. De har bare sett henne to ganger etter fødsel. De er fine personer, men er lite interessert i babyer. De sier kanskje hei, og får de en furte leppe eller opplever at hun begynner å gråte, gir de opp. Det gjør ikke svigermor. Nå ser jeg for meg flere dager med gråting og sutring - noe jeg vet kommer til å slite meg ut, da samboer jobber, og jeg er alene med de to barna mine de første dagene. 

Har dere noen tips til hvordan jeg kan trygge den lille, skeptiske frøkna? 

Anonymkode: af8b2...f31

[AnonymBruker]

Tid og gradvis tilnærming er det eneste jeg opplever hjelper for vår lille skeptiker. Det er stort sett alltid furteleppe hvis noen andre enn faren, storesøsteren eller jeg tar kontakt med henne. Nå har vi ikke vært mye sammen med besteforeldrene som er i risikogruppe mtp. korona, så dem er hun livredd. Svigersøster og min bror er ok nå så lenge de ikke prøver å løfte henne. 

Men hun kan finne på å søke kontakt selv med mødrene til to babyer på samme alder som vi har møter innimellom, og da sitter de ned på gulvet og snakker med sine egne babyer og meg. Jeg tror det er fordi hun studerer dem, og hvordan jeg er sammen med dem, og til slutt konkluderer med at de er ufarlige og kanskje til og med litt spennende. 

 

Anonymkode: 7dc52...a94

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette. Her så baby besteforeldre ukentlig (og ofte mer) siden fødsel, men hun har alltid vært skeptisk til fremmede uansett og skal helst ikke være hos dem. Nå er hun 15 mnd og må fortsatt varmes litt opp, men går mye bedre nå heldigvis.

Veldig slitsomt i typiske familiesammenkomster som du skriver, hvor alle egentlig vil bidra med baby, men det fører bare til gråting, sutring og enda mer klenging på meg (dette mest når hun var yngre) Så var jo mer slitsomt for meg selv om alle ville bidra.

Men eneste rådet er jo å gjøre som svigermoren sin å ta seg tid. Besteforeldrene her var ganske flinke til å være tålmodige med det og kanskje gå å snakke/synge mens de bar henne og gjerne litt bort fra meg så baby ikke så meg, så fort hun så meg ville hun helst til meg.

Barn er jo forskjellige, søster som fikk barn ganske samtidig som meg hadde en baby som "ikke brydde seg" om hvem som bar henne og gladelig satt på fanget til alle andre. Virker jo veldig deilig må jeg innrømme.

Anonymkode: 58b88...4e2

[AnonymBruker]

Min erfaring med skeptiske barn er at man ikke skal prøve så hardt. De fremmede bør unngå å se direkte på barnet etter snakke til hen, frem til barnet selv søker kontakt. Når barnet søker kontakt bør man prøve å respondere likt, altså bør et forsiktig smil bli svart av et forsiktig smil.

Barnet bør få være tett på en primærperson, vanligvis mamma eller pappa, og ha mulighet til å se deres ansikt. Da kan barnet se hvordan mamma reagerer på denne fremmede personen, og slik forstå at dette er en person mamma synes er trygg.

Det er også veldig viktig at primærpersonen ikke stresser med dette. Barnet vil oppfatte stresset, og tolke det slik at mamma blir stresset av denne fremmede personen. Da må personen være farlig.

 

 

Med skeptiske barn er det lurt om man ha noen utenfor kjernefamilien som barnet kan møte ofte nok. I den alderen må der nesten bli ukentlig, for de har ikke veldig lang hukommelse.

Anonymkode: 5765a...662