Klarer ikke akseptere min stemor og tilgi min far (veldig langt innlegg)

[AnonymBruker]

Mine foreldre har vært skilt lenge. I vært fall siden tredjeklasse på barneskolen. Nå er jeg voksen i en alder av 23 og har egen leilighet. 

Det var en himla vanskelig skilsmisse. Pappa ble deprimert of utagerte mot min mor over flere år. Det ble dårlig kommunikasjon og det gikk mye utover meg da jeg var attpåklatt og mye yngre enn mine søsken. Mye krangling om mine utgifter og brev jeg måtte levere dem imellom fordi de ikke klarte å prate sammen uten at det ble krangling. 

Både mamma og pappa har funnet ny partner med årene og ting er heldigvis bedre i mellom dem også, meen.... De siste årene jeg bodde hjemme, bodde jeg permanent hos pappa.. Det var han selv som gjerne ville ha meg der. Ting gikk ganske greit i starten, men etterhvert kom dama hans inn i bilde mer og mer. Jeg ble ned prioritert og ofte glemt, ellers så ble det mye nedsnakk om jeg ikke var sosial nok eller var kjedelig som ikke gikk ut på fest med venner. Jeg vet han ikke mente vondt, men det gjorde da selvfølgelig vondt når jeg viste han ville bli kvitt meg slik at han kunne holde på med dama på kvelden. Hun kom jo ellers på besøk uten problemer, for jeg satt jo helst på rommet uansett hvis jeg var hjemme, men opplevde også da at de snek seg inn på badet sammen og drev på med et eller annet slik at jeg ikke fikk gått på toalettet. Altså fint at dere er forelska og har det greit men kan jo heller si at dere skal rote rundt så jeg kan planlegge litt i vært fall... Uansett.. 

Det ble ofte glemt at jeg også skulle ha middag, mens de gjerne satt med reker og luksus middager på kveldene (jeg tåler ikke sjømat). Da ble det ofte slik at jeg måtte ut selv å kjøpe mat med de få sparepengene jeg hadde (ikke alle har sparekonto er fra man er født. Jeg hadde en liten sum fra konfirmasjonen og det var alt) og etter et år så var det meste gått bort til mat. Penger jeg ikke turde å spørre om å få tilbake fordi han ofte var negativ til å hjelpe med andre innkjøp ellers. 

Ting ble værre og værre, jeg ble deprimert og min far ble selvfølgelig også lei av å ha meg hjemme og skulle gjerne likt å sett meg ut av huset dagen jeg fylte 18. Dessverre, var det faktisk ikke så lett å få jobb som han trodde. Spesielt i en by med plenti av studenter å utnytte seg av. Jeg ble bare en utgift og min far ble mer og mer irritert av å betale noe som helst for meg, noe som førte til at min mor igjen fikk en rekke semi aggressive meldinger om at hun må betale for meg (Hun bidro allerede, da jeg ikke turde å spørre han om å dekke utgifter som klær osv). 

Pappa og dama ble forlovet uten å fortelle meg. Det kan jeg skjønne, men det suger enda mer når du får høre det av et søskenbarn i stedet for din far. Jeg flyttet en time fra byen for det var bare det jeg fikk jobb, og de siste ukene jeg bodde hjemme besto av halvveis trusler om jeg måtte flytte til mamma fordi han og dama skulle flytte sammen og han skulle selge huset. Det skjedde ikke før nesten to år etter. Jeg angret ikke på å ha flyttet, men jeg hadde ingenting å gå på. Min mor hjalp der hun kunne, men hadde selv kjøpt leiligheten med sin partner to år før som snart var ferdigbygd. Der var det ikke gjesterom. 

De skulle ta vare på familiekatten fordi det egentlig ikke var lov med dyr i leiligheta mi. Det gikk kanskje et halvt år før jeg fikk høre at jeg kanskje måtte ta han uansett fordi dama ikke ville. Enda et halvt år gikk. Jeg tok over katta med mye fram og tilbake med huseier, og katta fikk kreft en måned senere. Jeg la ut for alle utgifter selv og satt alene med valget om å avlive. De brydde seg fint lite, men han betalte en liten del av regninga i ettertid. 

Jeg er bitter og lei meg. Ting er bedre nå på avstand, men jeg klarer ikke tilgi skikkelig eller å glemme. Dama liker jeg ret og slett ikke fordi jeg føler pappa ble annerledes og at jeg mistet han. Hun er ellers overhyggelig og inviterer gjerne på overnatting og middag men jeg klarer ikke. Føler meg ikke komfortabel rundt dem. Går går når det bare er pappa, men er de der begge to så er det nesten bare hun som prater. Jeg føler meg ikke hjemme i hennes hus. Jeg tror de vet hvordan jeg føler det, da de har prøvd litt vell hardt i det siste med å stille opp. Det heller føles ikke rett. Jeg vil ikke ha pengene deres. Jeg vil bare være i fred. 

Ingen av mine søsken forstår, fordi de ikke opplevde dette. Kanskje er jeg bare trass og kjip.

 

 

Anonymkode: d684e...309

[AnonymBruker]

Jeg har også en stemor som er ei fitte. Det passet ikke henne at pappa hadde barn fra før. 
 

Du har min største medfølelse. Jeg var 15 den gangen og er 30 nå. Jeg er fortsatt ikke kommet skikkelig over behandlingen jeg fikk

Anonymkode: 494d0...f86

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har også en stemor som er ei fitte. Det passet ikke henne at pappa hadde barn fra før. 
 

Du har min største medfølelse. Jeg var 15 den gangen og er 30 nå. Jeg er fortsatt ikke kommet skikkelig over behandlingen jeg fikk

Anonymkode: 494d0...f86

Hva gjorde hun?

Ts, så trist at du føler det slik💚 Håper likevel dere får et fint forhold 

[AnonymBruker]

Jeg har kjent på de samme følelsene med min far og stemor. Nå som jeg har fått egne barn har jeg sett ting i perpektiv. Det er ingen tvil om at stemor ikke er like glad for å ha oss og barna på besøk som sine egne. Hun tar aldri kontakt og har satt krav til pappa om at han ikke får lov til å gi ting til sine biologiske barnebarn hvis han ikke gjør det samme til hennes. Dette blir helt feil synes jeg, da faren min sitter på huset, inntektene, formuen og hun har ikke jobbet en dag i sitt liv. I tillegg har hun 4 barn og 7 barnebarn, pappa har bare to barnebarn og meg. (Har også kommet frem at hun lurer unna penger til sine egne barn fra budsjettet deres) Det er mye som er urettferdig der, det er det ingen tvil om. Pappa har forandret deg masse etter at de ble sammen, og jeg har blitt mindre viktig. 

Men så kommer poenget mitt her. Ser jo at jeg ikke ønsker at pappa skal være alene. Jeg er glad for at han har funnet noen som han kan dele livet med i sine gamle dager. En som er glad i han og kan ta vare på han. Dette er jo egentlig det viktigste for meg. Jeg har ikke mye til overs for stemoren min, men jeg respekterer henne, og jeg er hyggelig mot henne for pappas skyld. Jeg vil at han skal være lykkelig. Og jeg ønsker ikke gå og være bitter for småting. Livet forandrer seg når foreldrene finner nye partnere. De skal jo også tilpasse seg en ny livsstil for å overleve, og det går ikke hvis alt skal være som før. Selv om jeg synes det kan være feigt og dårlig å behandle barna sine annerledes fordi man gifter seg på nytt, kan jeg se at dette sikkert lett kan skje. 

Anonymkode: bd397...cf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har også en stemor som er ei fitte. Det passet ikke henne at pappa hadde barn fra før. 
 

Du har min største medfølelse. Jeg var 15 den gangen og er 30 nå. Jeg er fortsatt ikke kommet skikkelig over behandlingen jeg fikk

Anonymkode: 494d0...f86

Jada, gi nå for all del henne skylden. Ikke far, for han er tydeligvis bare en hjelpeløs dott som ikke innser ansvar for eget barn.

Anonymkode: 2d1c2...769

[Gjest Grovik]

Det er veldig kjipt, men det kunne vært verre!

Opp med hode og se framåt, ikke bruk mer energi på det.

Dette er din sannhet og virkelighet, du kommer ikke få forståelse av de som er rundt. Ingen har vært i dine sko og igen har eksakt samme tolking av virkeligheten. 

Du kan la disse følelsene ødelegge din psykisk helse eller så kan du plassere det et sted og ikke la det påvirke din hverdag.

For å kunne gjøre det så må du først akseptere det som har skjedd med deg, deretter må du velge hva du skal gjøre med det. Få det ut og bli ferdig med det!

Lykke til!