Hvordan akseptere dette med å ikke få egne barn da?

[Gjest Warrior]

Ja jeg ønsker egne barn. Det har jeg sett frem til og sett for meg at jeg blir lykkelig sammen med min egen lille familie, men så ødelegger denne psykiske helsa alt, og ødelegger håpet om egne barn mer og mer. Hvis jeg får så tenker jeg det bare ender med at jeg ikke får ha så mye kontakt med barnet og det hadde blitt tøft for barnet og meg. Det vil jeg ikke skal skje. Så da er jo det beste at jeg ikke får barn. I alle fall ikke med vilje.

Jeg hadde håpet å komme i et fast forhold som varte og fått barn sammen men jeg rømmer bare fra det for jeg er redd og ikke frisk nok tenker jeg, og tror ikke jeg blir frisk nok i femtiden heller. Har jo ikke blitt bedre siste årene. Heller verre. Så jeg prøver å akseptere det at jeg må legge fra meg ønsket om egne barn, men jeg klarer det ikke. Hva skal jeg gjøre for å akspetere det?

Har prøvd så godt jeg kan og tenkt at det er best sånn. Likevel blir jeg så trist av det og mer irritert. Blir trist når jeg ser hvor fint barnefamilier har det. Ikke fordi jeg ikke vil at andre skal ha det fint for jeg vil så klart at folk skal ha det fint, men fordi jeg ønsker barn jeg også. Ser for meg at jeg blir ensom når alle rundt meg får egne barn og ikke har så mye tid til meg. Ser for meg at ingen vil bli værende i et forhold med meg når jeg ikke skal ha barn. 

Jeg må akspetere det å ikke få barn, men hvordan? 

[AnonymBruker]

Prøv å tenk at det finnes annen lykke i livet enn det å få barn. Tenk at når du ser "familielykke " type sitte å se på ditt sovende barn, eller glade lykkelige barn på julaften så må du huske at det slett ikke alltid er sånn. Det er mest hverdager, mas og skriking, stress, du er alltid sliten og trøtt. Sånn pleier jeg å tenke når jeg blir babysyk. Elsker det livet jeg har, uten barn. 

Anonymkode: 139ea...cc6

[AnonymBruker]

Det er veldig slitsomt med barn. Jeg sliter med tilbakevendende (relativt milde) depresjoner og angst, og jeg er fullstendig på felgen etter å ha fått barn for to år siden. Jeg må bruke all min energi på å gi den lille gutten min gode dager, og har ingen verdens ting igjen verken til meg selv eller barnefar. Om kvelden legger jeg meg når han har lagt seg (klokka halv åtte) for å greie å stå opp igjen klokka 5. 

Det er trass, det er kasting av leker og mat veggimellom, hyling, gråting, osv. Av og til skal jeg være enig i at det kan være koselig med barn, men foreløpig er det mest stress og slit. Hadde jeg vært hardere rammet psykisk hadde det nok ikke gått. 

Jeg har dessuten flere venner uten barn, og i vennegjengen prioriterer vi like mye de med som de uten barn. Det definerer oss ikke overhodet. Jeg har bare noen ekstra tanter til barnet mitt

Du må vel prøve å finne verdi i deg selv. Hva liker du å drive med? Fyll livet ditt med alt annet som gjør deg glad. Og innse dine begrensninger, selv om jeg skjønner det er tøft. Jeg synes det selv, når jeg ser hvor mye jeg sliter med valget jeg har tatt. Jeg angrer ikke, men jeg er kanskje en av de personene som ikke burde hatt barn. 

Anonymkode: 66ba9...71b

[Gjest Warrior]

Takk for svar. Jeg prøver å tenke at det er slitsomt også med barn men så tenker jeg også på alt det fine med å ha barn, og da blir jeg trist med en gang. Jeg bruker mye tid på trening og venner. Det elsker jeg. Likevel kommer det ønske og tristheten av å tenke at jeg mest sannsynlig aldri får egne barn mens de rundt meg får sine egne familier.

[AnonymBruker]

Snakk med noen profesjonelle

Anonymkode: 4b3ba...e87

[AnonymBruker]

Men du har ikke en partner? Tenker du kun på det å ha en partner i relasjon til å få et barn?

Det er jo veldig mange som har det bra uten barn, men det er klart det er lettere å være to enn en. I tillegg til at barnløse ofte pleier sosiale relasjoner utenfor hjemmet mer, og bruker ekstra tid på jobb og hobbyer.

Anonymkode: fc6b7...826

[AnonymBruker]

Warrior skrev (31 minutter siden):

Takk for svar. Jeg prøver å tenke at det er slitsomt også med barn men så tenker jeg også på alt det fine med å ha barn, og da blir jeg trist med en gang. Jeg bruker mye tid på trening og venner. Det elsker jeg. Likevel kommer det ønske og tristheten av å tenke at jeg mest sannsynlig aldri får egne barn mens de rundt meg får sine egne familier.

Om du har økonomi til det finnes det en som spesialiserer seg riktignok på ufrivillig barnløshet, men årsaken er jo ikke like viktig.

Han er ikke psykolog.

Holder til i Pilestredet park  Om du googler det så finner du nok navnet. 

Anonymkode: 392a8...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Om du har økonomi til det finnes det en som spesialiserer seg riktignok på ufrivillig barnløshet, men årsaken er jo ikke like viktig.

Han er ikke psykolog.

Holder til i Pilestredet park  Om du googler det så finner du nok navnet. 

Anonymkode: 392a8...932

Råder du ts til å oppsøke fertilitetssenteret når han helt klart har gode grunner til å forbli barnløs? Hvorfor?

Anonymkode: 33a64...2f5

[AnonymBruker]

Hallo ❤️ jeg skjønner godt at dette må være vanskelig for deg, og selvom det ikke er til å sammenligne, ble jeg veldig trist da jeg gang på gang fikk negativ test på barn nr to med prøving over to år. Det er vanskelig å legge vekk. 

Jeg ville kanskje tatt en prat med noen profesjonelle, for det høres ut for meg slik at du ikke er helt tilfreds med hvordan livet er blitt for deg. Det er vanskelig ofte å "få orden på det mentale livet" alene. 

Kanskje det finnes noe annet i livet som kan gi en slags glede? Drive med dyr, jobbe i barnehage, jobbe med barn utenlands.. Og hvem vet, plutselig endrer alt seg 😊❤️ 

Anonymkode: ffb7c...e9a

[AnonymBruker]

Kan det være mulig å få plass i en sorggruppe ang dette? Det er jo en sorg du må jobbe med og da kan det å snakke med andre i sorg være støttende. 

Anonymkode: fefd1...df7

[AnonymBruker]

Hva med å bli avlastingshjem eller støttekontakt for et barn? Da kan du feks ha kos med barn en helg i mnd. Eller noen timer i uka. 

Anonymkode: d40f2...d78

[AnonymBruker]

Warrior skrev (8 timer siden):

Ja jeg ønsker egne barn. Det har jeg sett frem til og sett for meg at jeg blir lykkelig sammen med min egen lille familie, men så ødelegger denne psykiske helsa alt, og ødelegger håpet om egne barn mer og mer. Hvis jeg får så tenker jeg det bare ender med at jeg ikke får ha så mye kontakt med barnet og det hadde blitt tøft for barnet og meg. Det vil jeg ikke skal skje. Så da er jo det beste at jeg ikke får barn. I alle fall ikke med vilje.

Jeg hadde håpet å komme i et fast forhold som varte og fått barn sammen men jeg rømmer bare fra det for jeg er redd og ikke frisk nok tenker jeg, og tror ikke jeg blir frisk nok i femtiden heller. Har jo ikke blitt bedre siste årene. Heller verre. Så jeg prøver å akseptere det at jeg må legge fra meg ønsket om egne barn, men jeg klarer det ikke. Hva skal jeg gjøre for å akspetere det?

Har prøvd så godt jeg kan og tenkt at det er best sånn. Likevel blir jeg så trist av det og mer irritert. Blir trist når jeg ser hvor fint barnefamilier har det. Ikke fordi jeg ikke vil at andre skal ha det fint for jeg vil så klart at folk skal ha det fint, men fordi jeg ønsker barn jeg også. Ser for meg at jeg blir ensom når alle rundt meg får egne barn og ikke har så mye tid til meg. Ser for meg at ingen vil bli værende i et forhold med meg når jeg ikke skal ha barn. 

Jeg må akspetere det å ikke få barn, men hvordan? 

Jeg forstår deg godt. Men tenk på all den friheten og tiden du har. Jeg har et barn og for meg å ha en helg hvor jeg kan gjøre bare det jeg har lyst på og orker er utenkelig. Og jeg har en mann som bidrar mye. Det er alltid noe. Til og med når man får barnepass så er det noe. Og man tenker om det lille mennesket hele tiden. Det er hard jobb å ha barn både psykisk og fysisk. De fleste skjønner ikke det helt før de får barn. Inkludert meg selv. Jeg angrer ikke, men hadde jeg visst det, hadde jeg tenkt meg om flere ganger. Samtidig så er det så mye kjærlighet og givende... 

Prøv å nyte den tiden og friheten du har. 

Anonymkode: 39a77...9e4

[Matas]

Tråden er ryddet for brukerdebatt. 

- Matas, mod. 

[AnonymBruker]

Forstår deg godt. Hvis du klarer; prøv å ikke rosemale det å ha barn. Det er glimtvis fint, men mest slitsomt og utmattende. Det å ha barn er å ha noen som trenger deg 100 % av tiden, natt og dag. Tenk på den friheten du har uten barn. Du kan gjøre omtrent hva du vil, når du vil. Det kan du virkelig ikke de første 6-8 årene av et barns liv. 

Anonymkode: b22f3...b20

[AnonymBruker]

Å få barn beslaglegger minst 20 år av livet ditt da!

Anonymkode: ae663...e22

[AnonymBruker]

On 12/15/2020 at 1:29 PM, Warrior said:

 Ser for meg at jeg blir ensom når alle rundt meg får egne barn og ikke har så mye tid til meg.

Hva med å snu tankegangen på hodet? Om du får barn så er det kanskje du som ikke får tid til å være med vennene dine. Holder du deg barnløs så får du mer tid til alt du liker som: venner, trening, den biologiske familien din, kjæreste, date(når du er singel), osv.

Kanskje det å være barnløs blir lettere å akseptere om du tenker over hvor mye du kanskje må gi slipp på om du får barn. Husk at det er ingen garanti for at du får et friskt barn. Du kan ende med et barn som gjør at du må gi opp det meste av det du i dag liker å gjøre. 

Anonymkode: 5d604...7dd

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva du sliter med, men jeg hadde ganske sterk angst før jeg fikk barn. Etter at barna kom skjønte jeg at angsten var en sammenheng med at jeg alltid hadde sett for meg et liv med barn, men jeg begynte å dra på åra og hadde ikke partner. Det trigget noe i kroppen min da jeg begynte å stresse med å få barn og følte at det aldri kom til å skje. Heldigvis fant gamlekjæresten og jeg tilbake til hverandre igjen, og da trengte vi ikke lang tid på å bli kjent. Så smakk smakk så fikk vi to barn innen 3 år. Dette er nå 6 år siden, og angsten er fullstendig borte. 

Anonymkode: db0c0...2ab

[AnonymBruker]

Som barnløs har man større frihet til å gjøre hva man vil...

Anonymkode: ae663...e22

[Gjest Warrior]

Takk for svar. Ja det er sant at man er mer fri som barnløs, så skal prøve å tenke mer på det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.12.2020 den 20.52):

Hva med å bli avlastingshjem eller støttekontakt for et barn? Da kan du feks ha kos med barn en helg i mnd. Eller noen timer i uka. 

Anonymkode: d40f2...d78

I dette tilfelle er det ett enormt dårlig råd. Ts er ikke i stand å ivarteta seg selv og skal ikke ha omsorg for barn. Overhodet.

Se litt på tidligere innlegg han har skrevet.

Anonymkode: b9142...272