Gravid og fortid med spiseforstyrrelser

[AnonymBruker]

Hei,

Har en fortid med spiseforstyrrelser. Og nå som jeg er gravid er jeg redd for å falle tilbake i gamle vaner. 

Noen andre som har en fortid med spiseforstyrrelser, og som kan dele litt erfaring rundt hvordan dere taklet dette under graviditeten? 

Anonymkode: c658a...744

[AnonymBruker]

Det gikk utrolig nok ok under graviditeten. Muligens fordi jeg var så kvalm at jeg ikke klarte fokusere på mye annet enn det, og jeg jobbet også sinnsykt mye. Etter fødselen derimot er den helt gal, min jente er 3 måneder og jeg veier 10 kg mindre enn før jeg ble gravid. 

Anonymkode: 83c19...617

[Irisiri]

Jeg har hatt anoreksi, men hadde vært frisk i flere år før jeg ble gravid. Det ble likevel litt vanskelig, men jeg håndterte det greit. Under svangerskapet klarte jeg å fokusere på at babyen trengte at jeg spiste nok. Jeg var mest redd for å gå på en smell etter fødsel, når jeg kunne roe ned den konstante jobbingen for å spise nok. Men etter fødsel har jeg egentlig bare blitt enda friskere, har ikke tid til å kverne så mye på det, og ser at jeg trenger all energi og overskudd jeg kan få! 

Jeg har ikke så mange gode råd, men det er lurt å være åpen om det med jordmor/lege. Og viktig å være bevisst på at man kan oppleve tilbakefall. Og det virker det jo som du er, det er en god og viktig start. For min del tror jeg det det hjalp at jeg snakket om det og tenkte mye på hvordan det var å være skikkelig syk - dit vil jeg ikke igjen, spesielt ikke med ansvar for et barn.

Du kan også kontakte spisfo eller ros. Der er det folk med erfaring med svangerskap og spiseforstyrrelser. Jeg har opplevd å få god støtte hos spisfo tidligere.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt anoreksi, men hadde vært frisk i ca. 10 år da jeg ble gravid første gang.

Jeg kjente at jeg reagerte litt negativt når jeg veide meg hos jordmor og vekten hadde gjort et lite sprang opp, altså steget litt mer enn tidligere. Jeg ville liksom at den skulle stige jevnt og forutsigbart. Men det var ikke verre enn at jeg kunne "snakke fornuft" til meg selv og la de følelsene fare videre. Jeg lot være å veie meg hjemme mellom svangerskapskontroller fordi jeg merket at jeg ble for opptatt av det da. 

Etter fødselen ble jeg faktisk overrasket over hvor lite jeg brydde meg om vekt. Kanskje det hadde sammenheng med at jeg tross alt merket at gravidkiloene forsvant fort. Jeg lot være å veie meg, pga. erfaringen med at det trigget meg, og fordi jeg var hverken over- eller undervektig og spiste normalt, så det var ingen grunn til å følge på vekt heller. I andre svangerskap brydde jeg meg mindre om vektoppgangens tempo også, selv om jeg gikk opp mer. Jeg syntes nok vekten kunne roe seg på slutten, men ikke nok til at jeg begynte å kutte ned på det jeg visste var normale mengder mat. 

Jeg er også overrasket over at svangerskapene har endret forholdet til kroppen min til det bedre. På forhånd syns jeg at å se på strekkmerker som et minne om at man bar fram barn, og sette pris på at barnet koser med magen og sier den er god og myk hørtes fint ut det, men trodde ikke jeg var i stand til å reagere slik. Jeg har alltid hatt litt komplekser, og regnet med de ville bli verre siden jeg sikkert ville se verre ut. Men jeg liker å ha "mammakropp". Treåringen ville bruke "den store, myke magen" min som pute mens hun så på Fantorangen i dag, og jeg kjente meg lykkelig  

Anonymkode: 1c361...aae