Er det på tide å la min psykisk syke mor gå? Utmattet og syk selv etter årevis med medavhenighet

13. desember 2020

Min mor er lagt inn på psykiatrisk avdeling i Oslo, og jeg er glad hun får hjelp. Hun har vært inn og ut av psykiatrien i ett år nå, og har ruset seg store deler av livet. Jeg er voksen og har samboer barn, hund, og et helt eget liv. Jeg lever et godt liv og jeg er faktisk lykkelig til tross for all omsorgssvikt jeg har opplevd av både mor og far. Jeg venter en baby om ikke så lenge, og jeg gleder meg masse.

Mor ble sykere og suicidal når pappa visste seg å ha en annen kvinne, og hun innså ikke at deres ødelagte ekteskap var over selv om alle fortalte henne i mange år at far var utro.... Hun er en liten baby som ikke klarer å stå på egne ben, og ta egne valg. Hun er den mest destruktive personene jeg har møtt i hele mitt liv, og hun klarte ikke å skjerme oss når vi var liten for psykopaten av en far heller. Nå ser jeg for feig og stakkarslig hun har vært hele veien, selv om jeg innerst inn synes litt synd på henne. Hun reagerte på skilsmissen som en tenåring da hun stalket far, satte folk og familien imot han og laget et drama av en annen verden. Jeg har ingen kontakt med far lengre da han er psykopat, og jeg er glad han er ut av livet mitt. Han har vært en narsissist så lenge jeg kan huske, og jeg er overlykkelig for å ha han ut av livet mitt. Mor har slitt hele livet med rus og psykiske problemer men dette ble tydeligere etter at far dro.

Min mor fikk permisjon i helgen og jeg blir like redd hver gang. Mine tanker er som vanlig : "kommer hun til å prøve å ta livet sitt igjen nå" da hun allerede har flere forsøk bak seg og jeg har reddet henne hver gang. Hva blir konsekvensen om jeg ikke makter å møte henne i dag, eller i morgen vil hun da ta livet sitt? Nå er hun så ustabil da hun nettopp har fått elektrosjokkbehandling og hun er en blanding mellom manisk og depressiv. Hun hadde veldig lyst å være med oss i hele helgen, men etter jeg fikk se hvordan form hun var i på fredag ønsket jeg ikke å tilbringe tid med henne alikevel.

Hun snakker på innpust og utpust. Hun snakker om hvor negativt alt er i livet hennes, og hun klager over at leiligheten er for liten, hvor dårlig økonomi hun har da hun har "gitt" bort alt til far, hun klager over alt det går an å klage over og hun er et vandrende psykiatrisk vrak som konstant stressrøyker og kun snakker om seg selv og sitt. En ting er bra sikkert, at menneker som sliter psykisk er de mest egoistiske menneskene på jord fordi alt handler om de, og ingen andre.

Jeg er hennes nærmeste pårørende da bror har meldt seg ut, og det har han lov til selv om jeg skulle ønske vi var flere som dro henne opp av søla hver gang. Psykiatrien skuffer meg stort, og jeg har allerede levert en klagesak vedrørende deres behandling av min mor da de stadig vekk driter seg loddrett ut i forhold til utskrivninger, medisiner, og kommunikasjon i mellom seg og behandlingen generelt. Ofte føler jeg at de sender henne hjem fordi jeg kommer å berger henne hver gang uansett, fordi jeg jobber jo tross at som sykepleier selv så hvorfor ikke la meg ta jobben.

I helgen har jeg ikke sovet. Jeg har vært våknet siden kl 03.00 i natt fordi jeg klarte ikke å sove. Jeg ble så bekymret over at min mor var hjemme alene på permisjon i en leilighet full av medisiner hun administrerer selv. Hun ønsker at jeg skal sitte og holde henne med selskap hele tiden og konstant snakke om hvor synd det er på henne, og hvor fæl pappa er, og hvor grusomt det er at mamma ikke fikk mer etter skilsmissen. Den samme reglen går på reprise gang på gang på gang. Hun har byen beste advokat som nå hjelper henne med å få en mer rettferdig skilsmisse, men da snakker hun konstant om at hun kommer til å tape den saken og jeg må sitte å gjenta meg selv igjen, igjen, igjen, og IGJEN. I tillegg til at hun ønsker å prate om alt som handler om henne, saboterer hun egen sak ved å ta kontakt med min far for å så invitere han på besøk når hun har fått klar beskjed av hennes advokat og helsepersonell om å holde lang avstand da min far har vært voldelig mot henne før. ER DET MULIG TENKER JEG! Først forteller hun oss at hun må ha voldsalarm fordi hun er så redd for at far skal oppsøke henne, men etterpå inviterer hun han på besøk fordi hun ønsker at han skal ta med seg katten hennes.

Vi vet ikke om vi skal gråte, eller le lengre. Vi er oppgitt, sinte, fortvilet, sliten og mest av alt lei av å være ufrivillig innblandet i et menneske som er så til de grader skakkkjørt. I helgen blokkerte jeg henne, og jeg orket henne ikke mer. Jeg tenker at tar hun livet sitt nå, så er det kanskje det beste fordi jeg orker rett og slett ikke mer.

Men jeg vil jo at mamma skal leve og være med i livet. Men når skal hun bli normal? Aldri.. Jeg tror og mener jeg må fortsette å avvise henne, slutte å kontakte henne, og la henne gå. Jeg må få avstand til henne fordi jeg blir syk. Jeg ringte psykiatrien i natt og fortalte at jeg trodde hun kom til å ta livet sitt i helgen, og jeg sa at jeg ikke ønsker å stå oppført som hennes nærmeste pårørende lengre fordi jeg trenger pause. Jeg overlot alt ansvaret til de, og sa at om hun tar sitt liv er det deres ansvar fordi dere skrev henne ut, og jeg er villig til å gå videre i sak mot dere om dere ikke forstår alvoret fra nå av. I dag fikk jeg vite at hun var innskrevet på psykiatrien igjen, og takk gud for det!

Hva er deres erfaringer, og har jeg lov til å gi faen til slutt? Kan kutte henne ut på denne måten og kun se henne minimalt. Bør jeg ha dårlig samvittighet, og kan jeg og har jeg lov til å være litt iskald etter så mange år i hjelperrollen uten å få noe igjen.

Anonymkode: 7f931...ad9

13. desember 2020

Dette ble skrevet i full hast! Her var det mange skrivefeil ser jeg.. Obs!

Skulle ønske jeg brukte mer tid på å gjøre teksten riktig.

Hilsen Ts

Anonymkode: 7f931...ad9

13. desember 2020

❤ klemmer til deg som står i en så uutholdelig situasjon.

Du har full rett til å ta hensyn til deg selv, ansvar for din mor bør psykiatrien ta.

Håper du får ei fin jul med mann og barn. Lykke til.

Anonymkode: 79a7a...7e9

13. desember 2020

Her tror jeg virkelig du må sette deg selv først. Å miste et familiemedlem er tungt, men her virker det som dere rundt blir dratt ned sammen med henne. Du er gravid i tillegg, vil du at barnet ditt skal oppleve samme relasjon eller bør barnet beskyttes fra dette?

Anonymkode: d35c8...adb

13. desember 2020

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

❤ klemmer til deg som står i en så uutholdelig situasjon.

Du har full rett til å ta hensyn til deg selv, ansvar for din mor bør psykiatrien ta.

Håper du får ei fin jul med mann og barn. Lykke til.

Anonymkode: 79a7a...7e9

Ja, dette er så uutholdelig at jeg vet ikke om jeg klarer dette mer selv.. Har virkelig blitt syk av dette, og jeg tror ikke jeg makter mer av min mor, dessverre.

Jeg tror at jeg har nødt til å la henne gå nå.. Hun er invitert til oss på julaften, men mer enn det klarer jeg ikke å gi henne. Hun tar all livsgnist og glede i fra meg slik som det er nå.

Takk ❤️

Anonymkode: 7f931...ad9

13. desember 2020

Dette var gripende å lese. Det er mange som er i en slik vanskelig situasjon som deg. Og å ha ansvar for egne foreldre som i tillegg har valgt selv at livet er dritt. For som du sier det nok rus som har ført henne dit hvor hun har blitt psykisk syk. Dette er ikke din skyld. Har du søsken? Jeg vil uansett anbefale og snakke høyt med noen litt mer erfarende med slike som moren din og din situasjon og prøve å finne frem til en løsning som passer deg så du ikke sliter deg helt ut. Moren din trenger profesjonell hjelp så det tror jeg desverre ikke du får gjort noe med. Men håper så klart at hun får den hjelpen hun trenger før det er for sent så hun ikke kaster bort resten av livet sitt også.

Anonymkode: 05f68...64d

13. desember 2020

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Her tror jeg virkelig du må sette deg selv først. Å miste et familiemedlem er tungt, men her virker det som dere rundt blir dratt ned sammen med henne. Du er gravid i tillegg, vil du at barnet ditt skal oppleve samme relasjon eller bør barnet beskyttes fra dette?

Anonymkode: d35c8...adb

Ja, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg føler jeg må bare rive av plasteret og bli ferdig. Jeg må kutte navlestrengen å la henne gå. Har hun ikke lyst til å leve så må hun nesten få død tenker jeg. Hun er redd for alt!

De gangene jeg møter henne er jeg utslitt i flere dager etterpå.

Når jeg møtte henne sist ble jeg så trigget av hennes negativitet og offerrolle at jeg fikk lyst til å slå henne, men jeg sank heldigvis ikke så langt ned. Hun snakker bare om seg selv, og ofrer ikke en tanke til barnebarnet eller noen andre. Jeg føler dette er direkte stygt av henne og jeg trenger ikke å godta slikt.

Anonymkode: 7f931...ad9

13. desember 2020

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette var gripende å lese. Det er mange som er i en slik vanskelig situasjon som deg. Og å ha ansvar for egne foreldre som i tillegg har valgt selv at livet er dritt. For som du sier det nok rus som har ført henne dit hvor hun har blitt psykisk syk. Dette er ikke din skyld. Har du søsken? Jeg vil uansett anbefale og snakke høyt med noen litt mer erfarende med slike som moren din og din situasjon og prøve å finne frem til en løsning som passer deg så du ikke sliter deg helt ut. Moren din trenger profesjonell hjelp så det tror jeg desverre ikke du får gjort noe med. Men håper så klart at hun får den hjelpen hun trenger før det er for sent så hun ikke kaster bort resten av livet sitt også.

Anonymkode: 05f68...64d

Jeg har gått til psykolog tidligere, og jeg har snakket med folk. Men jeg er ikke "syk nok til å få psykolog nå fordi jeg er frisk og mange står før meg i køen. Det å skrive her inne, er egentlig den beste hjelpen jeg kan få ❤️

Det hjelper å sette ord på det.

Anonymkode: 7f931...ad9

13. desember 2020

Be om en pårørendesamtale der hun er innlagt.
Snakk med de om hvordan dette oppleves for deg.
Psykiatrien må ta mer ansvar, og gi henne bedre behandling.

Anonymkode: 9e5b6...acb

13. desember 2020

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg føler jeg må bare rive av plasteret og bli ferdig. Jeg må kutte navlestrengen å la henne gå. Har hun ikke lyst til å leve så må hun nesten få død tenker jeg. Hun er redd for alt!

De gangene jeg møter henne er jeg utslitt i flere dager etterpå.

Når jeg møtte henne sist ble jeg så trigget av hennes negativitet og offerrolle at jeg fikk lyst til å slå henne, men jeg sank heldigvis ikke så langt ned. Hun snakker bare om seg selv, og ofrer ikke en tanke til barnebarnet eller noen andre. Jeg føler dette er direkte stygt av henne og jeg trenger ikke å godta slikt.

Anonymkode: 7f931...ad9

Selvfølgelig er det vanskelig, jeg unner deg ikke dilemmaet. Men, du må huske på at om hun avslutter livet så er det ikke din feil. Det er dessverre noen psykisk syke som holder på folk ved å true/ forsøke på dette. Du må stille opp for barnet som kommer og da høres det ut som denne relasjonen tar for mye av din kapasitet. Lykke til, uansett hva du velger ❤️

Anonymkode: d35c8...adb

13. desember 2020

Kanskje du må ta mer avstand, før hun skjønner at hun må ta mer ansvar over seg selv?
Så lenge hun ikke er innlagt på tvang, kan hun stort sett gjøre hva hun vil mtp permisjon

Anonymkode: 9e5b6...acb

13. desember 2020

Det er ikke uten grunn at på fly skal du ta på din egen maske før du hjelper andre... Så her må du fokusere på deg selv og din egen psyke med og få på "maska" før du i heletatt tenker på å stille opp videre 💖

13. desember 2020

Du må ta vare på deg selv i den krevende situasjonen du er i. Noen ganger er det å holde avstand til den som er syk den eneste måten å berge seg selv gjennom det hele.

13. desember 2020

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Be om en pårørendesamtale der hun er innlagt.
Snakk med de om hvordan dette oppleves for deg.
Psykiatrien må ta mer ansvar, og gi henne bedre behandling.

Anonymkode: 9e5b6...acb

Har dessverre ingen ønske om et samarbeid med de lengre, da de allerede har driti seg loddrett ut. Nå går de livredd rundt meg og er redd for at jeg skal gå til media neste..

Uansett, gjør de en bedre jobb nå enn tidligere. Noen ganger hjelper det å være ganske hard selv om jeg skulle ønske jeg kunne ha fått det bedre for mamma på en bedre måte.

Anonymkode: 7f931...ad9

13. desember 2020

Noe sånt er ekstremt vanskelig å stå i! Du er livredd for at det skal skje henne noe, men også redd for din egen psyke ved å la henne være i livet ditt. Sånt er veldig utmattende og tar på. Det er veldig enkelt å skrive, men jeg tror det beste for deg og din lille familie er å kutte all kontakt. Ut i fra slik du beskriver henne har hun en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og jeg tror mye av denne suicidale tendensen er et rop om oppmerksomhet mer enn en reell fare for liv og død. Selv om det selvfølgelig kan skje. Det er totalt umulig å kurere en person uten selvinnsikt. Hva enn psykiater/psykolog måtte si tar de det som en enorm krenkelse, og klarer ikke ta innover seg hva dem selv påfører andre av smerte/redsel. Og dem vil pga. det aldri forstå eller ønske å forstå seg selv, selv om de selvfølgelig ønsker hjelp (les oppmerksomhet). Hun er svært avhengig av å ha noen som tar vare på henne og ser henne hver dag, hvert minutt - mest sannsynlig pga. egne traumatiske erfaringer fra barndommen. Hva skal man gjøre med et menneske som ikke lar seg bli frisk? Hvordan er hun på medisiner? Angstdempende? Merker du forskjell?

Huff, føler med deg. :klem:

13. desember 2020

Ts her! Kan noen hobby-psykologer finne ut hvilken diagnose mamma egentlig har?

Jeg er ganske sikker på at min mor har flere diagnoser. Hun har aldri vært helt riktig "skrudd sammen". Hun har aldri kunnet vaske, og hun har aldri kunnet lage mat. Alle mine venner hadde tilsynelatende "normale" mødre som jeg kunne se, men min mor skilte seg kraftig ut. Hun var og er ganske ekkel og hun røyket inne selv om vi sa ifra at vi mislikte dette og våre venner sluttet å ble med oss hjem grunnet dette. Hun har vært i et destruktivt ekteskap der far har behandlet henne som søppel store deler av livet. Har har hatt makt og kontroll over henne, og de har levd separate liv. Pappas mobbing og psykiske/fysiske vold har nok gjort henne sykere, men i følge andre var hun syk før hun traff han. Selv om pappa var utro og behandlet henne veldig dårlig klarte hun aldri å dra i fra han selv om vi ønsket at hun skulle dra.

Hun sliter med både personlig hygiene, og hun sliter veldig mye med å lære seg nye ting. Ofte måtte vi lære henne 1500 ganger hvordan hun slo på TV'en, og dagen etterpå hadde hun glemt det igjen. (Hennes far var prikk lik, og hennes mor var også alkoholiker i følge andre familiemedlemmer)

Hennes merkelige lærevansker kan gjelder alt som må læres fra oppvaskmaskin, vaskemaskin, støvsuger, digital klokke, elektriske apperater, tørketromler og ikke minst PC! Å lære henne PC har vært så vanskelig og utfordrende at selv etter datakurs klarte hun ikke å logge seg på nettbanken for å betale regninger. Derfor har hun store lærevansker, og vi sluttet til slutt å be henne om hjelp til leksene på barneskolen fordi hun kunne ikke hjelpe oss alikevel.

Nå er det flere år senere og hun er enda verre enn før. Etter mange års alkoholmisbruk ser jeg at hun har enda flere hjerneceller som har kolapset, og bare det å sette seg i bilen og komme på besøk til en slektning er mer enn stor nok oppgave for henne fordi det krever planlegging.

Etter elektrosjokkbehandling har mor blir ENDA VERRE! Jeg kjenner henne nesten ikke igjen, og hun ser nå ut som en vandrende dement og psykisk syk dame. Hun ser eldre ut, og hun ser veldig bortkommen ut. Hun har veldig dårlig korttidshukommelse og selv om det er lenge siden hun fikk sin første behandling er det mye hun rett og slett har glemt. Det som var verst var når hun glemte navnet til sitt barnebarn..

Uansett, så ser jeg nå at mamma er syk, og hun har kanskje alltid vært syk helt innerst inn men før fikk hun til å gjemme det på en annen måte. Hun bodde i et stort hus, hadde god økonomi og var gift og hadde barn. Nå som fasaden og løgnen hun levde under er borte ser vi godt hvem hun egentlig er.

Noen ganger har jeg lurt på om mamma har vært lettere psykisk utviklingshemmet, men hun er akkurat for oppegående for dette også fordi hun har klart vanlig skolegang og vært i jobb hele veien selv om det bare var 60%. Jeg spurte henne behandler om mamma kunne ha asperger, eller lettere psykisk utviklingshemning med det trodde de ikke. Men de trodde hun hadde vært dypt deprimert over mange år, og hennes alkoholmisbruk hadde gjort henne i tidlig stadige dement.

Men hva med alle lærevanskene, og alt det andre merkelige hun har slitt med tidligere`? Hun var vel ikke dement som 30 åring vel..

Anonymkode: 7f931...ad9

13. desember 2020

Rant skrev (13 minutter siden):

Noe sånt er ekstremt vanskelig å stå i! Du er livredd for at det skal skje henne noe, men også redd for din egen psyke ved å la henne være i livet ditt. Sånt er veldig utmattende og tar på. Det er veldig enkelt å skrive, men jeg tror det beste for deg og din lille familie er å kutte all kontakt. Ut i fra slik du beskriver henne har hun en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og jeg tror mye av denne suicidale tendensen er et rop om oppmerksomhet mer enn en reell fare for liv og død. Selv om det selvfølgelig kan skje. Det er totalt umulig å kurere en person uten selvinnsikt. Hva enn psykiater/psykolog måtte si tar de det som en enorm krenkelse, og klarer ikke ta innover seg hva dem selv påfører andre av smerte/redsel. Og dem vil pga. det aldri forstå eller ønske å forstå seg selv, selv om de selvfølgelig ønsker hjelp (les oppmerksomhet). Hun er svært avhengig av å ha noen som tar vare på henne og ser henne hver dag, hvert minutt - mest sannsynlig pga. egne traumatiske erfaringer fra barndommen. Hva skal man gjøre med et menneske som ikke lar seg bli frisk? Hvordan er hun på medisiner? Angstdempende? Merker du forskjell?

Huff, føler med deg.

Hei, og takk for svar. Jeg tror at min mor skjuler informasjon fra oss. Jeg tror også at hun er psykisk alvorlig syk, og legen har sagt at hun har en alvorlig psykisk diagnose, men alt mamma har fortalt meg er at hun har en alkoholrelatert dement men dette får jeg ikke til å stemme.

Jeg tror og mener at mamma har en alvorlig personlighetsforstyrrelse fordi hun er VELDIG SYK.

Men om du ønsker mer informasjon om henne så kan du lese dette: Her er det mer om henne..

Kan noen hobby-psykologer finne ut hvilken diagnose mamma egentlig har?