Tankekluss fra en med Aspergers syndrom, Lei fordommer!

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en jente på 23 år som har Aspergers. De som ikke vet hva det er, så er det altså en diagnose innenfor autismespekteret. Utifra hva jeg har opplevd iforhold til folk som jeg har møtt iløpet av livet og hva jeg leser på diverse forum, så blir jeg sjokkert over hva slags holdninger og meninger folk har når det gjelder denne diagnosen. Alle med denne diagnosen er forskjellig. Akkurat som alle andre «normale» folk. Mitt innrykk av det jeg har lest og hørt, så er det mange som ikke vet halvparten av hva dette dreier seg om selvom de TROR de vet hva de snakker om. Har vært hos dusinvis av psykologer opp gjennom årene, og kan ærlig talt si at over halvparten av de jeg har møtt trekker alle under en kam når det gjelder denne diagnosen.

Et bra eksempel er da jeg var tenåring. Jeg prøvde å forklare for psykologen min den gang at jeg slet med depresjon og angst: ikke iforhold til diagnosen min men at jeg har blitt grovt mobbet på ungdomsskolen og at det preget meg den dag idag. Jeg hadde vonde tanker om meg selv (som alle kan ha etter å ha blitt mobbet) og jeg prøvde å få fram at jeg slet med selvbildet. Jeg sverger, ALT dette ble sammenkoblet med Aspergers diagnosen min ifølge psykologen. Det virker som at i mange psykologers øyne, så er det slik at om man har denne diagnosen og man sliter med psykiske problemer så er det tilknyttet Aspergers. Altså, halve befolkningen sliter jo med depresjon og/eller angst, så min erfaring er at om man har Aspergers så blir man ikke tatt serriøst uansett hva man sier i forhold til andre psykiske lidelser. Jeg er svært høytfungerende og det er ikke aspergeren som er hovedproblemet mitt, har 5-6 venner jeg pleier å være med og forstår det meste av sosiale «koder». Har aldri hatt noe problem med å få nye venner, men jeg har litt problemer med å forstå ironi og slikt innimellom.  Alikavell når jeg oppsøker en psykolog virker det ikkje som om de helt forstår hva det innbærer, eller at de rett og slett drar alle Aspergere under en kam. 
 

Husker spesielt en episode da jeg var 17 år og hadde nettopp begynt hos en ny psykolog for å behandle depresjonen min. Jeg tuller ikke, hun behandlet meg som et lite barn. Sa at hun forsto hvor vanskelig det må være å slite så mye sosialt (noe jeg ikke gjorde, hadde 4 venner den gang og mere nok sosialkontakt) og at hun forsto at om hun sluttet som psykolog så forsto hun at jeg kom til å bli kjempelei meg om hun sluttet?!🤷🏻‍♀️🤷🏻‍♀️ Jeg satt der bare som et spørsmålstegn og forsto ikkje hva hun mente.. Altså hvorfor skulle jeg bli lei meg om hun sluttet når jeg nesten ikke kjente hun en gang?? Virket nesten som hun trodde at jeg var en superfølsom liten unge som grein av alt og ingenting, noe jeg ikke er og har aldri vært. Jeg ble bare helt satt ut og sluttet hos psykologen umiddelbart.

Her på forumet også har jeg sett mange skrive masse ting helt ut av kontekst. «Folk med Aspergers eier ikke sosiale koder»  «Folk med aspergers er ikke verdt å være sammen med siden det bare blir problemer» «Folk med aspergers er funksjonshemmet!» Greit, noen er hardere rammet enn andre, men det å dra alle under en kam er helt feil! Man må forholde seg til det enkelte indvid. En ting er ihvertfall sikkert: Man kan jo ikke være åpen om en sånn diagnose i det offentlige for det er jo sosialt selvmord! De fleste vet egentlig ikke hva det innebærer å ha en slik diagnose med minste man har det sjøl.

Måtte bare få ut noe frustrasjon. Er utrolig trist at man ikke kan være åpen om dette uten å bli forhåndsdømt. De som vet aller mest om denne diagnosen er de som har det sjøl. Punktum.

 

Anonymkode: af4ef...226