Pappa som ikke vil ha kontakt..

[AnonymBruker]

Hei. 
Visste ikke helt hvor jeg kunne få luftet tankene mine, så ble et anonymt innlegg her, da jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lenger..

jeg har hele livet mitt bodd alene med moren min, pappa har ikke vært tilstede.. utenom noen besøk da jeg var veldig ung, som jeg ikke husker en gang. Da jeg var liten hadde jeg i følge familien min veldig store problemer ang dette, og var mye sur og grinete..så de få besøkene satte vel spor, selvom jeg ikke husker det.

jeg har gjennom meste av min barndom og ungdomstid klart meg fint uten en far. Men de siste årene har dette virkelig begynt å tære på.. 

for noen år tilbake tok jeg kontakt, som var veldig vanskelig å få, da han virkelig distanserer seg fra meg. Har møtt han noen ganger. Da vi først møtes er han hyggelig, og det virker som han vil ha kontakt. Men etter møtene hører jeg lite eller ingenting, og han tar aldri kontakt. 
For meg er dette utrolig vanskelig, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg klarer ikke å legge han bort, eller «gi meg». Noe jeg vet jeg burde.. føler meg bare dum og desperat da jeg fortsetter å prøve. 
jeg har heller ingen kontakt med resten av familien min på pappas side. Møtt de et pr ganger, men hører ingenting derifra heller.. 

Etter jeg fikk mitt første barn ble egentlig alt mye verre, da jeg føler på hvordan foreldre følelsen er, og ser hvordan mannen min er mot barna og ser hvor glad han er i dem.. jeg klarer bare ikke å prøve å tenke at han ikke vil ha kontakt, eller ikke vil «ha meg».. det høres sikkert rart ut, og jeg føler jeg har blitt for «voksen» for å tenke sånn, men jeg har så lyst på en pappa.. trodde alltid at alt skulle ordne seg da jeg ble voksen nok til å møte han alene, og har tenkt at moren min var problemet. Men jeg ser jo nå at det ikke er det.. hun har sagt selv at hun prøvde mye da jeg var liten, uten respons fra han sin side.. 

Jeg klarer bare ikke å skjønne hvorfor en far velger bort et av barna sine på denne måten, og bare totalt stenger det ut? Hva foregår i hodet på sånne folk? 
 

har lenge vurdert om jeg skal søke hjelp, så jeg kanskje klarer å slutte å tenke på han, og klarer å legge det fra meg, men jeg vet ikke.. vil ikke helt gi opp heller..

er det flere som har vært i lignende situasjon?  
hva hadde dere gjort? 
dette opptar tankene mine så mye om dagen, og trekker ned ganske mye av min egen selvfølelse.. 

Uff, ble sikkert litt rotete og langt det her. Men jeg måtte bare få luftet litt.. 😕 

Anonymkode: 659a3...32d

[AnonymBruker]

Søk hjelp! Det vil bli bedre med litt verktøy i sekken!❤️
(Jeg har vært i lignende situasjon selv og etter at jeg fikk profesjonell hjelp fikk jeg fyren på avstand og nå har jeg nada problem med at vi ikke har kontakt! Må møte han en gang i året pga tanteungene mine, men for deres del klarer jeg å ha et nøytralt forhold til han der og da, ellers i året er han som luft for meg)

Anonymkode: e71cf...114

[liljene]

Let etter kjærlighet der kjærlighet er, og ikke der den ikke er. 💖

Hilsen ei som har god kontakt med eks svigers og null kontakt med egen familie. 

[AnonymBruker]

Føler virkelig med deg ❤️ 
 

Var nesten som jeg skulle skrevet innlegget selv , utrolig mye likhet med min pappa , har møtt han 2-3 ganger siden jeg var 15 da og møtte han i sommer og alt var veldig koselig og han fikk møte barnebarnet sitt for første gang men ikke hørt noe som helst etter det :( og som deg så skjønner jeg heller ikke hvordan han kan bare la være sine egne barn og heller ikke vil prøve og få bedre kontakt :/ 

Oppsøk hjelp hvis det kan hjelpe deg 💝 Jeg gikk til psykolog tidligere i livet men ettersom jeg kun har møtt han 2-3 ganger på 15 år så er det litt lettere for meg og la det gå egentlig :/ for har hvert mange mange år og se at det er vanskelig :/ 

Anonymkode: a1253...bfc

[Jean-Jaques]

Det er maaaange grunner til dette.

stikkord er:

1fars forhold til mor

2Følelser rundt bruddet.

3følelser rundt d å få barn. Ikke alle blir like lykkelige over det.

4fars helse

5 hvordan ser din far situasjonen? Spør han om hans følelser og forsøk å sett dine egne følelser til side, for dn gang skyld.

6. At du har en mann som synes d er morro m unga, d er greit d. Men vi mennesker er forskjellige allikevel og din egen mann er ikke noe fasit.

 

jeg har hatt mindre og mindre kontakt med mitt eget barn og.

har hatt jevn kontakt helt fram til nå i år. Så har det begynt å ebbe ut. Synd både for mitt barn og meg. 

Som sagt det er mange grunner, neste gang du er med faren din, SPØR da vel!! Det kan godt hende at du kommer nærmere han. 

 

[AnonymBruker]

Jean-Jaques skrev (1 time siden):

Det er maaaange grunner til dette.

stikkord er:

1fars forhold til mor

2Følelser rundt bruddet.

3følelser rundt d å få barn. Ikke alle blir like lykkelige over det.

4fars helse

5 hvordan ser din far situasjonen? Spør han om hans følelser og forsøk å sett dine egne følelser til side, for dn gang skyld.

6. At du har en mann som synes d er morro m unga, d er greit d. Men vi mennesker er forskjellige allikevel og din egen mann er ikke noe fasit.

 

jeg har hatt mindre og mindre kontakt med mitt eget barn og.

har hatt jevn kontakt helt fram til nå i år. Så har det begynt å ebbe ut. Synd både for mitt barn og meg. 

Som sagt det er mange grunner, neste gang du er med faren din, SPØR da vel!! Det kan godt hende at du kommer nærmere han. 

 

Bruddet og følelser til min mor mener jeg ikke er relevant, da jeg er voksen nå og han trenger ikke ha noe med min mor å gjøre.. ja, det kan hatt noe med hans fra vær i barndommen min, men det er uansett ikke en god grunn, da min mor prøvde..

jeg kan skjønne at det da er vanskelig å ha følelser for meg, da han aldri var der.. men jeg er jo fortsatt barnet hans, så det må jo gå an å prøve, i det minste for min skyld.. 

han har flere barn, som han har god kontakt med. Jeg er den eneste av alle han ikke vil snakke med virker det som.. 
jeg har prøvd å spørre, men han har da selv sagt det ikke er noen grunn, bare at han har vært dårlig. Om dette stemmer er en annen sak, kanskje han ikke vil fortelle meg.. 

og det er ikke bare min far, det er hele familien der. Så det må jo ligge noe bak jeg ikke vet..men jeg vet jo som sagt ikke. Hadde jeg hvertfall fått en grunn, eller at han sa det rett ut at han ikke vil ha kontakt med meg, føler jeg det hadde blitt enklere for meg å kutte han ut.. 

å møte han tror jeg ikke skjer igjen, om det skjer blir det sikkert år fremover i tid.. da jeg ikke hører fra han eller får svar på noe.. 

Anonymkode: 659a3...32d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Føler virkelig med deg ❤️ 
 

Var nesten som jeg skulle skrevet innlegget selv , utrolig mye likhet med min pappa , har møtt han 2-3 ganger siden jeg var 15 da og møtte han i sommer og alt var veldig koselig og han fikk møte barnebarnet sitt for første gang men ikke hørt noe som helst etter det og som deg så skjønner jeg heller ikke hvordan han kan bare la være sine egne barn og heller ikke vil prøve og få bedre kontakt 😕

Oppsøk hjelp hvis det kan hjelpe deg 💝 Jeg gikk til psykolog tidligere i livet men ettersom jeg kun har møtt han 2-3 ganger på 15 år så er det litt lettere for meg og la det gå egentlig 😕 for har hvert mange mange år og se at det er vanskelig 😕

Anonymkode: a1253...bfc

Skjønner ikke hva det er med fedre 😕 er altfor mange der ute, uten far.. 

jeg har ikke møtt han så mye selv. 
men da jeg var liten var han der noen ganger, så jeg fikk kanskje litt følelsen av å ha far da, selvom jeg ikke husker det. Jeg husker bare gangene fra da jeg ble litt større, og det var alltid en stor glede å se han, men en stor sorg da han dro igjen, for da hørte jeg ingenting på mange år 😕 

tror jeg kanskje må søke ekstra hjelp ja.. 

Anonymkode: 659a3...32d

[AnonymBruker]

Det er ikke din feil, men han som har problemer med seg selv-husk det! 

Søk hjelp hos en psykolog💛

Anonymkode: 834a1...cf6

[AnonymBruker]

Føler med deg💜

Søk hjelp!

Da kan du få plassert følelser og ting og trenger ikke bruke så mye krefter på dette fremover. Hvis du ikke får bearbeidet det vil du drasse med deg denne "sekken" resten av livet.

 

Anonymkode: 133cb...7f5

[AnonymBruker]

Veldig lik situasjon her. Har truffet faren min ca tre ganger siden jeg var baby selv om han bodde i samme by som oss. Siste møte var for ca fem år siden, på mitt initiativ. Var hyggelig nok men har ikke hørt ett ord fra ham i ettertid. Nå gidder jeg ikke ta kontakt igjen selv heller...

Anonymkode: 6a911...67b

[AnonymBruker]

Tror  det har med to ting.  1. Han kjenner ikke savnet etter  deg  og skjønner ikke behovet  for å treffes.  2 blitt så vant å ikke ha kontakt at  der er lettest uten. Har rett å slett ikke behovet  å ha deg der. 

En del mennesker  er  såpass  enkle  og  føler ikke så mye . 

Anonymkode: 3adb0...eb8

[AnonymBruker]

Hadde valgt å gå til psykolog, og belaget meg på å gi opp kontakten helt.

Min far vil på et vis ha kontakt, og sitter visstnok og forsøker ringe støtt og stadig. Men han har nok enellerannen diagnose som gjør de nærmeste relasjonene veldig vanskelig. 

Anonymkode: 3c873...7e0