Faren min aksepterte meg aldri

[AnonymBruker]

Jeg ble aldri akseptert av min far. Har aldri fått en klem fra han. Han jobba 500 meter unna blokka jeg bodde i, da jeg var i tyveårene. han ringte meg aldri og kom aldri innom, de årene jeg bodde der. Nå tror dere sikkert at han var en som dro fra barn og kone, men mine foreldre er fortsatt gift og han har bare aldri vært glad i meg og han har avskydd meg hele livet.

Jeg har ikke opplevd annet enn avsky og vold, fysisk, psykisk og seksuelt, fra han og har for lenge siden gitt opp å kunne kommunisere noe med han. Blir kvalm når jeg ser han. (Flytta hjemmefra da jeg var seksten. Bor nå et annet sted i landet) 

Som barn ble jeg ofte forlatt alene i helgene. Og var de hjemme, starta fredagene med at «du har ødelagt helga nå igjen!» uten å skjønne hva galt jeg gjorde. Jeg ble satt i kjelleren, og fikk ikke komme ut fra det lille rommet i kjelleren, hvor det var stappmørkt og kaldt, kunne være der i timesvis mens jeg gråt meg ofte i søvn etter en hard omgang juling.  Skal ikke legge ut detaljer om volden og truslene. Det er for grovt. Det har vært mye psykisk vold også. Men han har i tillegg fått hele farsslekta imot meg ved å alltid sladre til de og lyve om meg. Løy om meg til hele hjemstedet også, løy om meg overalt. Gav meg skylda for at han ble innlagt på psykiatriske da jeg var lita. Jeg vet årsaken, og det var hans utroskap mot min mor, men han har latt hele slekta tro at det er pga meg og den dag i dag tror min bror at det er pga meg. Vel, det ble resultat av utroskapen hans. Og jeg vet alt om den... Gitt meg skylda for at han fikk diabetes2. Gav meg skylda for at han bruker sovemedisin. Gav meg skylda for alt galt som har skjedd i livet hans. Jeg fikk skylda for min mors slag. Jeg er hoggestabben i slekta. Den alle elsker å hate. Den utstøtte. Jeg gikk for lut ognkaldt vann i hele barndommen og ble utsatt for så mye vold at balansen bla a er skadet og ødelagt. Jeg er ufør. 

Flere som har det sånn, og har funnet en måte å takle det på? 

Anonymkode: c5ead...27e

[AnonymBruker]

Jeg håper ikke at det er mange som har hatt det sånn. Ingen skal oppleve det du har gjort.

Jeg håper du har en behandler å snakke med om det som har skjedd, og støtte fra andre personer rundt deg.

Når det gjelder familien til faren din så tror jeg ikke det er så rart at de reagerer som de gjør. Dette er sannsynligvis en familie hvor omsorgssvikt har vært utbredt, med tanke på hvordan faren din har oppført seg. Jeg hadde i hvert fall ikke trodd på en voksen mann som påstod at han havnet på psykiatrisk institusjon på grunn av den mindreårige datteren.

Overskriften din er at faren din aldri aksepterte deg. Håper du fremdeles på aksept fra denne mannen? Dette synes jeg du skal ta opp med behandleren din. Du har ingen kontroll på hva faren din gjør. Du kan ikke endre barndommen din. Det du kan gjøre noe med er dine egne tanker. En av foreldrene mine har på noen måter behandlet meg ganske dårlig gjennom oppveksten. Noe av det mest frigjørende jeg har gjort var å si klart til meg selv at jeg aldri kommer til å få det jeg ønsker fra denne personen. Det var frigjørende fordi jeg er fritatt fra å pønske på hvordan jeg skulle klare å gjøre denne personen til lags for å få den omsorgen jeg håpet på. Da jeg drepte håpet om omsorg klarte jeg også å herde meg mer mot personen. Jeg er ikke helt konsekvent, jeg tar meg i å fantasere om hvordan han/hun hadde likt X (med påfølgende aksept av meg).

Jeg ønsker deg det beste og håper at du klarer å finne andre personer der du er nå som hjelper deg.

Anonymkode: 19e83...802

[AnonymBruker]

Du må jobbe med tankene dine, kanskje hos psykolog, slik at du 100% forstår at det ikke er deg det er feil på, det er han. Han er et følelsesmessig avstumpet, brutalt menneske med litt eller mye psykisk sykdom. Enhver som behandler barn slik, sitt eget barn til og med, er ikke normal i hodet.

Har du vurdert å anmelde for å stå opp for deg selv?

Anonymkode: a71fb...d77

[SoWhat?]

Jeg mangler ord iblant. Jeg blir så rystet over hva noen opplever. Jeg håper du får hjelp nå? ❤️

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette var fælt å lese! Sånn skal ikke foreldre være, og det høres ut som du vil ha det bedre om du kutter dem helt ut. Faren din er åpenbart en ond mann, som bare vil deg vondt, og du fortjener mye bedre! Håper du får hjelp av psykolog til å bygge deg opp igjen, slik at du kan få et normalt liv! 

Anonymkode: 2c303...c65

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

(...)Noe av det mest frigjørende jeg har gjort var å si klart til meg selv at jeg aldri kommer til å få det jeg ønsker fra denne personen. Det var frigjørende fordi jeg er fritatt fra å pønske på hvordan jeg skulle klare å gjøre denne personen til lags for å få den omsorgen jeg håpet på. Da jeg drepte håpet om omsorg klarte jeg også å herde meg mer mot personen.(...)

Anonymkode: 19e83...802

Jeg kjenner meg igjen i det du forteller TS, og jeg kjenner meg igjen i det AB 19e83...802 skriver her.

Da jeg ga opp håpet om at familien skulle forandre seg og bli gode mennesker, først da klarte jeg å begynne et bedre liv for meg selv. Jeg måtte bryte med dem alle for ikke å bli enda mer ødelagt. Da jeg endelig klarte å gjøre det, følte jeg meg bedre enn noengang! Trist også for å komme fra en sånn familie, men mest glad for at jeg endelig klarte å komme unna. Den ene forelderen min har jeg ikke sett eller snakket med på mange år, den andre her heldigvis død for lengst. Sistnevnte var det jævligste menneske jeg noengang har møtt.

Ønsker deg TS, og andre som har vokst opp med sånne folk rundt seg, å klare å se at dere ikke fortjener å mishandles slik. Jeg håper også at dere ikke greier å holde dere unna andre skadelige mennesker. Noen folk må man bare unngå fullstendig, det nytter ikke å forandre dem samme hvor mye man prøver, fordi de bare ikke virker som de skal.

Bruk livet til å få det så godt som mulig, i stedet for at onde mennesker skal ødelegge.

Anonymkode: a2a70...bfc

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg håper også at dere ikke greier å holde dere unna andre skadelige mennesker.

Anonymkode: a2a70...bfc

P.S. Beklager skrivefeil!

Anonymkode: a2a70...bfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg håper ikke at det er mange som har hatt det sånn. Ingen skal oppleve det du har gjort.

Jeg håper du har en behandler å snakke med om det som har skjedd, og støtte fra andre personer rundt deg.

Når det gjelder familien til faren din så tror jeg ikke det er så rart at de reagerer som de gjør. Dette er sannsynligvis en familie hvor omsorgssvikt har vært utbredt, med tanke på hvordan faren din har oppført seg. Jeg hadde i hvert fall ikke trodd på en voksen mann som påstod at han havnet på psykiatrisk institusjon på grunn av den mindreårige datteren.

Overskriften din er at faren din aldri aksepterte deg. Håper du fremdeles på aksept fra denne mannen? Dette synes jeg du skal ta opp med behandleren din. Du har ingen kontroll på hva faren din gjør. Du kan ikke endre barndommen din. Det du kan gjøre noe med er dine egne tanker. En av foreldrene mine har på noen måter behandlet meg ganske dårlig gjennom oppveksten. Noe av det mest frigjørende jeg har gjort var å si klart til meg selv at jeg aldri kommer til å få det jeg ønsker fra denne personen. Det var frigjørende fordi jeg er fritatt fra å pønske på hvordan jeg skulle klare å gjøre denne personen til lags for å få den omsorgen jeg håpet på. Da jeg drepte håpet om omsorg klarte jeg også å herde meg mer mot personen. Jeg er ikke helt konsekvent, jeg tar meg i å fantasere om hvordan han/hun hadde likt X (med påfølgende aksept av meg).

Jeg ønsker deg det beste og håper at du klarer å finne andre personer der du er nå som hjelper deg.

Anonymkode: 19e83...802

Nei, jeg går ikke til behandling og snakker ikke med noen om det, da jeg ikke vil bruke opp venner på å snakke om sånt.

Anonymkode: c5ead...27e

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (14 timer siden):

Jeg mangler ord iblant. Jeg blir så rystet over hva noen opplever. Jeg håper du får hjelp nå? ❤️

Nei, er voksen og får ikke noen hjelp. Men jo mer jeg ser tilbake op barndommen, dess mer skjønner jeg hva jeg har gått glipp av. Verste er at alle i nabolaget der og alle rundt, trodde på han og den dag i dag ser på meg som om det er noe alvorlig galt med meg.

Jeg bor ikke på den plassen mer, og besøker de heller ikke, pga geografiske årsaker samt tid og økonomi, og at jeg har barn og ikke ønsker mer kontakt enn nødvendig. Han har stått foran meg og mitt barn og truet med å kaste oss ut, truet meg med alt mulig. (leide leilighet av han for så å plutselig, etter noen år bli kastet ut på kort varsel. Bare fordi han kunne, for å være jævlig og for å ødelegge for oss) Det er takken, for  å ha betalt ham 500 000kr skattefritt i leie mens han har millioner i banken og jeg har gjeld pga er ufør og har dårlig råd. Det er så bittert.

Hvordan klarer dere andre som har opplevd lignende, å komme dere gjennom og komme dere over det? Hva gjør man for å klare å se bare fremover og glemme de vonde minnene som sniker seg på en i hverdagene? Å flytte langt unna og å ha nullkontakt er det jeg har gjort. Ikke at han noensinne var interesserte i kontakt annet enn når han kunne plage meg.

Anonymkode: c5ead...27e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du forteller TS, og jeg kjenner meg igjen i det AB 19e83...802 skriver her.

Da jeg ga opp håpet om at familien skulle forandre seg og bli gode mennesker, først da klarte jeg å begynne et bedre liv for meg selv. Jeg måtte bryte med dem alle for ikke å bli enda mer ødelagt. Da jeg endelig klarte å gjøre det, følte jeg meg bedre enn noengang! Trist også for å komme fra en sånn familie, men mest glad for at jeg endelig klarte å komme unna. Den ene forelderen min har jeg ikke sett eller snakket med på mange år, den andre her heldigvis død for lengst. Sistnevnte var det jævligste menneske jeg noengang har møtt.

Ønsker deg TS, og andre som har vokst opp med sånne folk rundt seg, å klare å se at dere ikke fortjener å mishandles slik. Jeg håper også at dere ikke greier å holde dere unna andre skadelige mennesker. Noen folk må man bare unngå fullstendig, det nytter ikke å forandre dem samme hvor mye man prøver, fordi de bare ikke virker som de skal.

Bruk livet til å få det så godt som mulig, i stedet for at onde mennesker skal ødelegge.

Anonymkode: a2a70...bfc

Før jeg fikk barn, hadde jeg samboer som var ekstremt voldelig og styrte alt i livet mitt. Det forholdet tik slutt.

Etter at jeg fikk barn og gikk til psykolog da, (gikk noen år til psykolog men ikke lenger) har jeg holdt slike mennesker vekke og er svært skeptisk til hvem jeg slipper inn i livene våre. Noe som også har resultert i en god del alene og ensomhet.

Men jeg tar bevisste valg, og er opptatt av å lære mitt eget barn at man ikke skal finne seg i urett fra andre. Jeg gir barnet mitt alt jeg ikke fikk. Og vet at jeg legger grunnlaget for et bedre liv for barnet mitt enn det jeg fikk, og at barnet mitt skal få utvikle seg til den personen h*n er ment å bli. Selv ble jeg så underkuet og ødelagt selvtilliten og alt. Likevel er det sårt å vite at den tryggheten, godheten og omsorgen fikk jeg aldri selv. Og det å aldri ha noen som virkelig bryr seg. At han går og ønsker meg under jorda (uttalelse fra han)  og at jeg vet at det er fortsatt hans ønske. Å være så uønsket av sin egen far, når samtidig alle virker til å tro på han og jeg forblir den utstøtte og mobbeofferet. Pga han. Jeg bare vet ikke hvordan glemme.

Anonymkode: c5ead...27e