Gravid igjen - føler meg trist og ikke klar

[AnonymBruker]

Vi prøvde å bli gravide og det skjedde raskt. Jeg følte meg 100% klar i forkant og gledet meg over prøvingen. Nå er jeg 11 uker på vei og jeg kjenner at dette orker jeg ikke. Jeg kjenner i all hovedsak sorg over å ha en så lang vei igjen i svangerskapet, og når jeg prøver å tenke på forrige barn og hvor fantastisk vi syntes det var når hun ble født så klarer jeg ikke tenke at dette skal bli like fint. Det hele føles som et ork, og jeg prøver å motivere meg med at det er jo godt å bli ferdig. Det er tungt å kjenne på disse følelsene, særlig når jeg er så trøtt og kvalm. Er det noen som har opplevd lignende? Det er jo så rart at følelsene snudde så raskt med en gang det klaffet. Jeg føler bare ingen glede, og er ikke sikker på om det er bare slitenheten i meg som tar overhånd eller om jeg kanskje burde ta kontakt med helsestasjonen og spør om jeg kan snakke med noen.

Anonymkode: abf63...d5c

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, er veldig takknemlig for å være  gravid (Ivf) men fy faen jeg gleder meg til å bli ferdig. Ekstremt tungt å gå gravid, Hyperemesis og ekstrem hodepine ..:bekkenplager har jeg også hatt.

er 13 uker på vei, å synes faktisk dette er litt tortur 😂

Anonymkode: 159e2...7e2

[AnonymBruker]

JA!🙋🏼‍♀️ Andre og tredje svangerskap er skikkelig dritt! Man er totalt utslitt, og alt er bare dritt! 

Anonymkode: e7102...3f5

[AnonymBruker]

Off, det var ikke oppløftende å høre at jeg ikke var alene egentlig. Snakker dere med noen eller pusher dere bare på? Jeg får god støtte av mannen, ekstremt god støtte, men jeg føler meg så tung til sinns og lurer på om jeg bør snakke med noen før det blir enda verre.

ts

Anonymkode: abf63...d5c

[AnonymBruker]

Jeg følte det samme som deg, og nå er jeg 21 uker gravid. 

Har en på 2 fra før og det er ekstra tungt å gå gravid med barn fra før som krever mye. Man kan ikke slappe av når man vil eller ta seg en hvil. Jeg er fortsatt oppe enkelte netter hvis han gråter eller er urolig, noe som igjen går utover humøret dagen etterpå. 

Men fra jeg var 5 uker og frem til nå nylig så har jeg følt det helt likt som deg. Selvfølgelig er ikke denne graviditeten like spennende som den første, fordi jeg har gjort det før. Og det er mer slitsomt enn tidligere. Men det blir bedre. Etterhvert begynner man å glede seg til å treffe den lille og man håper bare man klarer å bli like glad i den nye babyen som man er i det andre barnet man har. 

Jeg forbereder meg på mange travle og stressende dager, men så må man tenke at alt går seg til og blir bedre, det vet man jo fra tidligere erfaringer 😊

Anonymkode: 4d9f6...3a4

[AnonymBruker]

Jeg følte det på samme måte med nr 2. Jeg gledet meg, og det var planlagt. Men da jeg var bekreftet gravid kom plutselig virkeligheten dalene ned i fanget på meg. Det føltes så lenge til jeg kunne bare være meg igjen. Så lenge til jeg fikk igjen kroppen min, og jeg visste at søvnløse netter ventet meg i fleng. Men det gikk fort over da lillemor lå i armene mine og alt bare klaffet. Hun var den siste brikken som skulle på plass, og nå føles det helt rett. Hun er et år nå. 

Anonymkode: 37e4b...993

[AnonymBruker]

Du kan prate med jordmor om dette🤍 og du kan gjerne nevne det når du er på kontrollen på sykehuset, den ultralyden i uke 18.  jeg slet med samme tanker når jeg var gravid med 1. og merker det nå også med nr 2..   men fikk en jordmor som var også psykolog, og det var godt å ha. 

Anonymkode: 43692...138

[AnonymBruker]

Synes også det er noe dritt.. Nå er jeg rett over halvveis og kjenner liv daglig. Det hjelper å minne meg på hvorfor jeg orker å gjøre dette, er litt mer virkelig at det skal komme en til baby. Begynner å glede meg først nå. Har også en 2 åring som krever sitt😅

Anonymkode: 5266e...7f8

[AnonymBruker]

Tror alle graviditeter etter 1 er tyngre psykisk. Med nr 1 er alt nytt å spennende. Du gleder deg. Shopper til den lille. Du har ikke noe ansvar for ett annet barn noe som gjør at du kan hvile hele dagen lang om du er dårlig uten å måtte gjøre noe. Du takler derfor det hele mye lettere. Du har kun deg selv å forholde deg til. I mitt tilfelle var det slik. 

Har 2 små fra før og er gravid med tredjemann, og merker at det er ufattelig tungt. Er utslitt og jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Vil bare sove hele dagen, men til tross for kvalme og svimmelhet må jeg stå oppreist. Tenker daglig «hvordan skal jeg klare 3 barn under 5?» 🙈 «Hva har jeg gjort?». Men så tenker jeg på den lille i magen og kan ikke gjøre annet enn å smile. Den lille er høyt elsket allerede og jeg merker at jeg trenger hn i livet mitt selv om det er tungt. 

Denne tiden går forbi  å da kommer du til å være lykkelig. Det er tungt nå, men det ordner seg til slutt. 

Anonymkode: 5e351...11c

[AnonymBruker]

Oi her var det mange fine svar. Tusen takk. Særlig det om at det er lenge til jeg blir meg igjen traff meg veldig. Men det går over. Og det blir nok fint en dag. Jeg liker ikke en gang tanken på en baby til nå, men jeg elsket jo babytiden med nr 1 så forhåpentligvis så klarer jeg å snu tankesettet etterhvert. Jeg skal definitivt snakke med jordmor om det og om det ikke blir bedre så må jeg nok snakke med psykolog også, for det er litt vel dystert inni hodet mitt for tiden. 

Takk for støtten. Ts

Anonymkode: abf63...d5c