Når noen er nedlatende med barnet ditt

[AnonymBruker]

Jeg og min samboers familie er svært ulike når det kommer til oppdragelse. Jeg er av den som er oppvokst med å møte følelser, mens de er av den at man skal si det ikke er greit sutre eller gråte når de er slitne. Jeg skjønner man kan bli sliten av at en toåring trasser, men når de kaller barnet mitt sippunge, og få se den sippungen gråte nå da, etter at hun gjentatte ganger har fått beskjed av sin to år eldre kusine om å holde kjeft og ikke røre lekene hennes når hun spør om de skal leke sammen. Så synes jeg det er helt feil. Pappan hennes blir brydd av henne og meg som er så følsomme. Og hele situasjonen blir kjempevond, får sånn er det det ender hver gang med svigers. 

Anonymkode: 3bf10...623

[AnonymBruker]

Oi! 😮 Dette kan ikke være sunt eller normalt! 

Anonymkode: 4eb05...006

[AnonymBruker]

Stakkar jenta di som spør om å leke og blir avvist sånn med så stygge ord😟

Anonymkode: 6816f...e1d

[Silva Pluvialis]

Så flott at du møter barnet på følelsene. Fortsett med det. Det skaper trygg tilknytning. Ville tatt en alvorsprat med svigers. 
 

 

[AnonymBruker]

Ikke rart kusinen snakker sånn med slike foreldre. Synes synd på barnet ditt❤️ snakk med de folka og begrens samvær om de ikke skjerper seg. 

Anonymkode: 6bc31...ca9

[AnonymBruker]

Noen ganger er det faktisk helt innafor å be voksne, og barn, holde tåta med mindre de har noe hyggelig å si. Og det mener jeg du skal gjøre til disse kusinene, eller hvem det nå er som gjør narr av barnet ditt. 
Selvsagt ville jeg vært litt mer pedagogisk enn bare: «Klapp igjen!» dersom de er barn. Men «sånn prater man ikke til folk!» og «en 2-åring kan ikke uttrykke seg like godt verbalt som eldre barn/voksne, og bruker gråt for å vise følelsene sine. Du gråt akkurat like mye selv da du var 2 år, og slik får du faktisk ikke snakke til andre!» er helt innafor. 

Anonymkode: a5126...959

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg og min samboers familie er svært ulike når det kommer til oppdragelse. Jeg er av den som er oppvokst med å møte følelser, mens de er av den at man skal si det ikke er greit sutre eller gråte når de er slitne. Jeg skjønner man kan bli sliten av at en toåring trasser, men når de kaller barnet mitt sippunge, og få se den sippungen gråte nå da, etter at hun gjentatte ganger har fått beskjed av sin to år eldre kusine om å holde kjeft og ikke røre lekene hennes når hun spør om de skal leke sammen. Så synes jeg det er helt feil. Pappan hennes blir brydd av henne og meg som er så følsomme. Og hele situasjonen blir kjempevond, får sånn er det det ender hver gang med svigers. 

Anonymkode: 3bf10...623

Hvorfor har ikke dere voksne avledet 2 åringen slik at dere slapp å komme i den situasjonen?

Anonymkode: c098e...496

[AnonymBruker]

Jeg hadde en kjæreste som var nedlatende mot mitt voksne barn. Lang historie kort: vi er ikke sammen i dag.

 

Og mitt barn er glad for/ takknemlig for det. Det er jeg også, for det er mer til historien enn det (selv om det var mer enn nok). Ikke liv laga.

Anonymkode: efe6d...5ab