Utro med halvsøstera hennes, bør jeg fortelle det?

[AnonymBruker]

For en stund tilbake, har jeg vært utro med halvsøstera hennes. De har felles mor, og har ingen kontakt med hverandre. Sist de hadde kontakt var for mange år siden, da moren deres levde.

Jeg har alltid vært en ærlig person selvom det har vært skadelidende for meg. Nå har jeg diskutert dette med en venn og han ber meg ikke fortelle det til henne, da dette vil være enorme skader for barna. Jeg eier boligen for meg selv.

Familien min dvs. samboer og barna er økonomisk avhengig av meg. Jeg føler det er en moralsk plikt å fortelle henne det, samtidig vet jeg det kommer til å skade barna ganske stygt - da hun ikke kommer til å takle det.

Hva bør jeg gjøre, eller lettere sagt hva ville du gjort?

Anonymkode: e619c...e70

[AnonymBruker]

Fortell det til henne med en gang!

Anonymkode: 44f14...a70

[AnonymBruker]

Jeg ville sluttet å skrive tulleinnlegg på internettforum.

Anonymkode: 24764...1e9

[Gjest Godhelg2019]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ville sluttet å skrive tulleinnlegg på internettforum.

Anonymkode: 24764...1e9

Om du synes dette er tulleinnlegg, da får la være å kommentere. Jeg mener dette er viktig problemstilling å ta tak i. 

[Gjest Godhelg2019]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Fortell det til henne med en gang!

Anonymkode: 44f14...a70

Jeg synes de ikke bør fortelle dette til samboeren hans. Dette er fordi utroskap er relativt vanlig i Norge, og skadene ved å fortelle dette vil føre til vesentlig dårligere barndom for barna.

[AnonymBruker]

Det er ikke noe du får gjort noe med nå, og jeg synes faktisk at du ikke skal fortelle det. Det er ikke verdt det med tanke på hva du ødelegger. 

Anonymkode: 10ed7...7fb

[AnonymBruker]

Du skal selvfølgelig ikke fortelle det. Hvis det er over og det ikke betydde noe, hvorfor skal du ødelegge din familie da? For å lette din samvittighet? I håp om å få tilgivelse? Da bør du heller gå til en prest og ta samtalen der og så lever du med det du har gjort slik at familien din ikke blir skadelidende. 

Anonymkode: 21ac1...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du skal selvfølgelig ikke fortelle det. Hvis det er over og det ikke betydde noe, hvorfor skal du ødelegge din familie da? For å lette din samvittighet? I håp om å få tilgivelse? Da bør du heller gå til en prest og ta samtalen der og så lever du med det du har gjort slik at familien din ikke blir skadelidende. 

Anonymkode: 21ac1...438

Gode råd.

Anonymkode: e619c...e70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det er ikke noe du får gjort noe med nå, og jeg synes faktisk at du ikke skal fortelle det. Det er ikke verdt det med tanke på hva du ødelegger. 

Anonymkode: 10ed7...7fb

Utfordringen min er at jeg får lett dårlig samvittighet. Hater å skjule viktig informasjon for andre. 

Anonymkode: e619c...e70

[UteTilLunch]

Jeg ser du skriver at du «alltid har vært en ærlig person». Ærligheten din startet først etter at du var utro. Merkelig personlighetstrekk.

Jeg vet ikke helt om din historie er sann (selv om du skriver du er ærlig). 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Utfordringen min er at jeg får lett dårlig samvittighet. Hater å skjule viktig informasjon for andre. 

Anonymkode: e619c...e70

Ja, men da tenker du jo bare på hva du selv har behov for og ikke hva hun egentlig har behov for. Hvis du forteller henne det, knuser du muligens hjertet hennes og ødelegger familien din, tror du virkelig at hun ønsker det?

Det er ikke din moralske plikt å fortelle henne det. Når du først har dummet deg ut er det din moralske plikt å ta vare på din samboer og gjenopprette noe av det onde du har gjort mot henne. Det gjør du bare ved å elske henne og vise henne omsorg, ikke ved å knuse henne.

Hvis du går til en prest og forteller om det, skrifter du det onde du har gjort overfor et annet menneske - og overfor Gud, om du tror på noe guddommelig. Uansett får du sagt det høyt og tydelig og får muligheten til å legge fra deg den tunge børen du bærer på. Det vil ikke gagne noen å fortelle sannheten til henne. Da er det bedre å sone gjennom å være så god du kan mot samboeren din resten av livet.

 

Anonymkode: 21ac1...438

[draug 75]

Hva er motivet med å fortelle?

Lette ditt hjerte, lempe alt over på "din kjære", få tilgivelse , osv...

Eller er det å forklare henne hvorfor at "meg kan du ikke stole på."

[UteTilLunch]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ja, men da tenker du jo bare på hva du selv har behov for og ikke hva hun egentlig har behov for. Hvis du forteller henne det, knuser du muligens hjertet hennes og ødelegger familien din, tror du virkelig at hun ønsker det?

Det er ikke din moralske plikt å fortelle henne det. Når du først har dummet deg ut er det din moralske plikt å ta vare på din samboer og gjenopprette noe av det onde du har gjort mot henne. Det gjør du bare ved å elske henne og vise henne omsorg, ikke ved å knuse henne.

Hvis du går til en prest og forteller om det, skrifter du det onde du har gjort overfor et annet menneske - og overfor Gud, om du tror på noe guddommelig. Uansett får du sagt det høyt og tydelig og får muligheten til å legge fra deg den tunge børen du bærer på. Det vil ikke gagne noen å fortelle sannheten til henne. Da er det bedre å sone gjennom å være så god du kan mot samboeren din resten av livet.

 

Anonymkode: 21ac1...438

Skriftemål praktiseres vel bare i katolisismen? Er TS katolikk?

[AnonymBruker]

Neon ganger må man se situasjonens realitet i øynene og ikke være moralpoliti.

Anonymkode: 46e0d...d16

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hva bør jeg gjøre, eller lettere sagt hva ville du gjort?

Anonymkode: e619c...e70

Kastrert deg. 

Anonymkode: 062cc...fb8

[AnonymBruker]

UteTilLunch skrev (1 time siden):

Skriftemål praktiseres vel bare i katolisismen? Er TS katolikk?

Skriftemål brukes også i Den norske kirke. Det hører inn under sjelesorg og er ikke et sakrament slik det er i Den katolske kirke, men det kan likevel være til hjelp for et menneske som angrer på ting og har behov for å bekjenne noe. I Den norske kirke formidler også presten Guds tilgivelse slik de gjør det i Den katolske kirke.

Anonymkode: 21ac1...438

[UteTilLunch]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Skriftemål brukes også i Den norske kirke. Det hører inn under sjelesorg og er ikke et sakrament slik det er i Den katolske kirke, men det kan likevel være til hjelp for et menneske som angrer på ting og har behov for å bekjenne noe. I Den norske kirke formidler også presten Guds tilgivelse slik de gjør det i Den katolske kirke.

Anonymkode: 21ac1...438

Takk for oppklarende kommentar. Dette burde jeg visst.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

For en stund tilbake, har jeg vært utro med halvsøstera hennes. De har felles mor, og har ingen kontakt med hverandre. Sist de hadde kontakt var for mange år siden, da moren deres levde.

Jeg har alltid vært en ærlig person selvom det har vært skadelidende for meg. Nå har jeg diskutert dette med en venn og han ber meg ikke fortelle det til henne, da dette vil være enorme skader for barna. Jeg eier boligen for meg selv.

Familien min dvs. samboer og barna er økonomisk avhengig av meg. Jeg føler det er en moralsk plikt å fortelle henne det, samtidig vet jeg det kommer til å skade barna ganske stygt - da hun ikke kommer til å takle det.

Hva bør jeg gjøre, eller lettere sagt hva ville du gjort?

Anonymkode: e619c...e70

Hvor var din «MORALSK PLIKT» når du var utro? Hvis du drit i den da kan du gjøre det nå også. 

Anonymkode: fbee7...818

[AnonymBruker]

Hvorfor var du utro, og attpåtil med samboers søster? 

Anonymkode: d70e5...649