Folk på dater'n med småbarn, gjerne under 5 år.

[AnonymBruker]

Leser jo om det her inne og ser det ellers. Folk med kjempesmå barn (gjerne flere) i barnehagealder eller yngre, som får seg nye kjærester kjapt etter bruddet med barnas far/mor.

Sitter her med en ettåring og kan ikke forestille meg å ha "plass" til en ny kjæreste nå. Eller å introdusere nye voksenpersoner i livet til så bittesmå unger som gjerne sliter etter brudd mellom foreldrene, blir forvirret og overbelastet. 

For den nye kjæresten må det da være rart å gå inn i et forhold med noen som for fem minutter siden laget barn og familie med en annen...?

Bare jeg som ikke skjønner helt?

Anonymkode: 0ce11...ec8

[AnonymBruker]

Hvorfor så «ovenfra og ned» holdning? 

Anonymkode: bb916...213

[AnonymBruker]

Med to barn under 2,5år så forstår jeg godt behovet for å være voksen og leve litt. Det er grenser for hvor spennende det er med bleier og snørr over flere år. Ved et brudd med den andre forelderen så har man plutselig en barnefri kveld i ny og ne, antar jeg, og ingen andre voksenpersoner å bruke tiden på. Da griper vel enkelte muligheten til å date. 

Selv ville jeg ikke orket å involvere andre i familielivet, men jeg hadde sikkert ønsket å date, og Gud forby - ha sex og føle nærhet til en annen kropp.

Anonymkode: af145...963

[AnonymBruker]

Ja litt rart. Som mann har jeg til og med sett gravide damer på datingapps. Det er jo selvsagt lov, men det må jo være spesielt for en mann å komme inn som ny kjæreste til ei dame som snart skal føde et barn som ikke er hans.

Det jeg ville fryktet er å bli utnyttet. At vedkommende egentlig vil ha noen for å ordne praktiske ting og økonomi heller enn at de søker kjæreste.

Men så lenge intensjonen er å finne kjærlighet så tenker jeg man skal søke seg en partner uavhengig av livssituasjon. Er intensjonen å finne en vaktmester eller lommebok bør man holde seg for god.

Anonymkode: 88d1e...0b9

[AnonymBruker]

Ellers kan jeg legge til at da jeg hadde ett barn, så var det helt ok. Men med to eller flere så føler man seg gjerne enda mer låst i den boblen, og får kanskje et større behov for  å føle seg som et menneske igjen. 

Anonymkode: af145...963

[AnonymBruker]

Kanskje de vil ligge litt, ikke nødvendigvis ha ny kjæreste? Trenger vel ikke leve i sølibat bare fordi man er alenemor?

Anonymkode: 96916...496

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Med to barn under 2,5år så forstår jeg godt behovet for å være voksen og leve litt. Det er grenser for hvor spennende det er med bleier og snørr over flere år. Ved et brudd med den andre forelderen så har man plutselig en barnefri kveld i ny og ne, antar jeg, og ingen andre voksenpersoner å bruke tiden på. Da griper vel enkelte muligheten til å date. 

Selv ville jeg ikke orket å involvere andre i familielivet, men jeg hadde sikkert ønsket å date, og Gud forby - ha sex og føle nærhet til en annen kropp.

Anonymkode: af145...963

Selvsagt helt forståelig at man søker nærhet iblant selv om man er småbarnsforeldre.

Jeg lurte på det å få kjærester, som tar del i hverdagslivet og barna. Leste nettopp i en annen tråd om noen som ble "stemor" til et barn på 1 år. 

Uansett så er vel "bleier og snørr" noe som preger livet til alle med bittesmå barn i et par år  

Anonymkode: 0ce11...ec8

[AnonymBruker]

Fem minutter? To år siden her, og har så å si hatt null kontakt med andre mennesker i år pga. korona. Strengt tatt lite i fjor også grunnet pappaperm. Jeg kjenner definitivt på et behov for å ha en voksen person i livet mitt igjen.

Anonymkode: 37cdd...a67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje de vil ligge litt, ikke nødvendigvis ha ny kjæreste? Trenger vel ikke leve i sølibat bare fordi man er alenemor?

Anonymkode: 96916...496

Jeg snakker ikke om en ONS, jeg snakker om kjærester som blir en del av livet. Trodde det kom greit fram i HI  

Anonymkode: 0ce11...ec8

[AnonymBruker]

Barnet mitt er 2,5. Ble slutt mellom meg og barnefar da han var kun 6 mnd, så har vært singel lenge, men datet har jeg ikke.
Føler selv jeg ikke har plass til en ny person i livet mitt og er kun på sikt interessert i noe seriøst og langsiktig. 
Hadde jeg kun vært opptatt av noen for kroppslig nærhet og moro så hadde jeg sikkert tatt meg tid til å date, men slikt ligger ikke for meg dessverre.
Så jeg forstår deg ts, men det er nok bare slik at vi alle er forskjellige. Du kan ikke dømme andre utifra dine egne følelser.

Anonymkode: 0f739...2da

[AnonymBruker]

Jeg blei kjærester med en som har to jenter på 4 og 7. De var 1 og 4 når jeg kom inn i bildet. 

Jeg kom kun på kvelden når de var lagt. Etterhvert var jeg en venn som kom for å se film. Så møttes vi litt her og der. F.eks på butikken, lekeplassen og ut på tur. Dette var litt planlagt, men også fordi ungene ikke skulle føle jeg presset meg på. 

Så begynte vi med middager og lekedates. Dette brukte vi et år. Små skritt for at jente skulle bli trygge på meg og situasjonen.

Så en dag spurte hun største om jeg og faren noen gang skulle bli kjærester. Dette pratet vi om og hun syns vi absolutt burde blir det. 

Over et år med dating ble vi det. Jentene har jeg et supert forhold til. Hun minste er absolutt sterkere knyttet til meg enn hun største, samtidig tester de grenser, de kan krangle og oppfører seg akkurat som de gjør med faren og moren. De veit at jeg ikke er den super strenge, men at regler er regler. Der er jeg på lik linje som faren. 

Nå i dag kunne jeg ikke tenkt meg et liv uten de små. De er absolutt alt for meg 😊

De har forstått at moren og faren aldri vil bli sammen igjen. Fått forklart at noen foreldre er bedre som venner. Har vi alle voksne et godt samarbeid og det hjelper veldig mye.

Det kommer helt annpå situasjonen, de voksne rundt og hvor godt samarbeidet er. Er ikke det på plass er det vanskelig å starte noe nytt. Ser det hos flere av mine venner som også er blitt sammen med noen som har barn fra før av. 

Anonymkode: 2cc76...3cd

[AnonymBruker]

Altså.. du har ettåring, selvfølgelig klarer du ikke å forestille deg det 😂 Kom tilbake når du har en tre/fire-åring! 
 

man er jo i en boble til ungen er to, minst. 
 

 

Anonymkode: 1c321...7c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fem minutter? To år siden her, og har så å si hatt null kontakt med andre mennesker i år pga. korona. Strengt tatt lite i fjor også grunnet pappaperm. Jeg kjenner definitivt på et behov for å ha en voksen person i livet mitt igjen.

Anonymkode: 37cdd...a67

Men hvis du hadde pappaperm i fjor, så har du jo vært i en stor livsomveltning ganske nylig, med tanke på at du har fått barn? Og i tillegg brudd og deling av barn, hjem osv? For meg er det veldig ferskt, hadde aldri blitt kjæreste med en mann som hadde pappaperm i fjor, men så er jeg kanskje i overkant prippen. 

Jeg sier ikke at det ikke er lov å trenge voksenkontakt og sex når barnet er hos den andre, men lurer på den stemor/stefar-greia som enkelte begynner med veldig kjapt. 

Anonymkode: 0ce11...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Leser jo om det her inne og ser det ellers. Folk med kjempesmå barn (gjerne flere) i barnehagealder eller yngre, som får seg nye kjærester kjapt etter bruddet med barnas far/mor.

Sitter her med en ettåring og kan ikke forestille meg å ha "plass" til en ny kjæreste nå. Eller å introdusere nye voksenpersoner i livet til så bittesmå unger som gjerne sliter etter brudd mellom foreldrene, blir forvirret og overbelastet. 

For den nye kjæresten må det da være rart å gå inn i et forhold med noen som for fem minutter siden laget barn og familie med en annen...?

Bare jeg som ikke skjønner helt?

Anonymkode: 0ce11...ec8

Her har jeg to barn på 1,5 og 3 år. Møtte samboer for 1 år siden. Aldri følt meg så levende som jeg har vært med han, kunne ikke hatt det bedre. Han har også et barn på 1,5 år. Her syns ingen av oss det var rart.

jeg gikk fra barnefar mnd etter jeg fødte siste. hadde vært sammen i 8 år, mye skjedde og jeg klarte ikke komme meg vekk, måtte lyge for å få til å flytte. 

her gikk det noen mnd før samboer traff ungene mine, møttes som oftest på kveldstid når ungene var lagt. ( hos meg ) pga en barnefar som ikke var intr i sine egne barn. Så jeg hadde ikke så mye fritid. Nå kaller 3 åringen min samboer for pappa+navn. Selvfølgelig sikkert litt forvirrende når biologiske far dukker opp en gang iblant. 
 

men best av alt, både meg, han og ungene kunne ikke hatt det bedre enn vi har nå. Tenker at unger skal ikke stoppe noen fra å finne drømmemannen/drømmedamen ❤️

Anonymkode: dce2d...70f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her har jeg to barn på 1,5 og 3 år. Møtte samboer for 1 år siden. Aldri følt meg så levende som jeg har vært med han, kunne ikke hatt det bedre. Han har også et barn på 1,5 år. Her syns ingen av oss det var rart.

jeg gikk fra barnefar mnd etter jeg fødte siste. hadde vært sammen i 8 år, mye skjedde og jeg klarte ikke komme meg vekk, måtte lyge for å få til å flytte. 

her gikk det noen mnd før samboer traff ungene mine, møttes som oftest på kveldstid når ungene var lagt. ( hos meg ) pga en barnefar som ikke var intr i sine egne barn. Så jeg hadde ikke så mye fritid. Nå kaller 3 åringen min samboer for pappa+navn. Selvfølgelig sikkert litt forvirrende når biologiske far dukker opp en gang iblant. 
 

men best av alt, både meg, han og ungene kunne ikke hatt det bedre enn vi har nå. Tenker at unger skal ikke stoppe noen fra å finne drømmemannen/drømmedamen ❤️

Anonymkode: dce2d...70f

Nei, gud forby at voksne folk må ta det rolig for ungenes skyld, og la de bli vant til brudd og ny hverdag før det kommer enda flere omveltninger... Jeg synes helt ærlig man skal ta store hensyn når man selv har valgt å få barn. 

Anonymkode: 0ce11...ec8

[AnonymBruker]

Noe av det rareste, synes jeg, er at folk som såpass nylig var i et forhold de var så trygge på at de bestemte seg for å få et nytt barn, er ferdig med det, satser på nytt og er helt sikre på at de nå har truffet mannen/kvinnen i sitt liv. De har tatt grundig feil før, hva tror de har forandret seg? En sånn tro på meg selv og min dømmekraft har jeg i hvertfall aldri hatt.

Anonymkode: 70a49...49f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Noe av det rareste, synes jeg, er at folk som såpass nylig var i et forhold de var så trygge på at de bestemte seg for å få et nytt barn, er ferdig med det, satser på nytt og er helt sikre på at de nå har truffet mannen/kvinnen i sitt liv. De har tatt grundig feil før, hva tror de har forandret seg? En sånn tro på meg selv og min dømmekraft har jeg i hvertfall aldri hatt.

Anonymkode: 70a49...49f

Ja, det er det samme jeg føler. For meg er det å få barn en svær greie, har jeg valgt å lage familie med en partner så er det et enormt livsvalg i mitt liv. Om det blir slutt så er jeg ikke klar for "drømmemannen" og ny pakke med en gang, vil tro jeg hadde vært i sorgprosess ganske lenge og brukt lang tid bare på å bli vant til hverdagen alene før den slags tanker hadde kommet på banen. Litt fascinert over dem som er klare for ny runde kort tid etter at de hadde full pakke og planer om å dele livet med sin eks. 

Anonymkode: 0ce11...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Nei, gud forby at voksne folk må ta det rolig for ungenes skyld, og la de bli vant til brudd og ny hverdag før det kommer enda flere omveltninger... Jeg synes helt ærlig man skal ta store hensyn når man selv har valgt å få barn. 

Anonymkode: 0ce11...ec8

Her var de vant til ny hverdag. Man venter jo ikke flere år heller. 

Anonymkode: dce2d...70f

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke man skal introdusere barna for nye kjærester før det har gått lang tid, og jo mindre barna er jo lengre tid bør det gå. Å date i de ukene man har barnefri er selvsagt helt greit, man må bygge opp forholdet før barna blir introdusert. Flytte inn hos hverandre bør vente flere år, barn fortjener stabilitet. 

Anonymkode: 16661...911

[Gjest Fnuggolina]

Neimen, så flink du er da  

Jeg er selv gift og vært sammen med samme mann i 20 år - men har ingen problemer med å se hvordan man kan bli forelsket og møte et nytt menneske når man jo gjerne har levd i åresvis i et relativt dødt og praktisk forhold. 

Å bli forelsket i noen eller ha sex med noen som singel forelder betyr ikke at du introduserer dem for barna, eller lager barn også med dem. 

Livet er ganske så kort, og om du treffer noen du forelsker deg i og trives godt med er det for dumt å la det glippe. 

Disse som er raske på labben har gjerne levd i følelses- og sexløse forhold lenge før brudd. Det å møte noen du liker, som har lyst på deg - er helt sikkert ganske fint når du ellers er vant til å bli vendt ryggen til i senga og føle deg lite kompatibel med partneren du hadde. 

Selv er jeg ikke så voldsomt interessert i ny familiekonstellasjon om ekteskapet ble slutt, men jeg har jo opplevd et reelt ekteskap med følelser og felles plattform som normalt da.

Det har ikke alle selv om det kanskje virker sånn utad.