Jobbtilbud i en annen by, uaktuelt for kjæresten.

[capo]

Jeg har fått jobbtilbud i en annen by, som gir meg bedre arbeidsmiljø og jeg gjør et hopp karrieremessig. Jobben er spennende, og de har gitt meg lik lønn som jeg har i dag. I den byen jobben er har jeg familie og et nettverk. 

 

Men... Kjæresten blir ikke med. Uaktuelt, nesten ikke oppe for diskusjon engang. Jeg flyttet til "hans" by for 10 år siden, men nå ønsker jeg å flytte hjem. Jeg trives mindre her, har få venner og lengter hjem. Hans bekymringer er jobb, og han er redd for å ikke trives. Han er en komforttype, og strekker seg sjelden utenfor komfortsonen. Han har familie her vi bor nå, og venner, men det er ikke mange. 

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jobben jeg har i dag er helt ok, men jeg kjenner meg rett og slett ensom ellers. Vi har ikke barn og eier ikke hus, men det virker for tøft å bare si snakkes, ha et fint liv, jeg flytter. 

 

Er jeg helt urimelig her? Er det ugreit å be noen flytte å starte på nytt? 

Til info så er ikke byene langt unna hverandre, 5-6 t kjøring. Er det noen som har vært i samme situasjon? 

[AnonymBruker]

Jobb foran kjæreste, lært av tidligere feil. 
 

Du har nå bodd på hans sted i mange år, da kan han prøve å bo på ditt sted eller si hade.

Anonymkode: 36218...5a0

[Nooni]

Jeg skjønner ikke hva du mener er urimelig - tankene dine? Tanker er da ikke urimelige, de bare ER. 

Det er vanskelig for oss på KG å gi noen råd, her er det dine behov, verdier og ønsker som må vektlegges opp mot hans. Hvis dere ikke kan møtes i et kompromiss, så må du finne ut om du skal gi etter for hans behov/ønsker eller om du skal følge dine egne ønsker, med de konsekvensene som følger. Det kan kanskje bety et brudd. 
Jeg foreslår at du setter deg ned å tenker for deg selv hva som betyr noe for deg, på kort sikt og på lang sikt. 

[AnonymBruker]

Det virker som om du allerede har bestemt deg. Flytt, ha et avstandsforhold og se hva som skjer.

Anonymkode: d0718...431

[Kassiopeia8]

Dette er en vanskelig situasjon, og her er det vel sånn at til slutt må en av dere gi dere, eller så må dere bare gjøre det slutt. Jeg for min del skjønner dere begge. Det er ikke greit å bo et sted uten mange venner og familie, og da har man lett for å føle seg ensom. Samtidig har jo dere valgt å flytte til det stedet for 10 år siden, og sånn sett valgt å "slå dere til ro" der. Noen mennesker er glade i å flytte og ser på det som en ny mulighet. Andre slår rot. Og 5-6 timer kjøring er vel egentlig ganske langt. Hvertfall mer enn hva jeg hadde orket på en helgatur. Hadde det vært snakk om 1-2 timer så hadde det jo vært litt enklere. 

Hvis han ikke vil flytte i det hele tatt må jo du kjenne på hva som er viktigst for deg. Er det å være i forholdet, eller er det å bo nærme familien. Velger du å flytte uansett kan du jo ha flaks at han ønsker å flytte likevel, for å ikke miste deg, eller så er det slutten på forholdet.

[AnonymBruker]

Du er ikke urimelig. Tenk deg nøye om, vil du være stuck på det stedet med barn og hus i fremtiden? Får du barn så kommer du deg ihvertfall ikke bort derfra. I hvor mange år til orker du å være ensom? 

Anonymkode: 2c490...934

[AnonymBruker]

Tenker det kommer litt an på. 

Har du noen gang sagt du aldri vil flytte? Eller at du har lyst å flytte? 

Er din by større? 

Hvordan er det å komme seg mellom byene? Tog? Bil? 

Hvordan er det med besøk? Er det en som har eldre/sykere foreldre/familie som kanskje vil ha problemer med å dra på besøk?

Uansett er jeg litt sånn at jeg tenker der man først bor,  får man være så lenge ikke den ene/begge tidlig har gitt noen "krav". Som at man ser for seg å flytte senere. Men nå har jo du søkt jobb og går utifra han har vist det? Snakket ikke dere da om mulig flytting?

Anonymkode: 02621...4da

[Teethgrinding]

Geografi er en dimensjon av parforholdet alt for få bruker god nok tid til å diskutere inngående. I forelskelsens rus er vi villige til å gå med på ganske store kompromisser. Vi flytter for kjærligheten! Ny og spennende by med ny og spennende mann, her kjører vi på. Men så kommer hverdagen. Hvor er alle vennene dine? Hvor er familien din? Hvorfor må vi alltid på ferie til din hjemby? 

Det er mange som flytter for jobb og finner seg kjæreste i ny by. Så kommer barnefasen i 30-åra og behovet for å bli stedsbunden på det stedet man kom fra. Men livet er ikke så enkelt at man bare er en om ting. I et parforhold er man to. Det interessante er at en må gi seg. Hvis det var irrelevant hvor man var - så lenge man var sammen - kunne begge flyttet til et sted ukjent for begge? Men det mistrives begge to med. Så én må gi seg. Som oftest er dette kvinnen etter min erfaring, med unntak av barnefødslenes tid da kvinnene flytter hjem med ny mann fra et annet sted. 

Det er også en dimensjon av å skulle vokse opp her. Å bli voksen, særlig med barn på lasset, er noe annet enn singeltilværelsen med kun seg selv å tenke på. Voksenlivet betyr ofte å ta et bittert avskjed med gamle venner og gamle måter å være på. Det handler ofte om å skape nye bånd, møte nye mennesker gjennom barna, og å være i mye større grad "lokal", fastgrodd, enn tidligere. Løsrivingsfasen i 20-årene har tatt slutt og man skal begynne å så røtter igjen. Det er da naturlig at man vurderer sitt eget hjemsted. Det er der man har minner og kontakter, naboer og kjente, og ikke minst familie. Det er viktige kvaliteter å ha i livet.

Hvis man tvinger sin partner vekk fra sitt lokale sted frarøver man også vedkommende alle røtter. Noen er flinke til å skape nye bånd, mens andre igjen blir ensomme og føler seg isolert. Verden er større enn parforholdet. 

Jeg tror ikke det finnes noe klart svar på hva som er "best" - om hun skal flytte eller ham. Mitt eller ditt hjemsted. Men det må inngås kompromisser som er levelige for begge parter. Det eneste som absolutt ikke går er at den ene forventer at den andre bare skal pakke sakene og bli med på flyttelasset. Et menneske, kjæresten din, er ikke en tankeløs ting. Det er et menneske med et sosialt nettverk. Å rive dette mennesket vekk fra alt man kjenner er alltid, uten unntak, forbundet med sosial risiko og sårbarhet. Jeg tror mange undervurderer disse tingene noe helt enormt.

[regine]

Jeg ville tatt jobben. Som regel er det - på sikt - det lureste valget, bla fordi jeg tipper du blir ganske bitter etterhvert av å være stuck der du er. Dette er åpenbart noe som er viktig for deg, og da er det merkelig at kjæresten nærmest bare avfeier muligheten for endring. For meg ville det også vært et stort problem at kjæresten ikke vil snakke om det overhode, men bare avfeier det. Da sier han jo at HANs meninger er viktigere enn dine og at når dere er uenige så er det du som må gi deg. Ville ikke likt å leve i et sånt forhold....

Men - kan du sjekke mulighetene for permisjon fra der du er nå, så søker du feks 6 mnd permisjon i første omgang, så blir det ikke et så åpenbart brudd? Altså at da flytter du, men har en retrettmulighet, hvis du finner ut at det ikke var så bra som du trodde/savner kjæresten for mye eller whatever. 

[AnonymBruker]

Den der greia med at vi prøver oss først her, og så kan vi se det an etterhvert, den fungerer aldri. Det er bare noe den ene parten sier, for å bo der hen selv vil bo!

Har man først etablert seg i en by, så er sjansen veldig stor for at den ene parten aldri mer er flytteklar. Så om man vil til sin hjemby, så er det nok lurest å få til det med en gang..

Anonymkode: 54c55...585

[AnonymBruker]

Ta jobben, se hva som skjer med forholdet. 

Anonymkode: 30cac...964

[powerpuffen]

Flyttet du til «Hans» på grunn av han, eller møtte du han der først når du hadde flyttet dit?

Om du flyttet dit pga han, så synes jeg du har din fulle rett til å flytte hjem nå, og jeg synes han burde være såpass stor i det hele og gi det en sjanse! Om han er redd for å ikke få seg nye venner, så aner han ikke hva han går glipp av.

Om du flyttet til «hans» by før du traff han, så er saken en litt annen. Jeg flyttet for studier sin del og etter et år traff jeg min nåværende samboer. Vi kommer nok til å bli værende her. Jeg føler meg urimelig om jeg «tvinger» han til å flytte hjem med meg. 

 

[AnonymBruker]

Sprinkle skrev (1 time siden):

Flyttet du til «Hans» på grunn av han, eller møtte du han der først når du hadde flyttet dit?

Om du flyttet dit pga han, så synes jeg du har din fulle rett til å flytte hjem nå, og jeg synes han burde være såpass stor i det hele og gi det en sjanse! Om han er redd for å ikke få seg nye venner, så aner han ikke hva han går glipp av.

Om du flyttet til «hans» by før du traff han, så er saken en litt annen. Jeg flyttet for studier sin del og etter et år traff jeg min nåværende samboer. Vi kommer nok til å bli værende her. Jeg føler meg urimelig om jeg «tvinger» han til å flytte hjem med meg. 

 

Det er vel like urimelig å skulle forvente at han bare vil flytte etter 10 år om hun flyttet dit «for han». Da har de jo tatt et valg og bestemt seg for å slå seg ned der. Og ikke bare for et år eller to for å fullføre studier eller å fullføre et vikariat, men hele 10 år. Jeg hadde aldri orket å starte helt på nytt i voksen alder etter 10 år på et sted - selv om man ikke har kjøpt bolig. 

Anonymkode: 5d0ed...5c0

[AnonymBruker]

capo skrev (19 timer siden):

Jeg har fått jobbtilbud i en annen by, som gir meg bedre arbeidsmiljø og jeg gjør et hopp karrieremessig. Jobben er spennende, og de har gitt meg lik lønn som jeg har i dag. I den byen jobben er har jeg familie og et nettverk. 

 

Men... Kjæresten blir ikke med. Uaktuelt, nesten ikke oppe for diskusjon engang. Jeg flyttet til "hans" by for 10 år siden, men nå ønsker jeg å flytte hjem. Jeg trives mindre her, har få venner og lengter hjem. Hans bekymringer er jobb, og han er redd for å ikke trives. Han er en komforttype, og strekker seg sjelden utenfor komfortsonen. Han har familie her vi bor nå, og venner, men det er ikke mange. 

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jobben jeg har i dag er helt ok, men jeg kjenner meg rett og slett ensom ellers. Vi har ikke barn og eier ikke hus, men det virker for tøft å bare si snakkes, ha et fint liv, jeg flytter. 

 

Er jeg helt urimelig her? Er det ugreit å be noen flytte å starte på nytt? 

Til info så er ikke byene langt unna hverandre, 5-6 t kjøring. Er det noen som har vært i samme situasjon? 

Jeg ser du har et kjempelett valg, du gir jo svarene selv her! Er bare å flytte, hva venter du på egentlig?

Du kan ikke kreve at han skal bli med deg, ikke la livet ditt blit styrt av en mann. Dere har jo ikke barn en gang. Han kan besøke deg som en kjæreste når han har tid til det, funker ikke forholdet etter du har flyttet så gjør du det bare slutt. Dere har vært sammen i mange år, på tide å prøve noe nytt da.

Kryr av menn der ute, ikke la livet ditt bli styrt av det.

Lev livet du, hva som føles rett for deg. Du har jo selv ramset opp grunner til å gjøre endringer i livet ditt.

LEV!!! Livet er nå!!  

Anonymkode: 6d7e1...4fc

[AnonymBruker]

capo skrev (22 timer siden):

Jeg har fått jobbtilbud i en annen by, som gir meg bedre arbeidsmiljø og jeg gjør et hopp karrieremessig. Jobben er spennende, og de har gitt meg lik lønn som jeg har i dag. I den byen jobben er har jeg familie og et nettverk. 

 

Men... Kjæresten blir ikke med. Uaktuelt, nesten ikke oppe for diskusjon engang. Jeg flyttet til "hans" by for 10 år siden, men nå ønsker jeg å flytte hjem. Jeg trives mindre her, har få venner og lengter hjem. Hans bekymringer er jobb, og han er redd for å ikke trives. Han er en komforttype, og strekker seg sjelden utenfor komfortsonen. Han har familie her vi bor nå, og venner, men det er ikke mange. 

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jobben jeg har i dag er helt ok, men jeg kjenner meg rett og slett ensom ellers. Vi har ikke barn og eier ikke hus, men det virker for tøft å bare si snakkes, ha et fint liv, jeg flytter. 

 

Er jeg helt urimelig her? Er det ugreit å be noen flytte å starte på nytt? 

Til info så er ikke byene langt unna hverandre, 5-6 t kjøring. Er det noen som har vært i samme situasjon? 

Flytt. Kommer han så kommer han, viss ikke så blir det avstand forhold eller avsluttet forhold. 

Anonymkode: e5d09...a6d

[powerpuffen]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er vel like urimelig å skulle forvente at han bare vil flytte etter 10 år om hun flyttet dit «for han». Da har de jo tatt et valg og bestemt seg for å slå seg ned der. Og ikke bare for et år eller to for å fullføre studier eller å fullføre et vikariat, men hele 10 år. Jeg hadde aldri orket å starte helt på nytt i voksen alder etter 10 år på et sted - selv om man ikke har kjøpt bolig. 

Anonymkode: 5d0ed...5c0

Hvorfor? MYE forandrer seg på 10 år! Jeg tror vi alle har godt av å prøve ut nye steder, bli kjent med nye mennesker. Jeg sier ikke at man skal flytte på seg for enhver pris, men flere av mine gamle venninner har bodd på et og samme sted hele livet. De aner ikke hva de går glipp av. Mitt inntrykk er at de ikke har barn, og da har man godt av å utvide horisonten. 

[AnonymBruker]

Flytt hjem. Dette er ditt liv, og du må gjøre det som er best for DEG. Så gjør kjæresten din det som er best for han: enten blir han med, eller så blir det slutt. Det er en dårlig ide å tvinge ham med om han ikke vil. 

Du må ta et valg, også må han ta et valg basert på ditt valg. 

Anonymkode: 5da90...f37

[Gjest Middelmådig]

Flytt. Du har lyst til det og ingenting holder deg tilbake. Fin måte å se om kjæresten din virkelig vil ha deg eller ikke. Uansett har du jo hatt ti år sammen med han. Snart på tide å bytte. 

[Rosatoast]

Nå har du bodd på "hans" sted i 10 år, da burde han virkelig skjerpe seg og kunne bo på "ditt sted" litt også. Eller om dere velger å rotfeste dere på "ditt sted" resten av livet også, uansett - dårlig gjort av han å be DEG bo på "hans sted", men nekte å flytte til "ditt sted"?! Hadde han elsket deg, ville han flyttet til Afrika med deg for den saksskyld. 

Nekter han å flytte, da ville jeg flytta uansett - for det viser bare hvor mye du egentlig betyr. Bare så det er sagt. Da finner du nok heller drømmemannen din når du flytter bort fra han dummingen her. 

[AnonymBruker]

Sprinkle skrev (2 timer siden):

Hvorfor? MYE forandrer seg på 10 år! Jeg tror vi alle har godt av å prøve ut nye steder, bli kjent med nye mennesker. Jeg sier ikke at man skal flytte på seg for enhver pris, men flere av mine gamle venninner har bodd på et og samme sted hele livet. De aner ikke hva de går glipp av. Mitt inntrykk er at de ikke har barn, og da har man godt av å utvide horisonten. 

Enig i deg at mange nok hadde hatt godt av å flytte og prøve ut nye steder. Det betyr ikke at det er rimelig å forvente at alle bare skal rive opp røttene etter de har bodd et sted i 10 år! For noen kan bare tanken på det være traumatiserende. 

Anonymkode: 5d0ed...5c0