Umulig å bli oppriktig glad i stebarn?

[AnonymBruker]

Jeg forsøker og forsøker. Den store kjærligheten uteblir. Hun er datter til han jeg elsker mest i denne verden,men bor og blir oppdratt primært hos sin mor.

Hun er frekk og egosentrisk. Hun har ingen felles trekk med far, og jeg vet så godt at personligheten hennes er av den karakter han selv ikke liker. Han har uttalt at hun er enkel og at hadde han fått oppdratt henne hadde hun ikke vært slik hun er. Så utakknemlig og frekk. ( Hans ord)

Men han er jo faren og må jo elske henne. Noe jeg støtter. Og jeg sier jo ingenting på det. Jeg er der for dem og er med dem på alt når hun kommer, 100%. Men jeg føler ingenting. Ingen bånd, kjærlighet, omsorg. Gleder meg til hun drar,synes det er deilig å slippe maset . Det er helt grusomt. For hun liker meg. Men jeg vet ikke hvorfor. Viser ingenting av dette og er bare snill med henne. Men hvorfor føler jeg slik? Er jeg den eneste?  Vil ikke være sånn. Det er vondt. Men klarer ikke få den kjærlighetsfølelsen. Er det noe galt med meg? Er jeg en ond person? 

Anonymkode: 36042...1ea

[AnonymBruker]

Jeg klarte aldri det dessverre. Prøvde oppriktig, tilbrakte masse tid med dem og hadde skikkelig kvalitetstid alene med dem. De var gode barn, men de var ikke mine. Det ble til slutt et problem, for eksmannen forventet at jeg skulle føle at de var som mine. Har ikke savnet de en eneste dag etter at forholdet tok slutt. Var nok riktig for alle parter at det ble slutt.

Anonymkode: 692c5...f40

[AnonymBruker]

Min far klarte det med min halvsøster. Vi er likestilte i hans øyne, og vi begge er hans. 

Anonymkode: 46bcd...f41

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke man behøver å elske sine stebarn, men jeg mener man bør klare å behandle stebarn rettferdig og med respekt. Fra det kan man bygge et godt forhold 

Anonymkode: cb1f2...e2e

[AnonymBruker]

Stefaren til venninnen min var veldig glad i henne. Gav henne penger, kjørte henne rundt, klemte henne, gav henne gaver og var en skikkelig far(hun hadde ikke sin ekte far tilstede). Dessverre døde han for ung💔 Fine gode han❤️

Anonymkode: 0f8e7...076

[AnonymBruker]

Du er langt i fra alene, og det er helt normalt å føle det slik. Det er nok heller ikke forventet at man skal elske stebarna som sine egne. De er jo fakta ikke det.

Anonymkode: 55447...b22

[AnonymBruker]

Hvordan kan man ikke bli glad i sine stebarn? Jeg skjønner det ikke! Måten både du og far omtaler stebarnet (og dets mor) er ikke innafor. Dere må endre holdning!! 

Anonymkode: 3d331...b04

[AnonymBruker]

Så klart! Min samboer sin stefar var som hans far, og han ble behandlet som han var sønnen på lik linje med de «ekte barna»

Anonymkode: 28c29...718

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei stedatter som jeg var oppriktig glad i. Så ja det går an å bli glad i stebarn. 

Anonymkode: d2517...048

[Kenelz]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan kan man ikke bli glad i sine stebarn? Jeg skjønner det ikke! Måten både du og far omtaler stebarnet (og dets mor) er ikke innafor. Dere må endre holdning!! 

Anonymkode: 3d331...b04

Man kan endre holdning så mye man vil, men det gjør ikke mor og datter til noen bedre personer. 

Den som burde endre er først og fremst moren som lærer bort en dårlig holdning.

[AnonymBruker]

Kenelz skrev (Akkurat nå):

Man kan endre holdning så mye man vil, men det gjør ikke mor og datter til noen bedre personer. 

Den som burde endre er først og fremst moren som lærer bort en dårlig holdning.

Eller far som valgte å få barn med denne damen og nå legger alt ansvar for hennes oppdragelse på henne🙄 flott det...

Anonymkode: 3d331...b04

[AnonymBruker]

Jeg forguder bonusbarnet mitt. Her er både mor og far litt ettergivende, og han får pushe en del grenser (tenåring).

Men jeg klarer jo å se forbi dette, langt, fordi han er barnet! Jeg ser ungen, ikke foreldrenes tilkortkommenhet.
Og jo mer kjærlighet jeg gir han, jo mer får jeg tilbake. En tenåringsgutt som gjerne bruker fredag kveld med far og meg, og utsetter både kompiser og gaming, fordi han koser seg med oss. Jeg føler meg bare utrolig heldig!

Så ja. Det er absolutt mulig.  

Anonymkode: 93cc3...de3

[GammelKaktus]

Tror ikke man må elske stebarna men det er en fordel om man gjør det og selv kunne jeg ikke levd sammen med noen som ikke var glad i barnet mitt. Jeg reagerer litt på måten far omtaler barnet sitt jeg...hadde det vært en mann jeg datet så hadde dette gitt meg avsmak..

Hva gjør han for å endre oppførselen til jenta da? Hva er grunnen til at han ikke har 50/50? Og ikke gi skylda på mor, er man en oppegående forelder så skal det veldig mye til for at man ikke har barna like mye.

Selv kjenner jeg mange steforeldre som er veldig gode og mange av de elsker barna som om de er deres egne. To av de har til og med adoptert barna så de står på linje med fellesbarna når det kommer til arv.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvordan kan man ikke bli glad i sine stebarn? Jeg skjønner det ikke! Måten både du og far omtaler stebarnet (og dets mor) er ikke innafor. Dere må endre holdning!! 

Anonymkode: 3d331...b04

Jeg skjønner ikke at man bli glad i dem. Elsker mitt eget barn, bryr meg til en viss grad om ungene til søsteren min, og later som jeg bryr meg om barna til mine nærmeste venner, og mitt eget barn sine nærmeste venner. Noen av dem liker jeg til og med, til barn å være. Hvis de er smarte, morsomme, hyggelige og forholdsvis høflige. Regner med at stebarn ville komme i samme kategori som niese/nevø/venninners barn/barns nære venner. Altså forhåpentligvis akseptable, ønsker dem ingenting vondt, men savner dem aldri, har aldri direkte lyst å tilbringe tid sammen med dem.

 

(men slapp av, jeg er ikke stemoren fra helvete, er gift med mitt barns far, og hadde det blitt slutt hadde jeg levd singel eller funnet en mann uten barn)

Anonymkode: 9ae3e...41d

[AnonymBruker]

For min del var følelsene mine for stebarna veldig ambivalent. På én måte følte jeg at jeg var glad i dem, og syntes det var koselig å være sammen med dem. Samtidig hatet jeg at de eksisterte. Dette ble veldig slitsomme følelser i lengden, og gikk til slutt ut over mine følelser for mannen. Så jeg gjorde det slutt. I ny og ne kan jeg "savne" datteren litt, men samtidig ikke. Som en annen her sa, så var det kanskje også ekstra vanskelig fordi mannen forventet at jeg skulle være så glad i dem, og at vi alle var en lykkelig familie. Ville spy av hele opplegget til slutt. 

Anonymkode: a2a6b...f61

[SoWhat?]

Den måten dere omtaler barnet på er så feil og stygt. At hun har personligherstrekk du godt vet faren ikke liker, at hun er enkel ( seriøst ) og frekk. At hun ville vært bedre om han oppdro henne. Snakk om ansvarsfraskrivelse. Og at han "må" elske henne. Godt du støtter han i det da 🙄

Stakkars jente. Dere må snu om på holdningen mot henne. For her er det dere som virker "enkle" rett og slett.

Og ja, det er mulig å bli glad i andres barn! 

[AnonymBruker]

Tror noen barn er lettere å like enn andre. Går på personligheten og kjemien mellom den voksne og barnet. Men trur og det har med personligheten til den vaksne. Ei stemor med ein raus og varm personlighet vert kanskje lettare ekte glad i bonusbarna. Eg er ikkje stemor og trur heller ikkje at eg er av dei  mest rause og varme personane, så sikkert best at eg ikkje vert det. Har fleire barn sjølv som eg elskar høgt, men dette ligg i oss naturleg trur eg. Ellers lurer eg litt på om det er fleire rause menn enn kvinner der ute for eg høyrer oftere historier om gode stefedre enn gode stemødre. 

 

 

 

 

Anonymkode: 6454c...0e5

[AnonymBruker]

Jeg hadde slitt med å bli glad i noen som var frekke og uoppdragne, uansett om det var stebarn eller andre. 

Utover det skjønner jeg ikke hvordan det ikke går an å bli glad i barn. Jeg hadde blitt glad i stebarn på samme måte som jeg blir glad i mine egne eller tantebarn etc. Jeg blir glad i barn - og mennesker generelt. 

Skjønner at du sliter litt når både du og far ser på ungen som uoppdragen og frekk osv... 

 

Anonymkode: b5cfa...d2f

[Hippogriff]

Tror det er lurt å senke forventningene litt. For mange er det ikke realistisk å elske stebarna som sine egne, og hvis forventningsnivået da ligger der så er man jo dømt til å mislykkes. Det er vel handlinger og holdninger som er det viktigste her, ikke hvilken følelse man gjør det med.

Så er det også i biologiske familier slik at man går bedre overens med enkelte enn med andre. Så det er vel naturlig mellom steforeldre og stebarn også. 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ellers lurer eg litt på om det er fleire rause menn enn kvinner der ute for eg høyrer oftere historier om gode stefedre enn gode stemødre. 

Anonymkode: 6454c...0e5

Tror dette har like mye med forventningsnivået å gjøre. Man forventer fortsatt MYE mer av stemødre enn av stefedre. Klart det blir verre å lykkes da. Her er jo ts et godt eksempel. Hun gjør alt rett, men får likevel pepper for at hun ikke FØLER riktig. Slå den, liksom. 

Endret 18. desember 2020 av Hippogriff

[OlsenHansen]

Sitat

Ellers lurer eg litt på om det er fleire rause menn enn kvinner der ute for eg høyrer oftere historier om gode stefedre enn gode stemødre. 

Det har ikke med raushet å gjøre, men hvordan kvinner og menn er naglet. Mannen mer logisk og objektiv, kvinnen mer følsom og subjektiv. Og den konstante følelsen som det bringer å hele tiden se sin mann sine barn med en annen kvinne, ja da skal godviljen virkelig stå til for at det ikke blir dårlig stemning etterhvert. Er det samme for mannen, men han er mer istand til å skru ned det emosjonelle.