Kommer ikke over fødselen...

[AnonymBruker]

Barnet er blitt 14 mnd, og jeg sliter ennå. Jeg hadde en grusom fødsel - selv om den var rask fikk jeg mange komplikasjoner både under og etterpå, og noen av dem preger meg fysisk ennå. Klarte knapt å karre meg på toalettet i flere uker etterpå. Masse smerter og stort blodtap. I tillegg slet vi med ammingen, og hadde kolikkbaby som skrek tyve timer i døgnet fra start. Det er først nå at jeg føler jeg får puste igjen. Etter 14 mnd er det fremdeles helt fullstendig, totalt uaktuelt å i det hele tatt diskutere å få flere barn - selv om vi ønsket oss tre 😛 Men vi klarer oss, og kan endelig nyte tilværelsen  

Men jeg kjenner jeg er så bitter! Jeg er bitter på alle som har en god opplevelse. Det er jo så feil! Deres gode opplevelse gjør jo ikke min hverken verre eller bedre, men jeg blir direkte sur når noen forteller om sine opplevelser. Hvis en bekjent sier ''Neida fødselen gikk fint, vi er i super form, han sover godt og ammingen går bra'' kjenner jeg bare at jeg tenker ''JAVEL kos deg med din perfekte tilværelse drittkjerring'' 😛 Har selvsagt aldri sagt noe sånt, men det er det jeg føler... Kjenner meg så alene om å ønske det første halve året rett til H 😅 Jeg tror det er de verste mnd i mitt liv, og jeg er helt skråsikker på at jeg aldri skal putte meg selv gjennom noe slikt igjen. Og så møter jeg bare folk med perfekte opplevelser som ikke kan vente med å få neste! Jeg vet jeg er totalt urimelig og irrasjonell, men jeg blir så sint. Og det er så sårt at mitt barns første halvår utelukkende gir meg negative minner og følelser. Jeg husker ikke én eneste fin ting på de mnd, jeg husker bare skrik, smerter og utmattelse. Hvordan kan jeg endre tankegangen min? Noen som også har slitt såpass lenge etter? Alle sier man glemmer med tid, men hos meg blir minnene bare sterkere 😛 

Anonymkode: 93aaf...a06

[AnonymBruker]

Slik er der for meg også, jeg hadde en kjempetøff fødsel og jeg sliter fremdeles med komplikasjoner etter fødselen 2 år etterpå. I tillegg fikk jeg en fødselsdepresjon og hadde det helt forferdelig de første 5 månedene. Hadde ingen utbytte av permisjonen min da jeg var så dårlig psykisk. Er lei meg for at jeg ikke fikk en fin tid sammen med babyen min, og blir litt bitter når jeg hører andre fortelle om hvor fantastisk det var å ha permisjon og hvor koselig tid det var. Jeg har ingen gode minner fra det og kommer ikke til å få flere barn pga opplevelsene jeg hadde. Men samtidig vet jeg jo at mange sliter i barseltiden og har hatt tøffe fødsler, men man snakker kanskje mest om de positive tingene? 

Anonymkode: fed60...47e

[AnonymBruker]

Jepp, jeg sliter også. Var en dritt fødsel, men for meg var det tiden etterpå som har satt seg. Bare gråt, kolikk, ingen avlastning, fraværende mann, fødselsdepresjon, null søvn, osv. To år etter fødsel og jeg sliter ennå. Og jeg kjenner en fullstendig ulogisk bitterhet mot mødre som har/har hatt en fin permisjon med baby. Min var et fullstendig mareritt, jeg kommer aldri til å få flere barn og jeg er totalt utslitt ennå.

Jeg aner ikke hva vi bør gjøre, jeg sitter dypt i gjørma ennå 😅

Anonymkode: 34925...26a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Slik er der for meg også, jeg hadde en kjempetøff fødsel og jeg sliter fremdeles med komplikasjoner etter fødselen 2 år etterpå. I tillegg fikk jeg en fødselsdepresjon og hadde det helt forferdelig de første 5 månedene. Hadde ingen utbytte av permisjonen min da jeg var så dårlig psykisk. Er lei meg for at jeg ikke fikk en fin tid sammen med babyen min, og blir litt bitter når jeg hører andre fortelle om hvor fantastisk det var å ha permisjon og hvor koselig tid det var. Jeg har ingen gode minner fra det og kommer ikke til å få flere barn pga opplevelsene jeg hadde. Men samtidig vet jeg jo at mange sliter i barseltiden og har hatt tøffe fødsler, men man snakker kanskje mest om de positive tingene? 

Anonymkode: fed60...47e

Det er ganske godt å høre at det ikke er bare meg som føler det sånn, selv om jeg selvsagt blir lei meg over at din opplevelse også var vond ☺️ Litt greit å høre at det ikke bare er meg som ikke ''glemmer'' alt det negative!

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jepp, jeg sliter også. Var en dritt fødsel, men for meg var det tiden etterpå som har satt seg. Bare gråt, kolikk, ingen avlastning, fraværende mann, fødselsdepresjon, null søvn, osv. To år etter fødsel og jeg sliter ennå. Og jeg kjenner en fullstendig ulogisk bitterhet mot mødre som har/har hatt en fin permisjon med baby. Min var et fullstendig mareritt, jeg kommer aldri til å få flere barn og jeg er totalt utslitt ennå.

Jeg aner ikke hva vi bør gjøre, jeg sitter dypt i gjørma ennå 😅

Anonymkode: 34925...26a

Huff da. Du har min fulle forståelse! Jeg ble ikke deprimert (hadde vel tendensene, men tror ikke jeg faktisk var det), og mannen min gjorde absolutt alt han kunne når han var hjemme - og jeg syns jeg hadde det fælt 😅 Mannen min har reisejobb, så jeg var veldig mye alene, men skjønner ikke hvordan jeg skulle overlevd uten de små pausene jeg fikk da han var hjemme. Har du råd til å redusere stilling et øyeblikk? Min sover ennå dårlig om natta, og er krevende på dagtid - jeg jobber bare 80% og ungen er i bhg 100%, hadde jeg ikke hatt den fridagen i uka hadde jeg omkommet 😱 God klem til deg!

Anonymkode: 93aaf...a06

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Barnet er blitt 14 mnd, og jeg sliter ennå. Jeg hadde en grusom fødsel - selv om den var rask fikk jeg mange komplikasjoner både under og etterpå, og noen av dem preger meg fysisk ennå. Klarte knapt å karre meg på toalettet i flere uker etterpå. Masse smerter og stort blodtap. I tillegg slet vi med ammingen, og hadde kolikkbaby som skrek tyve timer i døgnet fra start. Det er først nå at jeg føler jeg får puste igjen. Etter 14 mnd er det fremdeles helt fullstendig, totalt uaktuelt å i det hele tatt diskutere å få flere barn - selv om vi ønsket oss tre 😛 Men vi klarer oss, og kan endelig nyte tilværelsen  

Men jeg kjenner jeg er så bitter! Jeg er bitter på alle som har en god opplevelse. Det er jo så feil! Deres gode opplevelse gjør jo ikke min hverken verre eller bedre, men jeg blir direkte sur når noen forteller om sine opplevelser. Hvis en bekjent sier ''Neida fødselen gikk fint, vi er i super form, han sover godt og ammingen går bra'' kjenner jeg bare at jeg tenker ''JAVEL kos deg med din perfekte tilværelse drittkjerring'' 😛 Har selvsagt aldri sagt noe sånt, men det er det jeg føler... Kjenner meg så alene om å ønske det første halve året rett til H 😅 Jeg tror det er de verste mnd i mitt liv, og jeg er helt skråsikker på at jeg aldri skal putte meg selv gjennom noe slikt igjen. Og så møter jeg bare folk med perfekte opplevelser som ikke kan vente med å få neste! Jeg vet jeg er totalt urimelig og irrasjonell, men jeg blir så sint. Og det er så sårt at mitt barns første halvår utelukkende gir meg negative minner og følelser. Jeg husker ikke én eneste fin ting på de mnd, jeg husker bare skrik, smerter og utmattelse. Hvordan kan jeg endre tankegangen min? Noen som også har slitt såpass lenge etter? Alle sier man glemmer med tid, men hos meg blir minnene bare sterkere 😛 

Anonymkode: 93aaf...a06

Akkurat slik var det for meg også! Til helvete med den jævla fødselen, barseltiden og hele det første året, og ikke faen om jeg gjør det der igjen for all babylykke i hele verden! 
 

Man glemmer bare med tiden dersom opplevelsen ikke var traumatisk; det som kjennetegner minner fra traumatiske opplevelser er jo nettopp at man IKKE kommer over dem bare ved å ta tiden til hjelp. 
Det går fint an å komme over dem med skikkelig hjelp og sterk vilje, men det går ikke av seg selv. 
 

Jeg fikk skikkelige komplikasjoner i bekkenbunnen, og klarte ikke å bæsje normalt de første 18 mnd etter fødsel. Smerter, rifter, herregud for noen smerter, timevis med kramper, nevnte jeg smerter? 🤪 Og NULL hjelp å få i spesialisthelsetjenesten før det hadde gått så lang tid at jeg like godt hadde fått flere belastningsskader også så klart. 
 

Og jeg er også SÅ jævla bitter! Ikke sånn at jeg ønsker glødende mødre med joggevogn og store glis et ublidt møte med en snøfreser (nå lenger 😇😁🤫), men sånn at jeg bare «ja, men FAEN, hvorfor ljuger de til kvinner?!?»

Anonymkode: 99a79...218

[AnonymBruker]

Jeg har gjort motsatt av flere over her. Jeg fikk et nytt barn. En superfin fødsel og fantastisk permisjonstid reparerte «skadene» fra første gang.

Anonymkode: a5fce...86a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Akkurat slik var det for meg også! Til helvete med den jævla fødselen, barseltiden og hele det første året, og ikke faen om jeg gjør det der igjen for all babylykke i hele verden! 
 

Man glemmer bare med tiden dersom opplevelsen ikke var traumatisk; det som kjennetegner minner fra traumatiske opplevelser er jo nettopp at man IKKE kommer over dem bare ved å ta tiden til hjelp. 
Det går fint an å komme over dem med skikkelig hjelp og sterk vilje, men det går ikke av seg selv. 
 

Jeg fikk skikkelige komplikasjoner i bekkenbunnen, og klarte ikke å bæsje normalt de første 18 mnd etter fødsel. Smerter, rifter, herregud for noen smerter, timevis med kramper, nevnte jeg smerter? 🤪 Og NULL hjelp å få i spesialisthelsetjenesten før det hadde gått så lang tid at jeg like godt hadde fått flere belastningsskader også så klart. 
 

Og jeg er også SÅ jævla bitter! Ikke sånn at jeg ønsker glødende mødre med joggevogn og store glis et ublidt møte med en snøfreser (nå lenger 😇😁🤫), men sånn at jeg bare «ja, men FAEN, hvorfor ljuger de til kvinner?!?»

Anonymkode: 99a79...218

Ja jeg er helt enig. Rifter og klipp herfra til månen, bekkenvondt, magevondt, vaginavondt, rumpevondt, puppevondt, alt var bare vondt 😅 Jeg kan ikke noe for det, for jeg ønsker virkelig ikke min opplevelse på min verste fiende - men når jeg møter disse glødende joggemødrene blir jeg helt sånn ''have a nice life, bitch''. Selv om rasjonelle meg er VELDIG glad vedkommende slapp mitt helvete. Så tenker irrasjonelle meg noe alá ''der er en til som klarte det jeg ikke klarte'' 😛 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har gjort motsatt av flere over her. Jeg fikk et nytt barn. En superfin fødsel og fantastisk permisjonstid reparerte «skadene» fra første gang.

Anonymkode: a5fce...86a

Jeg skjønner jo at det kan gå sånn, men all den tid ingen kan garantere meg en fin fødsel, smertefri barseltid og en baby som sover rundt fra dag 1 er et nytt barn helt uaktuelt her.. 

Anonymkode: 93aaf...a06

[AnonymBruker]

Ungen din ovelevde og ble født i verdens «beste» land. Kom deg over det dame. 

Anonymkode: d1cd8...728

[AnonymBruker]

Når man kommer fra en fødsel med helsa  noenlunde i behold, så bør man være kjempefornøyd!!!!

Anonymkode: fd9ed...fd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Når man kommer fra en fødsel med helsa  noenlunde i behold, så bør man være kjempefornøyd!!!!

Anonymkode: fd9ed...fd6

 

 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ungen din ovelevde og ble født i verdens «beste» land. Kom deg over det dame. 

Anonymkode: d1cd8...728

Empati er ikke noe dere to har til felles gitt.

Anonymkode: a8df7...c93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg skjønner jo at det kan gå sånn, men all den tid ingen kan garantere meg en fin fødsel, smertefri barseltid og en baby som sover rundt fra dag 1 er et nytt barn helt uaktuelt her.. 

Det skjønner jeg godt. Det er dessverre ingen garanti for sånt, men jeg tenkte at lynet slår aldri ned på samme sted to ganger og tok en sjanse🤪 Det gikk såpass bra, at jeg også satset på nr. 3🙈Her ble det igjen en vanskelig fødsel, men en enda bedre permisjon med baby som sov 20t i døgnet de første 3 mnd og den dag i dag er et fornøyd og lite krevende barn.

Anonymkode: a5fce...86a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ungen din ovelevde og ble født i verdens «beste» land. Kom deg over det dame. 

Anonymkode: d1cd8...728

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Når man kommer fra en fødsel med helsa  noenlunde i behold, så bør man være kjempefornøyd!!!!

Anonymkode: fd9ed...fd6

Totalt irrelevante svar. Dette sier kun menn, eller arrogante damer med drømmefødsler. Stikk.

Anonymkode: 93aaf...a06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det skjønner jeg godt. Det er dessverre ingen garanti for sånt, men jeg tenkte at lynet slår aldri ned på samme sted to ganger og tok en sjanse🤪 Det gikk såpass bra, at jeg også satset på nr. 3🙈Her ble det igjen en vanskelig fødsel, men en enda bedre permisjon med baby som sov 20t i døgnet de første 3 mnd og den dag i dag er et fornøyd og lite krevende barn.

Anonymkode: a5fce...86a

Nei jeg har også hørt det, men så lenge sjansen er der er det enn så lenge uaktuelt! Husker en gang det gikk 12 dager mellom hver gang jeg dusjet. Det var én periode mannen var på jobb 🤷🏻‍♀️ Jeg hadde sikkert lettere kommet over den tøffe fødselen hvis resten av babytiden og permisjonen var noen lunde ok, men her var liksom alle punkt uholdbare 😟 Husker bare jeg satt alene, med store smerter i underlivet, store ammeproblemer (smerter for meg), var sykt svimmel pga blodtap og hadde en baby som hylte uansett hva jeg gjorde.. Det er liksom det jeg husker fra det første halvåret 😮 

Anonymkode: 93aaf...a06

[AnonymBruker]

Du må snakke med noen profesjonelle om dette. Det tok meg 3 år før jeg gjorde det og det var "nesten for sent". Nå er det 4 år siden fødselen og ting begynner å gå bedre. Jeg går til samtaler på DPS. Å bli mamma var min store drøm, og jeg elsker min datter over alt på jord. Ville ikke vært henne foruten. Men det kom med den prisen at jeg har angst, ikke vil ha flere barn og jeg klarer kun å ha sex et par ganger i året.

Anonymkode: af8eb...3cf

[Gjest Blondie65]

Har dere snakket med jordmødre om opplevelsene deres?

Det er heldigvis blitt litt mer naturlig å snakke om både vonde følelser og vonde fødsler og komplikasjoner. 

Men det er ingen rasjonell grunn til at dere skal føle dere som dårlige mødre - tvert om på så utrolig mange vis. Dere har - på tross av en vond fødsel og barseltid - født et barn som dere tar dere av og er glad i. Dere er gode mødre.

Store klemmer til alle med traumatiske fødsels- og barselstidsminner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du må snakke med noen profesjonelle om dette. Det tok meg 3 år før jeg gjorde det og det var "nesten for sent". Nå er det 4 år siden fødselen og ting begynner å gå bedre. Jeg går til samtaler på DPS. Å bli mamma var min store drøm, og jeg elsker min datter over alt på jord. Ville ikke vært henne foruten. Men det kom med den prisen at jeg har angst, ikke vil ha flere barn og jeg klarer kun å ha sex et par ganger i året.

Anonymkode: af8eb...3cf

Hjelper det? Jeg har nok ikke angst, og klarer å ha sex hver mnd MED pessar, kondom og temping (''sikre perioder''). Har også uttalt klokkeklart til mannen min at en evt uplanlagt graviditet ender med abort, uten diskusjon. Det er han inneforstått med. 

Blondie65 skrev (Akkurat nå):

Har dere snakket med jordmødre om opplevelsene deres?

Det er heldigvis blitt litt mer naturlig å snakke om både vonde følelser og vonde fødsler og komplikasjoner. 

Men det er ingen rasjonell grunn til at dere skal føle dere som dårlige mødre - tvert om på så utrolig mange vis. Dere har - på tross av en vond fødsel og barseltid - født et barn som dere tar dere av og er glad i. Dere er gode mødre.

Store klemmer til alle med traumatiske fødsels- og barselstidsminner.

Nei jeg har ikke det, vet ikke helt hvordan. Skal jeg bare ringe jordmor i kommunen og si jeg vil prate liksom? Føler meg teit. Det gikk jo bra til slutt? Tusen takk for klem. Det er jo noe med når man ''mislykkes'' på å føde, ''mislykkes'' i amming og samtidig mislykkes til å få barnet til å slutte og gråte.. Og dette er HELT irrasjonelle ting å tenke, jeg er selv ammehjelper og STOR forkjemper for at man ikke ''klarer'' amming, ''mislykkes'' med amming eller ''ikke får til'' amming - alt dette er fraser jeg i teorien vil til livs fordi det er så feil på så mange måter, men likevel føler jeg det selv 😛 Og med alt annet i tillegg, de permanente skadene, de store smertene, kolikkbabyen... Det er bare et sort hull i livet jeg helst vil glemme. Selv om jeg forguder barnet mitt ❤️ 

Anonymkode: 93aaf...a06

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Når man kommer fra en fødsel med helsa  noenlunde i behold, så bør man være kjempefornøyd!!!!

Anonymkode: fd9ed...fd6

Men det er jo nettopp det vi IKKE har gjort! «Helsa» inkluderer også tissen, rompa og psyken, skjønner du. 

Hvis «alt ser fint ut» etter fødsel men du har sjukt vondt i måneder og år og mister deg selv og «life, the universe and everything» bare ikke er til å kjenne igjen lenger, så HAR MAN IKKE KOMMET FRA DET MED HELSA I BEHOLD, ditt prakteksemplar av arten Brassica rapa. 

Anonymkode: 99a79...218

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Barnet er blitt 14 mnd, og jeg sliter ennå. Jeg hadde en grusom fødsel - selv om den var rask fikk jeg mange komplikasjoner både under og etterpå, og noen av dem preger meg fysisk ennå. Klarte knapt å karre meg på toalettet i flere uker etterpå. Masse smerter og stort blodtap. I tillegg slet vi med ammingen, og hadde kolikkbaby som skrek tyve timer i døgnet fra start. Det er først nå at jeg føler jeg får puste igjen. Etter 14 mnd er det fremdeles helt fullstendig, totalt uaktuelt å i det hele tatt diskutere å få flere barn - selv om vi ønsket oss tre 😛 Men vi klarer oss, og kan endelig nyte tilværelsen  

Men jeg kjenner jeg er så bitter! Jeg er bitter på alle som har en god opplevelse. Det er jo så feil! Deres gode opplevelse gjør jo ikke min hverken verre eller bedre, men jeg blir direkte sur når noen forteller om sine opplevelser. Hvis en bekjent sier ''Neida fødselen gikk fint, vi er i super form, han sover godt og ammingen går bra'' kjenner jeg bare at jeg tenker ''JAVEL kos deg med din perfekte tilværelse drittkjerring'' 😛 Har selvsagt aldri sagt noe sånt, men det er det jeg føler... Kjenner meg så alene om å ønske det første halve året rett til H 😅 Jeg tror det er de verste mnd i mitt liv, og jeg er helt skråsikker på at jeg aldri skal putte meg selv gjennom noe slikt igjen. Og så møter jeg bare folk med perfekte opplevelser som ikke kan vente med å få neste! Jeg vet jeg er totalt urimelig og irrasjonell, men jeg blir så sint. Og det er så sårt at mitt barns første halvår utelukkende gir meg negative minner og følelser. Jeg husker ikke én eneste fin ting på de mnd, jeg husker bare skrik, smerter og utmattelse. Hvordan kan jeg endre tankegangen min? Noen som også har slitt såpass lenge etter? Alle sier man glemmer med tid, men hos meg blir minnene bare sterkere 😛 

Anonymkode: 93aaf...a06

Jeg har to fødsler og ingen av de er gode opplevelser. Jeg har to graviditeter som har vært fæle på alle måter. To forskjellige menn har jeg barn med og begge skuffet meg stort under graviditeten. Så jeg kan forstå en bitterhet over slikt. 

Men det jeg har forstått er at de færreste har hyggelige fødsler. 

Anonymkode: d1dba...92d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men det er jo nettopp det vi IKKE har gjort! «Helsa» inkluderer også tissen, rompa og psyken, skjønner du. 

Hvis «alt ser fint ut» etter fødsel men du har sjukt vondt i måneder og år og mister deg selv og «life, the universe and everything» bare ikke er til å kjenne igjen lenger, så HAR MAN IKKE KOMMET FRA DET MED HELSA I BEHOLD, ditt prakteksemplar av arten Brassica rapa. 

Anonymkode: 99a79...218

DETTE! Irriterer meg grenseløst at smertefull sex, smertefull avføring, stram hud i arrene som gnager når jeg løper/går tur/leker med ungen, generell smerte og plagsomhet i underlivet likevel klassifisereres som ''helsa i behold''. Hadde jeg gått med plager i en skulder som hindret meg fra å leke med barnet mitt, hadde det jo blitt gjort utallige undersøkelser. Men underlivet? Neida!

Og samtidig VET jeg at det finnes damer som har det mye verre enn meg, som lever med daglige smerter og hemmende plager uten å få hjelp... 

Anonymkode: 93aaf...a06

[AnonymBruker]

Vel, du kunne jo velge å gi MME for å lette noe av plagene 

Anonymkode: a289c...6c0