Utrolig lei av faren og moren min

[AnonymBruker]

Nå har det virkelig toppet seg for meg, og jeg har ikke mer empati igjen for verken min far eller mor. 

Jeg og min bror har hatt en ok oppvekst. Jeg vil ikke si vi har hatt det verst, men vi har ikke hatt det bra heller. Vi har vokst opp med en far som dro med seg dop inn i huset (ikke tunge stoffer, men likevel), høylytt skriking for hver minste ting, «mild» vold, ransaking av hjemmet og utroskap opp til flere ganger. Og en mor som bare står der og ser på at alt dette skjer, men mener at vi er en funksjonell familie. 

Etter hvert som jeg ble eldre fikk jeg mer og mer nok. Og har klikket til sammen tre ganger. Ene gangen da han hadde fortalt elskerinnen sin at kone og vi barna var død, vi fikk vite det av henne. Da klikket det for meg. Andre gang da han mente at mine venner var tapere i en diskusjon vi hadde hjemme, da klikket det for meg fordi vennene hans er rusmisbrukere og tapere uten noe form for ambisjoner.

Og nå siste gang for to uker siden da jeg kom hjem for ferie, har han ENDA en gang en elskerinne og sto i garasjen or snakket med henne. Mor klikket og sto å skrek på kjøkkenet om at han skulle vise henne mobilen, og han satt der og løy om at han ikke hadde snakket med en dame, det var kompisen. Jeg fikk bare nok, stilte meg opp foran de og ba han ryke og reise. Han reiste seg opp for å ta meg og jeg sa høyt og tydelig «kom igjen, ta meg så jeg endelig kan ringe politiet». Som dere skjønner var det rett og slett siste dråpen for meg, jeg bare orker ikke å ha dette menneske i livet mitt. Han dro, flyttet ut dagen etterpå.

Og nå da, så sitter mor her da og mener at han ikke burde ha flyttet ut. Fordi hun vil ikke at vi skal være barn av skilte foreldre, når meg og min bror har nærmest bønnfalt henne flere ganger om å gå. Nei, han må komme hjem igjen fordi han er så god som har gjort så mye for familien. Vi er jo en så fin familie (jada, perfekt ifølge Facebook). Vi satt oss alle 3 og snakket sammen, og når min bror og jeg forklarte alt hun har latt oss gå igjennom så satt hun der som et spørsmålstegn. «Hæ, skriker jeg og far til hverandre hele tiden? Nei det har jeg ikke merket», når de ikke evner å si en eneste setning til hverandre normalt. 

Endelig er han vekke, så sitter hun er og griner for å få han tilbake. Og jeg kjenner bare at jeg blir så lei og irritert og alt på en gang. Hun har virkelig latt han dra oss gjennom dritten, barna hennes går til psykolog og sovetabletter for å overlever hverdagen. Og nå når det endelig er slutt så skal vi trygle om å få dette «fantastiske» livet tilbake! 

Jeg vil bare kutte begge to ut av livet mitt og ta med meg lillebror til hvor jeg bor nå. Jeg har ikke sympati for henne mer, jeg syns ikke synd i henne når hun sitter der og feller tårer på telefonen og sier «hver så snill å flytt hjem igjen». Alt jeg tenker er hvorfor er du svak og hvorfor sitter du han foran barna dine, som har bedt deg i flere år om å bare gå. Jeg vil bare vekk. Vil heller ferie jul alene enn å sitte rundt bordet med han.

Nattens utblåsning, den har vært lang.. Og hvis noen av dere har kuttet kontakt med familie. Hvordan var det? Hvordan forklare det ovenfor kjæreste, eventuelt svigerforeldre?

Anonymkode: 9b45e...b32

[Nymerïa]

TS, jeg er uenig i at dere har hatt en OK oppvekst. Det der høres ikke OK ut i det hele tatt. Kanskje sier du OK fordi det innimellom slagene var OK, men det er det i alle familier.

Jeg tror ikke et øyeblikk på at du klarer å endre foreldrene dine. Og du kommer neppe til å få noen innrømmelse eller forståelse heller. Du sier at du har lyst å ta med broren din bort. Jeg regner med at han er ganske stor ettersom dette har pågått i flere år. Da tror jeg rett og slett at du skal si til han at han alltid er velkommen hos deg, han kan bo hos deg til han blir voksen og han skal ikke ha noe som helst dårlig samvittighet for å gjøre det som er best for seg selv.

Når det gjelder framtidig kjæreste og svigerfamilie; jeg hadde mye heller forklart dem at jeg og familien har svært lite kontakt på grunn av rusmisbruk (deres) enn å utsette dem for foreldrene mine.

Du bestemmer selv hvilken vei du går videre. Jeg ønsker deg lykke til.

[PM75]

Jeg er imponert over din styrke i en så kaotisk oppvekst og livssituasjon! Fortsett å ta vare på deg selv og lillebroren din, så kanskje deres generasjon får det bedre til. 

[AnonymBruker]

Husk at din far er din far, men for moren din er han hennes ektemann, og hun vil ha andre følelser og tanker rundt dette enn det du har. 
hun er svak og langt nede, har nok funnet seg i mye i mange år og tror det skal være slik. Hun er nok avhengig av han og klarer seg ikke uten. Hun lever i ei boble og trenger mest sannsynlig noen å snakke med. 
skjønner godt du er forbanna på faren din som har oppført seg slik. Veldig bra at du sier fra, og veldig bra at du ikke lar deg behandles dårlig. Men forholdet mellom de må de selv finne ut av, og du kan fint ta litt avstand om du føler det blir for mye. 

Anonymkode: 73be3...403

[SneakyMinx]

Du har ikke hatt en ok oppvekst, men jeg har vært der selv så jeg vet hvordan det er å dro det. Jeg skjønte ikke hvor dårlig barndommen min hadde vært før jeg flyttet i fosterfamilie når jeg var 16. Min mor er også svak, og tar hele tiden tilbake en kjæreste som slår henne. Forstår veldig godt at du er lei, det ble jeg også. Ovenfor kjæreste og svigerforeldre forteller du det du har lyst til å fortelle. Min kjæreste vet alt, men foreldrene hans vet bare at jeg og mamma ikke kommer så godt over ens. Det er din historie, og du deler kun det du vil med de du vil.

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (19 timer siden):

TS, jeg er uenig i at dere har hatt en OK oppvekst. Det der høres ikke OK ut i det hele tatt. Kanskje sier du OK fordi det innimellom slagene var OK, men det er det i alle familier.

Jeg tror ikke et øyeblikk på at du klarer å endre foreldrene dine. Og du kommer neppe til å få noen innrømmelse eller forståelse heller. Du sier at du har lyst å ta med broren din bort. Jeg regner med at han er ganske stor ettersom dette har pågått i flere år. Da tror jeg rett og slett at du skal si til han at han alltid er velkommen hos deg, han kan bo hos deg til han blir voksen og han skal ikke ha noe som helst dårlig samvittighet for å gjøre det som er best for seg selv.

Når det gjelder framtidig kjæreste og svigerfamilie; jeg hadde mye heller forklart dem at jeg og familien har svært lite kontakt på grunn av rusmisbruk (deres) enn å utsette dem for foreldrene mine.

Du bestemmer selv hvilken vei du går videre. Jeg ønsker deg lykke til.

Takk for tilbakemelding, jeg sitter pris på det. Det er vell ok for meg fordi jeg vet ikke om noe annet, samtid som jeg vet at det finnes andre som har det verre. 
 

Men ja, min lillebror er egentlig ikke liten lengre men bor fortsatt hjemme. Han har heldigvis begynt å tilbringe mye av tiden ute av huset og sover hos venner og kjæreste. Det gjør meg glad fordi det betyr at han ikke har vært rundt dette 24/7 alene etter at jeg flyttet ut. 
 

ts

Anonymkode: 9b45e...b32

[AnonymBruker]

PM75 skrev (6 timer siden):

Jeg er imponert over din styrke i en så kaotisk oppvekst og livssituasjon! Fortsett å ta vare på deg selv og lillebroren din, så kanskje deres generasjon får det bedre til. 

Takk. Aldri om jeg skal la meg selv gå igjennom noe sånt igjen. Og i hvertfall ikke mine fremtidig barn. 
 

SneakyMinx skrev (1 time siden):

Du har ikke hatt en ok oppvekst, men jeg har vært der selv så jeg vet hvordan det er å dro det. Jeg skjønte ikke hvor dårlig barndommen min hadde vært før jeg flyttet i fosterfamilie når jeg var 16. Min mor er også svak, og tar hele tiden tilbake en kjæreste som slår henne. Forstår veldig godt at du er lei, det ble jeg også. Ovenfor kjæreste og svigerforeldre forteller du det du har lyst til å fortelle. Min kjæreste vet alt, men foreldrene hans vet bare at jeg og mamma ikke kommer så godt over ens. Det er din historie, og du deler kun det du vil med de du vil.

Utrolig glad for at du kom deg ut, fordi det er faktisk ikke greit. Håper at du har det bra nå og at livet er mye bedre. 
 

Kjæresten min vet at jeg misliker min far sterkt, men han vet ikke hvorfor. Men nå har det egentlig kommet til det punktet at jeg bare må fortelle sannheten, selv om jeg vet at han ikke kommer til å forstå. Han er en «familie» er alt person, og det er derfor jeg har reservasjoner mot å fortelle han hele historien. Og i hvertfall at mine svigerforeldre får vite noe. De er alle veldig familie orientert og sitter det foran alt.
 

Uansett hvordan du er som person, er man fortsatt familie har vi vokst opp med som barn. Han har dette mer matet inn med morsmelken enn jeg har og derfor ekstra skummelt å si det høyt at jeg kutter ut de som skal være de nærmeste.

Ts

Anonymkode: 9b45e...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Husk at din far er din far, men for moren din er han hennes ektemann, og hun vil ha andre følelser og tanker rundt dette enn det du har. 
hun er svak og langt nede, har nok funnet seg i mye i mange år og tror det skal være slik. Hun er nok avhengig av han og klarer seg ikke uten. Hun lever i ei boble og trenger mest sannsynlig noen å snakke med. 
skjønner godt du er forbanna på faren din som har oppført seg slik. Veldig bra at du sier fra, og veldig bra at du ikke lar deg behandles dårlig. Men forholdet mellom de må de selv finne ut av, og du kan fint ta litt avstand om du føler det blir for mye. 

Anonymkode: 73be3...403

Vi har prøvd å snakke med henne flere ganger, men hun bare nekter. Hun er for opptatt av at vi ikke skal være skilsmisse barn. Dette har vært unnskyldningen hennes hver gang, som om vi ikke har stått der og sagt vært så snill så mange ganger. 
 

Det har gått så langt nå at jeg syns ikke synd på henne lengre, jeg blir irritert og forbanna i stede.

ts

Anonymkode: 9b45e...b32

[SneakyMinx]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Takk. Aldri om jeg skal la meg selv gå igjennom noe sånt igjen. Og i hvertfall ikke mine fremtidig barn. 
 

Utrolig glad for at du kom deg ut, fordi det er faktisk ikke greit. Håper at du har det bra nå og at livet er mye bedre. 
 

Kjæresten min vet at jeg misliker min far sterkt, men han vet ikke hvorfor. Men nå har det egentlig kommet til det punktet at jeg bare må fortelle sannheten, selv om jeg vet at han ikke kommer til å forstå. Han er en «familie» er alt person, og det er derfor jeg har reservasjoner mot å fortelle han hele historien. Og i hvertfall at mine svigerforeldre får vite noe. De er alle veldig familie orientert og sitter det foran alt.
 

Uansett hvordan du er som person, er man fortsatt familie har vi vokst opp med som barn. Han har dette mer matet inn med morsmelken enn jeg har og derfor ekstra skummelt å si det høyt at jeg kutter ut de som skal være de nærmeste.

Ts

Anonymkode: 9b45e...b32

Jeg har det mye bedre nå, og jeg bor sammen med min kjæreste. Han er helt lik, veldig familie orientert og det er familien hans også. Han var veldig forståelsesfull, og aksepterte meg helt og tok meg inn i sin familie som også alle er veldig hyggelig. Så det går nok kjempebra ♥️