Trist uten søsken

[AnonymBruker]

Jeg syns det er utrolig trist å tenke på at jeg ikke har noen søsken. Har vært enebarn hele livet og er nå blitt 30 år. Jeg husker gjennom barndommen at jeg alltid ønsket meg en søster eller bror. Men nå i voksen alder er savnet etter et søsken enda større 😕  Jeg misunner dem som har det og syns det er utrolig stusselig med kun meg.
Jeg har også en datter som jeg fikk da jeg var 28 år. Jeg trodde alltid jeg ville ha minst to barn, men fødselsopplevelsen skremte meg vekk fra å få en til så nå ender det med at min datter også blir enebarn 😕 Jeg føler det er egoistisk av meg å ikke gi hun et søsken siden jeg vet hvor stusselig det er uten. 
Men er det egentlig det egoistisk av meg? Dere som har søsken, er ikke dere utrolig glad for å ha det? Tenk om det kun hadde vært deg og foreldrene dine og du måtte ta deg av dem helt alene når de blir eldre og ikke kunne dele det ansvaret med noen 😕 

Og dere som er enebarn, liker dere det? Har dere aldri savnet å ha et søsken?

Anonymkode: 5837b...64d

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad jeg har broren min, han er verdens beste bror. Men jeg er utrolig heldig som har et så fint søsken. Mannen min har flere søsken, og det er bare drama med hele gjengen. Det tar mer energi fra ham enn det gir, og han skulle ønske han var enebarn.

Jeg tror uansett det hadde gått fint å være enebarn. Jeg har mistet pappaen min, og har bare mamma igjen. Den dagen hun blir skrøpelig skal jeg fint klare å ta vare på henne. Og det er ikke sånn at jeg er alene, jeg har jo mann og barn.

Jeg har ett barn, og han blir enebarn. Fødsel og permisjonstid var det verste jeg har opplevd i mitt liv, så jeg klarer ikke gå gjennom det igjen. I tillegg synes jeg det er utrolig slitsomt å ha barn. Så da tenker jeg at jeg heller har det ene barnet og greier å ha overskudd til ham i stedet for å gi ham et søsken og kanskje være en utslitt og trasig mamma. 

Anonymkode: 2f229...542

[solmåneogstjerner]

Jeg har søsken og er veldig glad i dem. Jeg har også flere barn og er selvsagt glad i dem og de i hverandre. 

Men: det er ikke gitt at søsken er det som gjør livet bedre! Verken når man vokser opp eller når man er voksen. Flere barn betyr mindre oppmerksomhet til hver enkelt. Og det er langt ifra alle som har et godt forhold til søsken. 

Du skal ihvertfall ikke ha noen slags dårlig samvittighet overfor barnet ditt. ♥️

Jeg kan aldri tenke meg at jeg ville vært bitter på foreldrene mine om jeg hadde vært enebarn. Men det er jo vanskelig å sette seg inn i for meg. 

Endret 15. desember 2020 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

Vær fosterhjem?

Er mer egoistisk å få barn i det hele tatt, når det finnes så mange barn som trenger hjelp

Anonymkode: 25708...f39

[AnonymBruker]

Jeg har søsken men kunne like gjerne vært enebarn, har ingen betydning for mitt voksne liv at jeg har "søsken". Når det kommer til pass av foreldre så er ikke det min jobb uansett så det tenker jeg ikke en gang på. Eneste jeg kunne tenkt meg å gjort noe for er min gamle tante men hun er og fast bestemt på at klarer hun seg ikke selv så vil hun på gamlehjem og ikke bli boende hjemme med masse "hjelp" og styr.  

Når det kommer til mitt barn som er og forblir enebarn så er han glad for det og ønsker seg ingen søsken. Når han var mindre så kunne han i ny og ne si at du kunne vært kjekt å ha en liten bror å passe på men nå ser han litt hvordan andre familier har det med "fulle" hus og det er ikke noe han trakter etter. Har mange venner og et godt nettverk, familie er de du velger å ha i livet ditt ikke de som tilfeldigvis er i slekt med deg. Når jeg blir gammel og syk skal jeg på gamlehjem med andre på mitt eget nivå, der skal jeg sitte å game, drikke kaffe å glo på serier så kan barnet mitt komme å hilse på når han har tid.  

Anonymkode: 5c043...56d

[AnonymBruker]

Du kan få søsteren min helt gratis. Dog uten returrett. 
Hun har vært totalt umulig å ha en relasjon til de siste 30 årene, og det eneste vi deler er gener. 

Anonymkode: 0ae81...121

[AnonymBruker]

Jeg har tre søsken, men ingen kontakt. Ingen av oss går sammen med hverandre og vi treffes en gang i året på årets juleselskap. Det holder mer enn nok. 

Vi alle har god kontakt med foreldrene våres men noe søskenkjærlighet finnes ikke. Slutt å sørg over noe du ikke har eller får gjort noe med. Hva får du ut av det? 

 

 

Anonymkode: ce490...4e8

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn. Ønsket meg aldri søsken som liten, men ønsker meg søsken nå. Det er noe med det å ha noen å dele barndommen med, som husker det samme som deg og har de samme minnene. Tenker og på når min mamma blir gammel og når hun er borte. Har ingen å dele det med. (Annet enn mann og egne barn). Samtidig vet jeg at mange ikke har det gode forholdet til søsken som man ser for seg at de har fordi de er søsken. Søskenforhold må jobbes med, både i oppveksten og etterpå. Det tror jeg mange glemmer. 

Jeg ønsket meg en stor barneflokk, og ville at mine barn skulle ha søsken. At de alltid skulle ha noen. Har 4 barn. Håper jo at de fortsatt er gode venner når de blir voksne. Fikk ikke barn fordi eldste skulle ha søsken altså, men jeg ville ha stor familie. 

En vond fødselsopplevelse kan jobbes med, snakk med lege/jordmor. Ellers så er det mange enebarn som har det fint med det. 

Anonymkode: 56fd6...958

[AnonymBruker]

Det å ha søsken trenger IKKE bety at du har noen å dele byrden med når foreldre blir gamle å trenger hjelp. Har selv en søster men kunne like godt vært enebarn.

Hun løfter ikke en finger for noen hvis det ikke noe som gir henne noe tilbake. Har veldig lite kontakt med henne, og etter å ha prøvd å gjenoppta kontakten noen ganger tidligere har jeg nå bestemt meg for at det er nok. Hun tapper meg for energi og jeg har det mye bedre uten kontakten.

Så det å være enebarn trenger ikke nødvendigvis være annerledes enn å ha søsken. I hvert fall har det ikke vært sånn for meg.

Anonymkode: fb1b3...2af

[Ellienor]

Min erfaring er at søsken kan berike livet mye, men ikke nødvendigvis. Jeg har selv en bror et par år eldre enn meg. Vi hadde en veldig fin barndom sammen, og har fin kontakt i dag. Men han bor ikke samme sted som meg, så vi har ikke veldig mye kontakt annet enn i ferier osv når de er på besøk. 

Min far har en bror som er mye eldre enn han selv. Det tror jeg ikke nødvendigvis var så rosenrødt i oppveksten, da det var så stor aldersforskjell. Broren har også gjennom hele livet vært mye "avhengig" av hjelp og selv om de har hatt god og mye kontakt så tror jeg det innimellom har vært mer en byrde og stress enn en berikelse. 

Så man vet aldri hvordan søsken blir sammen. Jeg tror det er viktig å være obs på at om man har enebarn må man heller være flink til å holde ekstra god kontakt med barnets søskenbarn eller lignende f.eks. 

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og stortrives, så du trenger absolutt ikke slite med dårlig samvittighet. Jeg er snart 30 selv, og har aldri kjent noe savn etter søsken, hverken som barn eller voksen. Da jeg var liten husker jeg at jeg følte meg heldig som ikke hadde irriterende småsøsken som skulle bråke hele tiden, og besøk hos andre hvor søsken presset seg på og ødela leken vår var noe jeg mislikte sterkt. Det var deilig å komme hjem igjen til stillhet. 

Nå ønsker jeg meg bare ett barn selv, nettopp fordi jeg alltid var så fornøyd som enebarn. Mannen er enig. Han har en søster, men de er ikke nære.

Anonymkode: bf967...2f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

 Eneste jeg kunne tenkt meg å gjort noe for er min gamle tante men hun er og fast bestemt på at klarer hun seg ikke selv så vil hun på gamlehjem og ikke bli boende hjemme med masse "hjelp" og styr.  

Anonymkode: 5c043...56d

Håper hun har penger til å betale 3000kr døgnet for opphold privat - for det er ikke akkurat slik at man kan bestemme selv når man skal på gamlehjem. 

Anonymkode: 67cbb...494

[Zouk]

Jeg er tvilling, og vi har veldig lite kontakt.  Vi er så ulike, og skjønner hverandre ikke. Og jeg har virkelig prøvd. Det du savner er vel søsken HVIS forholdet er bra.  Og det skjønner jeg.  Men det er ingen selvfølge at det er det.  

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig glad for at jeg har søsken. Vi kommer godt overens selv om vi alle har travle liv på hver vår kant. Mine søsken gir meg en følelse av å være mindre alene i verden.

Det er ditt valg om du vil ha fler barn eller ikke, men minner om at fødsel er en svært kort affære i det lange løp. Hvis du ønsker å komme over fødselsangsten så snakk med fastlege og se om du kan få noe hjelp.

Anonymkode: 693b1...201

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad for å ha søsken og har et veldig godt forhold til dem. Men jeg ser rundt meg at det ikke er gitt at man får et slikt søskenforhold som vi har. Mannen har f.eks. ikke kontakt med sine søsken i det hele tatt.

Vi har bare ett barn, og hun er veldig fornøyd med å være enebarn og å kunne velge selv når hun vil være sammen med andre barn og når hun vil være alene i fred og ro. Og ikke minst at vi alltid har plass til å ta med venner av henne når vi skal noe gøy. Hun er 11 år nå.

Anonymkode: 098a3...f50

[AnonymBruker]

Barnet mitt kommer nok også til å forbli enebarn pga fæl fødsel og barselstid (veldig krevende baby). Jeg har selv flere søsken, som jeg selvsagt er veldig glad i og ikke ville byttet vekk. I oppveksten var jeg også glad i dem,men jeg er eldst og var veldig lei av å stadig måtte passe/undeholde yngre søsken, i tillegg til at jeg ikke ble fulgt opp så godt jeg skulle fordi de yngste måtte prioriteres. Det var mye uro i huset med mange barn og stressede og slitne foreldre og trangt økonomisk. Det var også vanskelig å komme seg noe sted, for alt måtte organiseres og planlegges.  

Jeg hadde foretrukket å være enebarn med foreldre som ikke var helt utslitt, som kunne fulgt meg opp 100%, rolige morgener i helgene, mulighet for å dra på turer, både planlagt og på kort varsel. Jeg tenkte ofte på hvor fint det hadde vært å være enebarn da jeg var barn. 

Anonymkode: 00eaf...a57

[Arkana]

Jeg er veldig glad i broren min og glad jeg har ham. Mannen min har to søsken. Vi har begge alltid ønsket å ha flere barn. Vi har hatt mye glede av søsknene våre (og barna har mye glede av hverandre) og nå som foreldrene våre begynner å bli gamle og flere ikke lever lenger opplever vi at det er veldig godt å kunne ha noen å dele dette med, noen som er med på å dra lasset i forhold til å ta vare på dem og gjøre alt som trengs å gjøre, og noen å dele sorg og minner og tanker med.

Når det er sagt synes jeg ikke det er noe mer egoistisk å få ett barn enn å få to eller fem eller ti. Alle får det antallet barn de selv ønsker. Jeg synes ikke du skal tvinge deg selv til å få flere barn fordi du tenker at det blir fælt for datteren din uten søsken. Ja, hun kommer sikkert til å ønske at hun hadde søsken, men som om man ikke kan leve et fullverdig liv uten. Du trenger ikke gå rundt og føle at du ødelegger livet hennes, dette er helt og holdent ditt og mannens valg. 

Jeg er forøvrig enig med AB litt over her om at det er greit å huske på at fødsel er en kortvarig opplevelse i forhold til å ha et helt liv med barnet, kanskje er det noe du kan bearbeide og klare å gjennomføre hvis ønsket om et barn til er veldig sterkt, men igjen, det bør være for din skyld og ikke din datter. Hun kommer til å få et flott liv uansett.

[AnonymBruker]

Jeg har tre søsken. Jeg har veldig nær relasjon til en av dem, veldig god, men ikke fullt så nær relasjon til den andre, og den tredje er en bortskjemt, provoserende yngstemann. Jeg er veldig glad i dem alle, og jeg er utrolig glad for å ha dem i livet mitt - i barndommen aller mest. Man lærer også ting som enebarn, når man har venner og øvrig familie, en sosial krets. Men å ha søsken har likevel gitt meg ekstremt mye lære f.eks i det å ta hensyn, å dele, og empati også. Det lærer man gjennom foreldre og også utenfor husets vegger, men det er noe spesielt med søsken, da man har annerledes bånd til dem. Jeg lærte å lese, skrive og regne lenge før skolestart fordi mitt eldre søsken lot meg være med da han gjorde lekser (fem år eldre). Jeg lærte å krangle hinsides, jeg lærte å slåss, og jeg lærte meg å være utspekulert rampete mot mine søsken (noe jeg syntes var hysterisk morsomt). Jeg lærte å tåle en støyt med tanke på erting, plaging og håning, da jeg måtte forholde meg til mine søsken uansett hva de gjorde (eller hva jeg gjorde...). Søsken kan være riktig så fæle med hverandre. Jeg hadde alltid noen som måtte følge nøyaktig de samme reglene, og vi kunne alt fra å gråte, krangle eller le over de dumme, urettferdige og absurde grensene vi fikk. Vi hadde mye selskap i hverandre, og det ga foreldrene våre både mer fritid og mindre fritid (søskenkrangling er krevende...)

Jeg ønsket av og til å være enebarn som barn, andre ganger var jeg sjeleglad for mine søsken, men uansett hva så ser jeg i voksen alder hvor mye det har gitt meg å ha søsken. 

Det finnes helt sikkert mange fordeler å være enebarn også - men der har jeg virkelig null erfaring 🙂

Selv har jeg to barn, hovedsakelig fordi jeg ikke ønsket enebarn. De er både fiender og bestevenner. De ser veldig opp til hverandre, så det er flott. Jeg vil tro de vokser opp til å få et godt forhold, men man vet jo aldri. De er veldig ulike.

 

Anonymkode: d7992...0c0

[AnonymBruker]

Søsken definerer ikke livet.. Med mindre man er tvillinger og har et usunt behov for hverandre.

skjønner godt at du savner å ha søsken, fordi du føler det ville beriket livet ditt til nye høyder. Men det er ikke sikkert at det er tilfelle..

Selv har jeg 2 søstre, hun ene er veldig vanskelig å forholde seg til og man må gå på eggeskall rundt henne for at hun ikke skal klikke over en lav sko. Hun andre er mer chill, men veldig opptatt og bor 45 min unna.. 

Anonymkode: 736d6...297

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn selv, og jeg har alltid fokusert på å prøve å ha gode venner i stedet for søsken  Jeg kommer jo ingen vei av å ønske meg søsken, det skjedde bare ikke. Kan ikke dvele ved det.

Når det gjelder ditt eget barn så kan du ikke la tankene dine styre barnets følelser. Kanskje barnet blir som meg, fornøyd med tilværelsen? I alle fall ikke beklag deg over manglende søsken i hytt og pine. Prøv heller å finne barn i lignende alder barnet kan leke med. Foreldrene mine passet på å flytte til et område med flere barn på min alder, fra langt ut på bygda hvor jeg var alene som barn. Det hjalp veldig, hadde alltid venner i området  Og når jeg startet på skolen ordnet jeg det selv.

Anonymkode: 58db8...bd7