Å utfordre angsten sin

[Gjest Hel]

Når man endelig klarer å gjøre noe man alltid har hatt veldig angst for.. burde man da ikke være glad og stolt at man har klart det?

Jeg har angst for telefoner (jada, det er latterlig ) og søkte nylig på en jobb i USA. Jeg fikk en mail om at jeg måtte ringe de og snakke om det over telefon. Fikk rimelig panikk da og utsatte det i flere dager.

Tok endelig mot til meg og ringte i dag og det gikk kjempebra. Jeg satt med vondt i magen og skalv lenge før jeg trykte på den lille grønne telefonen men jeg klarte det.. alikevel sitter jeg bare her og føler meg lei meg.

Burde jeg ikke føle meg lettet og glad? Jeg har bare lyst til å grine og jeg vet ikke hvorfor.

[Gjest SumoBryter]

Jo det er bra! Du burde være veldig fornøyd med deg selv... Jeg behøver også mer denslags øvelser. For jeg er også en liten engstelig Knøtt.

[Callie]

Vær stolt av deg selv!

[Shoegal]

synes du skal være stolt av deg selv, jeg

tror du ikke følelsen endrer seg i retning stolthet når det har gått litt tid?

Endret 8. august 2005 av shoegal

[reddelinnea]

Så bra

Veldig modig gjort.

Jeg har selv telefonskrekk og hadde ikke turt å tatt den telefonen jeg.

Jeg er en pyse.

Klem.

:klemme:

[Gjest Hel]

Tusen takk alle sammen.

Shoegal: Jeg håper på det. Kanskje psykologen min kan få banket inn litt vett i meg og få meg til å se en lysere side av det. Ser ikke henne igjen før den 18. da så det er noen dager til ennå..

Linnea: Du klarer det når tiden er inne. Det har jeg tro på.

Du er ikke en pyse i det hele tatt. Det skal en ganske sterk person til for å takle med angst lik den du har.

[Gjest gjest1]

Du må jo synes du selv er flink! Det hadde iallfall jeg gjort! jeg er livredd for å ringe folk, han exen min ringte jeg for første gang for ca halv måned siden, og har kjent han i et halvt år! Og så klart sov han da jeg ringte, det var det jeg var mest redd for

Men det gikk visst bra likevel, og nå har jeg tilogmed ringt han 2 andre ganger også etter det, så klart svetter jeg i hendene mens jeg ringer men men

håper du vil se på det på en bedre måte etter hvert

(og forresten har fått pepper for tungesmileys før, men de er ikke stygt ment)

[Gjest seroxata]

Det er jo kjempeflott!!!!

Du har så absolutt all grunn til å være stolt av deg selv!!!

[Gjest Spacegirl]

Kjempeflott . Du har all grunn til å være stolt. Jeg har også angst for telefoner, hater å måtte ringe noe sted. Eneste stedet jeg kan ringe uten å grue meg fælt, er Telenors kundeservice. Når jeg skal ringe dit, er jeg vanligvis så forbanna at jeg glemmer hele angsten

[Gjest Ananas]

Jeg har ikke så veldig sterk angst for telefoner, bare litt. Mest liker jeg rett og slett ikke å snakke i telefon.

Jeg har hoppa i strikk noen ganger, og det å utfordre angst fungerer omtrent på samme måte for meg.

Jeg har lest om at spenningssøkere som driver med ekstremsport og basehopping o.l. gjør dette fordi de har det slik at det er eneste måten de kan oppleve spenning på. Mitt inntrykk er at folk som har angst og utfordrer den utsetter seg for mer enn de verste ekstremsportfolka.

[aline]

har ikke angst for telefoner, men sliter fryktelig med panikkanfall i endel andre situasjoner...

tvinger meg jo til å utsette meg for situasjonene, endel av de må jeg inn i uansett angsten, men det føles aldri godt etterpå.

er syk hele dagen om jeg skal ta blodprøve, virkelig full panikk med hode mellom knærne og skjelver og rister og hyperventilerer og alt som hører med.... det har vært noen sykepleiere som har sagt etterpå at "se så bra det gikk, nå kan du slutte å være redd for nå har du klart det uten noe problem!"

men det ER jo hardt og vanskelig og vondt selv om jeg mestrer det!

klart du skal være stolt, og kanskje den positive følelsen kommer når du får det litt på avstand, men jeg skjønner godt at det ikke føltes godt rett etterpå. at du bare hadde lyst til å gråte, det har jeg også når jeg har tvunget meg selv til å utsette meg for angst, det er jævlig utover hva man tror om noe så "enkelt"..

jeg innbiller meg at det er ok at det føles litt jævlig etterpå også jeg, at man ikke jubler med en gang man har klart å mestre noe, men aksepterer at "ok, dette klarte jeg, men fy py for grusomt det er" og få det ut.

jeg innbiller meg kanskje at det kanskje blir bedre om man aksepterer at det er pyton men man allikevel gjør det.

.... vet ikke om det funker så bra da, jeg gruer meg fremdeles til blodprøver, lange bussturer, store arrangementer og litt annet småsnacks.... selv om jeg vet jeg mestrer det, så vet jeg også at det er hardt mens det pågår.

men du? fikk du jobben da?

når skal du evt over?

[Sniglå]

Må si meg enig meg Aline her jeg

Jeg hadde også angst for telefoner, og fremdeles i dag liker jeg det ikke så veldig godt, men det går greit! Men skal innrømme at hvis jeg kan så får jeg heller sambo til å ta en viktig telefon....

For et par år siden fikk jeg en sommerjobb som jeg trodde kun involverte sortering av post, men så fikk jeg plutselig ansvar for de "viktige" pakkene (ouh), og det endte som regel med at folk ringte for å etterlyse disse pakkene sine.

Så jeg MÅTTE jo bare snakke i telefonen. Det var helt forferdelig, spesielt siden de første telefonene kom helt fra USA, og jeg fattet ikke bæret av hva de ville frem til...

Men poenget: Etterpå følte jeg meg elendig, men NÅ så går det bedre. Jeg kan fint snakke i telefonen uten å kaldsvette og stamme! Så selv om det ikke føles bra nå, så tror jeg, om du fortsetter litt og litt med å utfordre angsten din, så blir det bedre.

Uansett, du er flink og jeg er stolt av deg :smile:

[Gjest Hel]

Tusen takk alle sammen.

Føler meg ikke fullt så lei meg og deppa over det nå. Begynner å glede meg skikkelig og sitter og drømmer meg bort. hehe

Aline, fra det jeg forstod så fik jeg jobben ja!

Jeg fikk beskjed om å sende inn et bilde (gjennom vanlig post), og så skulle de ringe meg tilbake i september. Hun sa jeg måtte til Oslo i slutten av oktober for å diskutere det videre og at jeg kunne begynne i mars/april neste år.