4-åringen vil ikke i barnehagen...

[AnonymBruker]

...og jeg aner ikke hvorfor. Hjemmekjær og elsker fri, eller skjult mistrivsel? Jeg aner virkelig ikke, og det gjør heller ikke personalet i barnehagen - håper derfor noen her kan komme med noen råd eller erfaringer!

4-åringen vår har gått i samme barnehage siden han var 18 måneder gammel, med de samme vennene hele tiden. De flyttet alle sammen ned på stor avdeling i fjor høst, da var min litt over 2,5 år (desemberbarn) mens de andre var over 3 år; hverken jeg eller barnehagen anså imidlertid det som et problem da han er relativt moden og fikk flytte ned med alle vennene sine. Den overgangen gikk forøvrig veldig greit.

I vår en eller annen gang (når barnehagene hadde åpnet igjen), begynte han å si at han ikke vil i barnehagen, litt sporadisk. Når vi spurte «hvorfor» fikk vi ikke noe spesifikt svar; noen ganger fortalte han imidlertid at en spesifikk gutt var slem og slo. Dette stemmer nok, det har gått utover hele barnegruppen og er noe barnehagen har jobbet mye med. Andre ganger har det vært fordi «X og Y ville ikke leke med meg», og det kan også hende og noe jeg har tenkt er en del av barnehagehverdagen så lenge det er enkelttilfeller. 
 

Etter sommerferien har det tatt seg opp, hvor han nå hver morgen våkner på samme måte: spør «hvilken dag er det i dag» og deretter «skal jeg i barnehagen da?». Når vi svarer ja, som sant er, sier han at han ikke vil i barnehagen, han vil være hjemme og ha fri. Når vi spør om hvorfor, svarer han nå at det er kjedelig der, at han skal være der så lenge (han er der maks 7,5 timer, oftest 6,5) og at han vil at jeg skal hente tidlig. Vi har deretter en hyggelig morgen sammen, kommer mer eller mindre greit ut av døren og kjører til barnehagen, hvorpå han løper lykkelig fra parkeringsplassen («førstemann») til barnehagen. Vel innenfor har han knapt tid til en hadet-kos før han forsvinner inn i lek med guttegjengen. 
 

Jeg har snakket med personalet flere ganger i høst, og de har observert han ekstra nøye uten å se noe annet enn en gutt som trives, leker fint, er trygg og har mange venner. Noen ganger opplever han å få nei fra vennene, men godt innenfor det barnehagen anser som normal dynamikk. 
Hjemme er han som 4-åringer flest antar jeg - ingen store endringer i atferd, søvn eller annet. Har med venner hjem fra barnehagen, og blir med venner hjem. 
 

Jeg er nå litt rådvill mtp. hva vi skal gjøre videre - og om vi skal gjøre noe i det hele tatt. Jeg vurderer å slå meg til ro med at han er av typen som liker best å være hjemme, leke rolig lek, spise frukt i sofaen og se på TV (som vi bare gjør i helgene), og at «jeg vil ikke i barnehagen» er et uttrykk for en hjemmekjær, bedagelig anlagt gutt. Jeg klarer imidlertid ikke å fri meg helt fra tanken om at det KAN være en årsak i barnehagen som hverken jeg eller personalet får tak i og som han ikke klarer å konkretisere, men det blir så vagt og jeg er generelt en bekymret type og har en tendens til å overtenke ting og legge for mye i ting. Jeg aner i så fall ikke hvor jeg skal starte, all den tid det flinke barnehagepersonalet ser et barn som trives🤷🏻‍♀️
 

Eneste jeg kan tenke meg er at han noen ganger ikke får lekt med favorittvennen (som også har en annen favorittvenn, riktignok innenfor samme «gjeng» hvor alle er venner), og at han nok har blitt utestengt nå og da fra lek med akkurat de to. Tror imidlertid det er sjeldent, og jeg tenker også litt at «that’s life».

Nei, sannelig om jeg vet - håper som sagt på råd, erfaringer og eventuelt noen beroligende ord herfra, jeg er tom for forslag og årsaker og det er barnehagen også😅🤷🏻‍♀️
 

Anonymkode: 50460...a6f

[annerlenes]

Har akkurat samme situasjon med min 4-åring! Vil aldri i bhg, kan være lei seg på morgenen pga det. Men ser ut til å trives der, har venner, og vil ofte ikke hjem når hun hentes. 

 

Jeg tror jenta mi bare er hjemmekjær og introvert. Hun har det fint i bhg, men det er hjemme hun slapper av 100% og lader batteriene. Anbefaler å lese litt om introverte barn! Kanskje din gutt også er litt sånn?

[AnonymBruker]

Det høres jo ikke ut som det er så veldig alvorlig ment at han ikke vil i bhg? Han sier det når han våkner, men løper inn i bhg og begynner å leke. De som virkelig ikke vil i bhg gjør nok mye mer motstand under levering. Tror det har blitt en dårlig uvane når han våkner bare. Jeg hadde nok bare sagt.... i dag er det mandag og da skal du i bhg. Og sånn er det.

Anonymkode: 2c460...d82

[AnonymBruker]

annerlenes skrev (29 minutter siden):

Har akkurat samme situasjon med min 4-åring! Vil aldri i bhg, kan være lei seg på morgenen pga det. Men ser ut til å trives der, har venner, og vil ofte ikke hjem når hun hentes. 

 

Jeg tror jenta mi bare er hjemmekjær og introvert. Hun har det fint i bhg, men det er hjemme hun slapper av 100% og lader batteriene. Anbefaler å lese litt om introverte barn! Kanskje din gutt også er litt sånn?

Takk for svar! Godt å høre at vi ikke er de eneste! Og litt pinlig at jeg ikke har tenkt på at han bare kan være introvert - det er nemlig både jeg og barnefar, riktignok i relativt utadvendte versjoner, men det kan det jo se ut som barnet vårt er også. Det høres veldig sannsynlig ut - skal lese mer om det, jo mer jeg tenker over det jo mer tror jeg at det er årsaken! Takk og takk🤗

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det høres jo ikke ut som det er så veldig alvorlig ment at han ikke vil i bhg? Han sier det når han våkner, men løper inn i bhg og begynner å leke. De som virkelig ikke vil i bhg gjør nok mye mer motstand under levering. Tror det har blitt en dårlig uvane når han våkner bare. Jeg hadde nok bare sagt.... i dag er det mandag og da skal du i bhg. Og sånn er det.

Anonymkode: 2c460...d82

Nei, det er det vi egentlig tenker også. Og vi gir det ikke så mye oppmerksomhet lenger (det var hvert fall jeg fæl til da dette startet), men svarer stort sett «det skjønner jeg men i dag er det barnehagedag og mamma skal på jobb...». Takk for svar

Anonymkode: 50460...a6f

[AnonymBruker]

Høres ikke så veldig alvorlig ut, man vet jo selv som voksen når man skal opp om morgenen at man ikke alltid har like lyst men når man er kommet seg på jobb/skole er det egentlig ganske greit ☺️ Han må vel også bare lære seg at noen ganger blir man avvist, det er en del av livet, høres ikke ut som mobbing 

Anonymkode: b3ac2...52a

[AnonymBruker]

Hadde han ikke ville dradd til barnehagen, hadde dere jo merket det i barnehagen, ved levering? At barn sier det hjemme er jo noe helt annet, og bare et tegn på at det er godt å være hjemme også tenker jeg. Tror nok du overanalyserer det hele litt.

Gutten min på 4 kan støtt og stadig spørre hvilken dag det er, og « i dag er det ikke barnehage nei, og jeg kan være hjemme» feks. Tror det har mye med at man i denne alderen forstår mer av at det finnes hverdager, og at vi har helg. Og helg innebærer stort sett rolige morgener, kos med familien, aktiviteter, lørdagsgodt med mer. Selvfølgelig stas med helg og fri. 
 

Tro meg; han hadde protestert ved levering om det var noe som ikke var greit i barnehagen og det lå mer bak det han sier. Personalet hadde hatt en mer misfornøyd gutt på dagene. 

 

 

Anonymkode: b5ec2...4ac

[AnonymBruker]

Likedan var det her. Min konklusjon ble at barnet var begynt å kjede seg i bhg, og trengte nye lekeapparater, nye steder å utforske osv.... de er jo 5 år i de samme lekeapparatene,dog noe rotering😁😁

Anonymkode: 2f265...c06

[AnonymBruker]

Har rolige morgoner her med min 3,5 åring. Hver morgen sier han "nei, jeg vil ikke i barnehagen, vil vere hjemme!"  Men når vi kommer til barnehagen er han glad og klar. Ofte når jeg henter sier han også at "nei, jeg vil ikke hjem!"  Så tror bare at det er vanskelig å løsrive seg fra hyggelige situasjoner.  Ble også bekymret da han begynte å si det, men han snakker mye om både personalet og andre barn hjemme (positivt) så er nok at de synes det er fint å vere hjemme. Men når de kommer i bhg er det nok fint der også 

Anonymkode: 72fd4...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Høres ikke så veldig alvorlig ut, man vet jo selv som voksen når man skal opp om morgenen at man ikke alltid har like lyst men når man er kommet seg på jobb/skole er det egentlig ganske greit ☺️ Han må vel også bare lære seg at noen ganger blir man avvist, det er en del av livet, høres ikke ut som mobbing 

Anonymkode: b3ac2...52a

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hadde han ikke ville dradd til barnehagen, hadde dere jo merket det i barnehagen, ved levering? At barn sier det hjemme er jo noe helt annet, og bare et tegn på at det er godt å være hjemme også tenker jeg. Tror nok du overanalyserer det hele litt.

Gutten min på 4 kan støtt og stadig spørre hvilken dag det er, og « i dag er det ikke barnehage nei, og jeg kan være hjemme» feks. Tror det har mye med at man i denne alderen forstår mer av at det finnes hverdager, og at vi har helg. Og helg innebærer stort sett rolige morgener, kos med familien, aktiviteter, lørdagsgodt med mer. Selvfølgelig stas med helg og fri. 
 

Tro meg; han hadde protestert ved levering om det var noe som ikke var greit i barnehagen og det lå mer bak det han sier. Personalet hadde hatt en mer misfornøyd gutt på dagene. 

 

 

Anonymkode: b5ec2...4ac

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har rolige morgoner her med min 3,5 åring. Hver morgen sier han "nei, jeg vil ikke i barnehagen, vil vere hjemme!"  Men når vi kommer til barnehagen er han glad og klar. Ofte når jeg henter sier han også at "nei, jeg vil ikke hjem!"  Så tror bare at det er vanskelig å løsrive seg fra hyggelige situasjoner.  Ble også bekymret da han begynte å si det, men han snakker mye om både personalet og andre barn hjemme (positivt) så er nok at de synes det er fint å vere hjemme. Men når de kommer i bhg er det nok fint der også 

Anonymkode: 72fd4...81f

Takk for svar til dere også - dere bekrefter jo egentlig bare det jeg tenker, så da slår jeg meg til ro med at han bare er en hjemmekjær gutt som ikke er spesielt glad i overganger, og at han har det supert i barnehagen

Anonymkode: 50460...a6f

[AnonymBruker]

Har dere hjemmekontor? Da vet han kanskje at dere er hjemme og vil være hjemme han og.

 

sånn er det her med vår på 3.5. Trives i bhg men vil ikke i bhg om morgenen. Spør alltid om hun skal i bhg idag og så med nei jeg vill ikke 😛

Anonymkode: b0d10...165

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Høres ikke så veldig alvorlig ut, man vet jo selv som voksen når man skal opp om morgenen at man ikke alltid har like lyst men når man er kommet seg på jobb/skole er det egentlig ganske greit ☺️ Han må vel også bare lære seg at noen ganger blir man avvist, det er en del av livet, høres ikke ut som mobbing 

Anonymkode: b3ac2...52a

Litt enig, men ikke helt det med mobbingen... Er greit få litt avslag nå og da i livet, men når man til stadighet blir holdt utenfor - og det fra sine beste venner..så kan det kalles utfrysing.  Man er da plutselig ikke bra nok.  Kommer også litt an på måten det blir gjort på. 

Anonymkode: f5159...38b

[AnonymBruker]

Har to gutter, og begge var som din- de ville aldri i barnehagen. Men de hadde venner, hadde ofte med noen hjem, og jeg fikk tilbakemelding om at de lekte fint med andre. Nå når de er større og skolebarn/voksen, har jeg spurt om de husker hvorfor de aldri ville i barnehagen, og begge har svart at det egentlig aldri var en grunn til det, annet enn at de synes det var så koselig/godt å være hjemme. Eldste sa også at han skulle satt mer pris på hvor artig det egentlig var der, kun lek og moro uten en eneste bekymring.Minstemann kan faktisk enda si at han ikke vil på skolen, og når jeg spør om hvorfor, er det fordi det er så godt å være hjemme-det er det vel mange som tenker i det vekkeklokka ringer en tidlig morgen😅

Anonymkode: 6e514...cd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Litt enig, men ikke helt det med mobbingen... Er greit få litt avslag nå og da i livet, men når man til stadighet blir holdt utenfor - og det fra sine beste venner..så kan det kalles utfrysing.  Man er da plutselig ikke bra nok.  Kommer også litt an på måten det blir gjort på. 

Anonymkode: f5159...38b

TS her - som jeg skrev i HI, har dette skjedd ved svært få anledninger og da kun enkeltepisoder hvor de ellers har lekt fint sammen hele dagen, og det har også gått litt på rundgang blant vennene. Han har selv kommet hjem og sagt «i dag ville X og jeg være alene», derfor legger jeg ikke spesielt mye vekt på dette, og tenker at det er en del av barnehagelivet hvor de bryner seg litt på hverandre. 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har to gutter, og begge var som din- de ville aldri i barnehagen. Men de hadde venner, hadde ofte med noen hjem, og jeg fikk tilbakemelding om at de lekte fint med andre. Nå når de er større og skolebarn/voksen, har jeg spurt om de husker hvorfor de aldri ville i barnehagen, og begge har svart at det egentlig aldri var en grunn til det, annet enn at de synes det var så koselig/godt å være hjemme. Eldste sa også at han skulle satt mer pris på hvor artig det egentlig var der, kun lek og moro uten en eneste bekymring.Minstemann kan faktisk enda si at han ikke vil på skolen, og når jeg spør om hvorfor, er det fordi det er så godt å være hjemme-det er det vel mange som tenker i det vekkeklokka ringer en tidlig morgen😅

Anonymkode: 6e514...cd5

Ja, det tenker jeg også - vi har jo særdeles koselige og lange morgener nå i coronatiden så det er ikke så rart han vil være her😅 Det hjelper å høre andres erfaringer, takk for svar!

Anonymkode: 50460...a6f

[AnonymBruker]

Min var også lik en periode. For vår del tror jeg det handlet om at han kom i den alderen der de begynner å få et tydeligere tidsperspektiv. Plutselig vet de forskjellen på hverdag og helg, og forventer nok generelt roligere og hyggeligere dager i helgen. 

Her gikk det helt over i 5-6års alderen, da var denne forståelsen av ukedager blitt så god at han alltid visste på forhånd når han skulle i barnehagen og ikke, og når det ikke ble et spørsmål så forventet han heller ikke at vi skulle være hjemme på en mandag. 

Anonymkode: 781c4...98e

[AnonymBruker]

Jeg liker som regel å sammenligne barna med meg selv, og hvordan jeg som voksen ville reagert på noe. Det hender jeg ikke har lyst til å dra på jobb, egentlig er det ganske så kjipt å stå opp fordi det er mørkt ute, jeg er trøtt, vil ligge under den varme, deilige og tjukke dyna. Men, så drar jeg jo på jobb, tar en kopp kaffe på pauserommet, og koser meg masse med barn og kollegaer (jobber på småbarnsavdeling). Drar hjem etter en fin dag med kos, sosial kontakt og litt skravling med kollegaer. Så er det på'n igjen neste dag, hvor senga er så innmari goood, det er så mørkt ute, vil sove meeer... 

Kan det hende at det er litt som du sier, at gutten er litt bedagelig av seg? Vi voksne har jo "lært oss" evnen til å "klage innvendig" hvis det gir mening. Barn har ikke akkurat det, og barn flest gir uttrykk for følelser og tanker til foreldre (og andre omsorgspersoner de er nær). Jeg ville ikke lagt fra meg tanken om at det kanskje er noe i barnehagehverdagen som ikke er helt greit, men du kan gjerne diskutere med ped.leder, så kan de ta det til etterretning  Samtidig kan det jo også hende at han er litt der at "senga er god, jeg vil sove mer" - typen, og at han rett og slett gir uttrykk for det.

Som barn la jeg meg ofte på varmekablene på badegulvet om morgningen, spesielt hvis det hadde ligget noe oppå gulvet for da var det ekstra varmt under der. Så lå jeg der i noen minutter og våknet litt mer Det var like lite moro å stå opp som barn, som det er å stå opp nå. Kanskje spesielt om vinteren.

Håper det ordner seg ❤️ 

Anonymkode: d9d5a...6f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.12.2020 den 18.50):

Jeg liker som regel å sammenligne barna med meg selv, og hvordan jeg som voksen ville reagert på noe. Det hender jeg ikke har lyst til å dra på jobb, egentlig er det ganske så kjipt å stå opp fordi det er mørkt ute, jeg er trøtt, vil ligge under den varme, deilige og tjukke dyna. Men, så drar jeg jo på jobb, tar en kopp kaffe på pauserommet, og koser meg masse med barn og kollegaer (jobber på småbarnsavdeling). Drar hjem etter en fin dag med kos, sosial kontakt og litt skravling med kollegaer. Så er det på'n igjen neste dag, hvor senga er så innmari goood, det er så mørkt ute, vil sove meeer... 

Kan det hende at det er litt som du sier, at gutten er litt bedagelig av seg? Vi voksne har jo "lært oss" evnen til å "klage innvendig" hvis det gir mening. Barn har ikke akkurat det, og barn flest gir uttrykk for følelser og tanker til foreldre (og andre omsorgspersoner de er nær). Jeg ville ikke lagt fra meg tanken om at det kanskje er noe i barnehagehverdagen som ikke er helt greit, men du kan gjerne diskutere med ped.leder, så kan de ta det til etterretning  Samtidig kan det jo også hende at han er litt der at "senga er god, jeg vil sove mer" - typen, og at han rett og slett gir uttrykk for det.

Som barn la jeg meg ofte på varmekablene på badegulvet om morgningen, spesielt hvis det hadde ligget noe oppå gulvet for da var det ekstra varmt under der. Så lå jeg der i noen minutter og våknet litt mer Det var like lite moro å stå opp som barn, som det er å stå opp nå. Kanskje spesielt om vinteren.

Håper det ordner seg ❤️ 

Anonymkode: d9d5a...6f2

Takk for svar! Jo, jeg tror nok det er årsaken, kombinert med at han også er glad i å være litt alene og slappe av. Kanskje han blir litt stresset av en vanlig barnehagehverdag?

Jeg har snakket med ped. leder flere ganger, uten å bli noe klokere. Han har mange venner som han leker fint med og er stort sett blid og fornøyd hele dagen - i desember har det imidlertid vært noen episoder hvor han har begynt å gråte i hvilestunden fordi han savner meg og far. 
Du skriver at du ikke ville lagt fra deg tanken om at dette har en årsak i barnehagehverdagen, noe som ikke er greit, men jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg kan gjøre mtp. samtaler med personalet som har observert han tett tidligere i høst uten å se noe bekymringsverdig. Med mindre noen har noen konkrete forslag til hva mer jeg kan gjøre og hvordan jeg kan gripe det an videre, tror jeg at jeg MÅ legge det fra meg, for å gå med denne bekymringen uten å ha noe å «henge» den på spiser meg litt opp innvendig😕 Har du noen forslag?

Anonymkode: 50460...a6f