Tidlig gravid og trist

[AnonymBruker]

Vi har prøvd å bli gravide en god stund, og i vår ble jeg gravid, men det endte med en MA i uke 12. Nå, over et halvt år etter, er jeg endelig gravid igjen, og 5+4 uker på vei. Sist jeg var gravid var jeg så utrolig glad, men nå klarer jeg ikke kjenne noen glede i det hele tatt. Heller det motsatte - jeg er bare trist, og skulle nesten ønske jeg ikke var gravid i det hele tatt. Jeg gråter ofte, noen ganger fordi jeg er så sikker på at jeg kommer til å oppleve MA/SA igjen. Jeg vil liksom ikke vedkjenne meg at jeg er gravid, og vil helst bare glemme det. Sist leste jeg alt jeg kunne om kosthold, fulgte med på fosterets utvikling, leste om tips og triks for spedbarnstiden, barneoppdragelse, hadde en lang liste med navn osv. Nå er jeg så uinteressert i dette, og gruer meg til å skulle annonsere graviditeten (hvis det går bra da.) Er bare sliten og trøtt og orker ikke mye, og gråter nesten hver dag og synes synd på meg selv. Skal på TUL i uke 8, og veksler mellom å grue meg og å være likegyldig.

Er det noen som har opplevd noe som dette før? Kommer det til å gå over? Det er jo utrolig kjipt å gå gjennom en graviditet og bare være trist og ikke glede seg over det i det hele tatt...

Anonymkode: 45081...6b3

[Lipyros]

Ja.. Følte i ettertid at det var en slags beskyttelsesmekanisme som forbredet meg på nok et tap.  Det ble bedre etter å ha passert uke 11 og enda litt bedre enn det igjen etter oul 

[AnonymBruker]

Sender medfølelse og en klem. Skjønner at du har det tøft, jeg håper det går bra denne gangen og at du gradvis kan glede deg etterhvert! ❤️

Anonymkode: 17f3e...d85

[lille-sjøstjerne]

Off, jeg forstår godt du kjenner det slik. Jeg for min del har ikke opplevd MA, kun en SA relativt tidlig. Men jeg opplevde også å føle nesten en slags sorg og tristhet når jeg ble gravid. Jeg følte meg ikke klar for virvaret som ventet meg tror jeg. Eller så var det kanskje hormonene. Jeg er nå 9 uker på vei og føler at tristheten begynner å slippe tak. Nå er det sant nok helt ulik situasjon, men jeg ville bare si til deg at du ikke er alene på å kjenne på negative følelser rundt graviditeten. Jeg håper det går lettere for deg også etterhvert, sender både omtake og energi ❤️

[AnonymBruker]

Hadde det ganske likt som deg og tror det er ganske vanlig. Gikk hele svangerskapet etter MA og bekymret meg. Fortalte ingen jeg var gravid før det var umulig å skjule og snakket aldri om det. Torde ikke glede meg, ville ikke finne navn, kjøpte nesten ikke inn noe - var hele tiden så redd det skulle ende galt. Heldigvis gikk alt fint. Det var en liten letteste når alt var fint på TUL i uke 7 og 12. Ny lettelse når alt var fint på OUL i uke 20. Ny lettelse når jeg kunne kjenne spark hver dag. Og enorm lettelse da fødselen gikk fort og ungen kom ut sprellende, rød og kvitret i vei! Siden har alt bare gått fint, verdens tøffeste unge som jeg ikke trenger bekymre meg noe for. Den opplevelsen hjalp meg veldig - nå som jeg et gravid igjen er jeg mye mindre bekymret. 

For å komme seg videre må man nok bare fokusere på alt som går bra. ❤️

Anonymkode: 23a8d...78d

[AnonymBruker]

Så utrolig godt å høre kommentarene deres, og "godt" å høre at andre også har følt det på samme måte! Jeg tror nok det er en beskyttelsesmekanisme ja, som prøver å hindre den store sorgfølelsen hvis det går dårlig igjen. Nå teller jeg dagene til TUL og får satse på at jeg kanskje kan glede meg litt over graviditeten etter hvert - hvis det går bra selvfølgelig.

Anonymkode: 45081...6b3

[AnonymBruker]

Så trist at dere har skjedd deg. Veldig mange i venninnegjengen min har faktisk opplevd MA og SA i år, meg selv inkludert. Vi har heldigvis god støtte i hverandre. Helsestasjonen kan støtte deg med samtaler om MA'en. Det er viktig å bearbeide dette. De som har mistet er disponert for svangerskapsdepresjon, og det kan være utrolig tøft. Håper du oppsøker hjelp og klarer å kose deg med graviditeten!

Anonymkode: ca5d3...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

som har mistet er disponert for svangerskapsdepresjon,

Det visste jeg ikke, men er lett å tenke seg! Jeg har nesten følt meg litt deprimert de siste dagene. Skal ringe helsestasjonen i morra og bestille time hos jordmor! Takk for kommentar❤

Anonymkode: 45081...6b3

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke erkjenne at jeg var gravid før etter uke 13 denne gangen. Var veldig urolig og trist men prøvde å holde motet oppe. Grunnen va at vi måtte gjennom fosterdiagnostikk og var klar over at vi måtte ta abort om det var dårlige nyheter. Det var noen forferdelige mnd. 
Nå er jeg i uke 20 å begynner endelig å glede meg etter å ha sett «frisk» baby som spreller rundt. 
 

du må bare prøve å komme deg gjennom det, så om det går bra denne gangen så kommer nok gleden til å bli stor etterhvert ❤️ Vi mennesker er laget for å være litt skeptiske å beskytte oss selv. Så er vel en mekaniske kroppen driver med for p beskytte deg selv

Anonymkode: 0f8d8...038

[AnonymBruker]

Helt normalt!
Hadde bekymringer hele svangerskapet etter min SA. Men ved hver milepæl jeg nådde, jo mer gledet jeg meg. Den store gleden kom vel først i 3. trimester. Då var det stor sjanse for overlevelse om han kom. I tillegg hadde man "daglig kontroll" ved at man titt og ofte kjente bevegelser og liv. 

Du har blitt gravid igjen, gratulerer! Er du sunn og frisk, er det kun 2% som opplever 2 spontanaborter på rad. Du skal med høyest sannsynlighet bli mamma! Og fra nå av vil du alltid ha bekymringer og småangst. "Bare han blir født og er frisk" tenkte jeg. Nå går jeg rundt og er bekymret for krybbedød. Sjekker titt og ofte at han faktisk puster når han sover. 😅 
 

Anonymkode: 3e3d1...637

[AnonymBruker]

Takk folkens!

Jeg prøvde å bestille time hos jordmor i dag, men de kunne ikke gi meg time før jeg er i uke 24 de sa jeg måtte ha svangerskapskontroll i uke 12 hos fastlegen. Fastlegen min er ganske lite empatisk, og han sa selv i sist svangerskap at han ikke har tid til noe særlig samtaler og at jeg heller bør dra til jordmor hvis jeg vil snakke. Etter MAen sist følte jeg meg veldig avvist av legen, så jeg føler ikke jeg kan dele bekymringer med ham. Vurderer om jeg skal ringe den andre helsestasjonen i bydelen og spørre om de har ledig time når jeg er i uke 12.. går det an å be om noen samtale utover disse 2 kontrollene? Jeg syns det var veldig lenge til kontroll nr 2 (jeg føler det er så usannsynlig at jeg kommer så langt, at jeg nesten ikke orka å skrive den ned i kalenderen).

Ts

Anonymkode: 45081...6b3

[AnonymBruker]

Hva med å bytte fastlege? Du kan også gå til privat lege eller gynekolog. 

Anonymkode: 23a8d...78d

[AnonymBruker]

Kan ikke fastlege henvise deg til psykolog eller noen du kan prate med? Han skal da ikke bagatellisere slikt. Det er jo viktig for deg og for psyken din å få snakket ut om dette!

Ønsker deg masse lykke til i dette svangerskapet og at det går rett vei denne gangen!:) Det blir nok bedre ettersom tiden går og du ser at fosteret vokser til. Det er nok som noen nevner en forsvarsmekanisme, at du tar sorgene på forskudd og sørger over noe du forhåpentligvis slipper å oppleve igjen. Du er jo full av hormoner nå. Husker i mitt første svangerskap hvor emosjonell jeg var de første 12 ukene. Krise av og til var det, og begynte å grine fordi jeg synes kelneren på en restaurant var frekk da jeg skulle bestille mat. Endte med at jeg nektet å bestille og satt og furtet bak noen solbriller mens mannen åt burger ved siden av. Var flau og sinna samtidig.😎 

Men, ja, håper du får pratet med noen og lettet på trykket. Tungt å sitte inne med disse følelsene. God klem til deg🥰

Anonymkode: a0e7c...9cd

[AnonymBruker]

Jo, jeg tror jeg bør bytte fastlege. Kanskje jeg får en ny ved månedsskiftet hvis jeg gjør det nå snart! 

Føler ikke jeg har så store plager at jeg trenger psykolog (og det er som regel mange måneder ventetid). Men en samtale med en jordmor hadde vært fint. Har ikke lyst til å gå privat pga kostnadene, og svangerskapsomsorg i Norge skal jo være gratis. Har forøvrig en "fast" gynekolog med driftsavtale, som jeg har vært til pga mange ulike ting, så der får jeg TUL på egenandel uten ny henvisning. Får sikkert komme til ham om jeg begynner å blø eller det skjer noe fysisk, men han er liksom ikke den man har sånne samtaler med 😛

takk for alle snille kommentarer her!! 

Anonymkode: 45081...6b3