Å bli oppfattet som gretten og sur

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år, og har helt siden barnehagen blitt oppfattet som gretten og sur. 

I barnehagen fikk jeg dette "stempelet" fordi jeg rett og slett var bortskjemt og ville bestemme alt selv. Dette har jeg vokst fra meg. 

På ungdomsskolen fikk jeg dette stempelet fordi jeg ofte ble lei meg og irritert når vennene mine "ertet" meg. Dette var typisk erting som aldri tok slutt, og ofte var det på grensa til mobbing. Det var så vondt for meg at jeg ønsket å bytte skole. Vennene mine så aldri at jeg ble lei meg, men de så alltid at jeg ble irritert, noe de syns var hysterisk morsomt. 

Da jeg startet å studere høyere utdanning, ønsket jeg ikke å få stempel som gretten og sur igjen, så jeg ønsket å skjule den siden av meg, men det var vanskelig med tanke på at jeg var med de samme folkene hver eneste dag i flere år. Igjen fikk jeg et stempel som gretten, sur og humørsyk. Denne gangen var det for det meste kun en nær venninne og hennes kjæreste som irriterte meg, og det var fordi de var direkte respektløse og frekke mot meg flere ganger. De så heller aldri at jeg ble lei meg, kun at jeg ble irritert. 

Hvis noen lurer på hvordan jeg er når jeg er sur og irritert: Jeg skriker ikke, jeg kjefter ikke. Det eneste jeg gjør er å bli stille og havne i min egen verden. Ved enkelte tilfeller har jeg sagt fra om at noe ikke har vært greit og da fått høre "herregud tål en spøk, ikke bli sint". 

Blant nær familie og andre familiemedlemmer er jeg også sett på som gretten og sur. I ungdomstiden var jeg mye sur fordi jeg alltid var hjemme (jeg fikk sjeldent lov til å gå ut med venner) og ikke hadde (gode) venner. Jeg utviklet rett og slett depresjon slik som livet mitt var, og ble alltid kalt lat av mine foreldre. I tillegg har jeg alltid hatt en bror som terger meg og trykker på alle de riktige knappene for å gjøre meg sint. Alle ser meg bli sur og klikke, men ingen har skjønt at det er fordi jeg er lei meg, blir plaget og tålmodigheten renner over. Med broren min klikker, skriker og kjefter jeg, det skal jeg innrømme.

Jeg jobber så utrolig mye med meg selv for å ikke være sånn her, for det å bli kalt gretten/sur får meg til å virkelig hate meg selv. Jeg føler meg så misforstått, og tar meg ofte i å skulle ønske jeg hadde en annerledes personlighet. Jeg har mye selvironi, og tåler mye, fordi jeg har vokst siden barnehagen/ungdomsskolen. Jeg respekterer alle, er omsorgsfull og hjelpsom. Likevel føler jeg gjentatte ganger at folk ikke respekterer meg og fortsetter å teste grensene mine, også ser de på meg som problemet til slutt. 

Det verste er når jeg er i min egen verden og folk plutselig sier "smil litt da", fordi jeg har et ansikt som ser surt ut (fremmede har faktisk sagt dette til meg). Jeg kan da vel ikke gå rundt og smile som en idiot hvert eneste sekund? Ansiktet mitt er som det er, jeg kan ikke gjøre noe med det, så når folk sier "ikke vær sur, smil litt" så blir jeg oppriktig forbanna, fordi jeg gjerne får høre det i situasjoner hvor jeg har det utrolig bra og bare er i egne tanker. 

Flere som har opplevd det samme? Hvordan har dere håndtert det? Jeg er lei av å hate min egen personlighet og ønske om å være annerledes. Jeg vil være god nok akkurat som jeg er. Jeg føler jeg alltid må forandre meg for folk, og det er så slitsomt... Det hele har endt med at jeg føler meg direkte falsk og uekte når jeg smiler og er blid. 

Anonymkode: 12b4d...5a1

[AnonymBruker]

Jeg har det samme problemet, jeg virker tydeligvis sur selv om jeg ikke er det. Kan også se på bilder at jeg ser sur ut, selv om jeg var i godt humør. Og jeg har opplevd at folk glefser tilbake til meg om hvor negativ jeg er, når jeg etter egen oppfatning har kommet med en helt dagligdags kommentar. Har ingen tips til hvordan man kommer ut av det, hvis man sier minst mulig blir man jo bare oppfattet som enda surere 🥺😄

Jeg prøver å trøste meg med at det er bedre å være glad og bli sett på som sur, enn å se lykkelig ut på utsiden og være trist innvendig.

Anonymkode: ad21b...f50

[AnonymBruker]

Jeg tilbringer mye heller tid med en som deg, enn disse som er så jævlig lykkelige hele tiden og "alt" er fantastisk og vakkert 🤮

Anonymkode: e7161...410

[Måneklokke]

Jeg har omvendt problem! Når jeg er nøytral i humøret smiler jeg, og folk oppfatter meg som en som alltid er blid og fornøyd uansett hva. Ser ut som en idiot når jeg sitter på bussen i mine egne tanker og random folk bare «hva er du så glad for da?». Jeg var jo ikke glad, bare nøytral.

[AnonymBruker]

Har litt samme problem her, spesielt med fremmede. Ser konsekvent ut som jeg har tenkt til å  myrde noen, eller synes de lukter skikkelig vondt, hvis jeg "zoner ut" eller bare tenker veldig på noe eller konsentrerer meg.

Ser også dårlig, så har visst sittet på trikken og trodd jeg har stirret rett frem, men tydeligvis nistirret morderisk på noen til de har gått av trikken. 

Attpåtil er jeg definitivt ikke noen small-talker og ekstremt introvert. 

Anonymkode: 5f766...37c

[AnonymBruker]

Jeg har resting sad face, så jeg ser trist ut hele tiden  Fremmede stopper meg for å spørre om det går bra liksom. Har også familiemedlemmer, som bare hakker og kritiserer hele tiden, som ber meg om å smile litt og sier at jeg aldri smiler. Da bare ser jeg på dem og sier: «Å jo, jeg smiler, kommer an på hvem jeg snakker med  

Anonymkode: 28d13...ff7