Sjalusi og ny baby

[AnonymBruker]

Hei, vi planlegger et småsøsken og nå dukker det opp ting jeg ikke har tenkt på før. Barnet vårt kommer til å være ca 3 hvis alt går etter planen, og er redd det vil oppstå sjalusi, at eldstemann vil føle seg tilsidesatt i "fjerde trimester", at vi må framskynde slutt av samsoving fordi nye babyen skal sove i dobbeltsengen(sover for det meste i egen seng på vårt rom, men kommer ofte opp i vår seng når det er mareritt om natta), at jeg må "avvise" eldste fordi nyfødte skal mest sannsynligvis ammes døgnet rundt... dere som har vært igjennom dette allerede, er det sånne ting som går seg til av seg selv? 

Barnet vårt er veldig opptatt av babyer, peker på dem ute og gjør grimaser og smiler og sier "der er gutten min!", så tror nok det vil bli positivt med et familiemedlem til, men disse "problemene" dukker stadig opp i hodet mitt.

Beklager rekord i anførselstegn her!:)

Anonymkode: 3314d...90e

[AnonymBruker]

Vanlig å kjenne på disse følelsene som foreldre, både når man går gravid og når babyen er ute og alt er et kaos av søvnløshet, bleier og brystbetennelse. Min erfaring er at det går seg til etterhvert som babyen blir litt større og man finner rytmen som en familie på 4. 

Uansett så er jo ikke målet med barndommen å aldri kjenne på sjalusi eller vanskelige følelser. På et tidspunkt vil alle små barn lære at det finnes flere personer og behov enn ens eget. Dette er et ledd i utviklingen og ikke noe man skal være redd for, bare forsøke å gjøre overgangen best mulig. Inkludere storesøskenet i stell og kos med babyen, og at de voksne avlaster hverandre slik at storesøskenet også får tid, kos og lek alene sammen med mamma og pappa. 

Anonymkode: 6f012...8d2

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å tenke på akkurat dette, ja. Det gjorde jeg også. De aller første ukene etter fødsel syns jeg var knalltøffe. Jeg var hormonell og søvndeprivert og storesøster var veldig sjalu og gråt mye. 

Men som brukeren over sier så er vanskelige følelser også en del av barndommen, og å få hjelp til å stå i og håndtere dem er en del av oppgaven vår som foreldre. Helt i starten følte jeg meg som verdens verste mor som hadde fått en til, og som jeg ikke strakk til i det hele tatt. Eldste virket livredd for å ha mistet mamma, avviste faren og gråt etter meg. Det hadde heldigvis jordmoren min, som hadde barn med samme aldersforskjell, advart meg om. Vi kom oss gjennom det, og nå som den yngste er et år, blir det bare finere og finere. Det er fortsatt sjalusi noen ganger. Men barna samhandler, leker litt og er tydelig glade i hverandre. 

Anonymkode: a4fe4...61f

[AnonymBruker]

De fleste storesøsken blir ikke sjalu, annet enn kanskje i enkelthendelser. Jeg har mange småsøsken og var aldri sjalu, i følge foreldrene mine. Viktig at dere som foreldre er bevisste på å se begge og inkludere den eldste i kos og stell (se på, ikke utføre) med den yngste, så går det nok veldig fint. 

Anonymkode: 2d043...5cf

[AnonymBruker]

Da barnet var 2-3 så sov hen i sitt eget seng på rommet sitt og har derfor ikke vært noe problem det med å ha en baby i foreldrenes seng. 

Hva med å venne barnet til å sove i sitt eget seng allerede nå? 

Sjalusi vil mest sannsynlig oppstå uansett sa babyen får mye oppmerksomhet, men det går over så lenge man også fokuserer på den eldre barnet og sikrer seg at hen blir hørt og forstått. 

Anonymkode: ef502...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei, vi planlegger et småsøsken og nå dukker det opp ting jeg ikke har tenkt på før. Barnet vårt kommer til å være ca 3 hvis alt går etter planen, og er redd det vil oppstå sjalusi, at eldstemann vil føle seg tilsidesatt i "fjerde trimester", at vi må framskynde slutt av samsoving fordi nye babyen skal sove i dobbeltsengen(sover for det meste i egen seng på vårt rom, men kommer ofte opp i vår seng når det er mareritt om natta), at jeg må "avvise" eldste fordi nyfødte skal mest sannsynligvis ammes døgnet rundt... dere som har vært igjennom dette allerede, er det sånne ting som går seg til av seg selv? 

Barnet vårt er veldig opptatt av babyer, peker på dem ute og gjør grimaser og smiler og sier "der er gutten min!", så tror nok det vil bli positivt med et familiemedlem til, men disse "problemene" dukker stadig opp i hodet mitt.

Beklager rekord i anførselstegn her!:)

Anonymkode: 3314d...90e

Her prata jeg masse om baby og pupp og at bare en baby kunne være oppi senga og at det måtte bli den lille babyen pga den var så liten og så fikk store juniorsenga inn på vårt rom. Fungerte supert. Store sov med mamma helt til lille kom og elsket lille fra første øyeblikk. Gikk bra med alt. Jeg var veldig obs hele veien på at storesøsken blir som babyer selv når de får småsøsken fordi de trenger mye bekreftelser så jeg sussa og slengte slengkyss og sa masse fine ting hele tida. Gjør det enda men i mindre grad nå 2år etterpå. Likevel så har det fungert veldig bra altså. Ingen stress med sjalusi. Bare viktig og forberede ungen ekstremt godt og prate om alle de der "selvfølgelige" tingene millionvis av ganger. Jeg prata om hva store selv gjorde som baby også mye sånn at store skjønner at hn var jo helt lik jo og hang også på puppen og ble båret og gråt og sov inntil mamma sin. Så det har jeg terpa og terpa om. Så det har faktisk utrolig nok ikke vært noe sjalusi. Det krever bevisst arbeid heile veien med å vise det og prate om det osv. Pluss store fikk gave når babyen kom fra mamma og pappa sin fordi at det var "gratulere med å ha blitt store.....". Pluss masse skryt rundt det å bli storesøsken osv. Storesøsken først ved 2,5år så ved 3,5år (to tette små).

Anonymkode: 4e167...8b6