Hvordan hjelper man et barn som er sjalu?

[Gjest Sliten mamma]

Har 3 barn på 8, 6 og 1 år. Jenta i midten har en oppførsel og væremåte som har forundret meg og min mann mange ganger. Siden hun kom til verden har hun vært trassig. Andre ganger kan hun være guds engel på jord; Snusfornuftig, hjelpsom og glad. Når hun har hatt sine utbrudd med trass prøver jeg å snakke med henne og få henne til å åpne seg å fortelle om hva som plager henne. Hun har en vilje av stål og det er ikke lett for henne å åpne seg. Men hvis jeg klarer å få hull på "byllen" øser hun av seg fortvilelse: hun føler at ingen er glad i henne, hun har ingen venner, hun kan ingenting etc. Vi oppdrar barna våre med at vi er like glade i dem alle, alle er helt spesielle og vi gir like mye oppmerksomhet til alle. Men jeg innrømmer at det går hardt for seg når hun får sine utbrudd. Hun kan få både meg og faren til å eksplodere (og han er en rolig type). Mange ganger har jeg følt at det er en form for sjalusi til sine søsken som ligger bak hennes væremåte. Men hun har vært slik også før hun fikk en lillebror. Hvordan hjelper man et barn å takle sin sjalusi? Kan man oppsøke PPT til å få hjelp?

[Gjest Gjest]

Å være i midten er ikke alltid like enkelt: Den eldste har diverse fordeler fordi h*n er størst, den minste fordi h*n er minst - den i midten er hverken eldst eller minst.

Selv om man behandler alle likt så behøver det ikke bli riktig i og med at barn har ulike behov.

Og den perfekte forelder som gjør alt riktig finnes ikke....

[Gjest Sliten mamma]

Jeg er selv i midten av en søskenflokk på 3, så jeg har god erfaring med det. Jeg vet også at det er umulig å være perfekt forelder. Det er derfor jeg trenger hjelp til å gjøre livet enklere for ungen min.

[Gjest porselen]

Det var en klar beskrivelse av min sønn i midten, han er høye fjell og dype daler-typen. Jeg er aldri i tvil om hvordan han har det med seg selv for det gir han klart uttrykk for. Han er også den som har tæret mest på min tålmodighet. Han er den som har vært mest trassig men også den som kan være den mest elskverdige ungen når han er i det humøret.

Han var sjalu på minstebarnet og ga uttrykk for det overfor meg via slag og spark og trass. Men samtidig kunne jeg stole på at han tok vare på henne da hun ble større, han leide henne over veien når de skulle til besteforeldrene og passet skikkelig på de andre gangen han skulle gjøre det. Storebror husket knapt at han hadde fått beskjed om å passe minstebarnet, glemt i det sekundet han snudde seg vekk.

Kanskje du skal prøve å la henne få litt mere ansvar, for det tror jeg de i midten trenger noen ganger - følelsen av å gjøre nytte for seg.

[Gjest Gjest]

Jeg er i midten av en søskenflokk på 3 og tror jeg var mye lik din datter i oppveksten. Jeg syns det var urettferdig at den eldste og yngste fikk lov til ting i hevd av plasseringen i flokken - jeg var "bare" i midten og det har man ingen fordeler av.

Det du skriver om at hun ikke tror hun kan noe er ikke bra. Jeg var den mest skoleflinke av oss tre, men det var det ikke særlig fokus på av hensyn til de andre (men dette gjorde meg ikke noe for jeg visste jeg var flinkest uten at jeg så ned på mine søsken eller trengte hevde det).

Noe dere kan gjør som hun har interesse av og som hun er flink til? Kan være alt mulig; tegne, male, håndball, svømming, kor. Helst bare noe for henne - dette er jo enklest om den eldste er gutt, da er det lettere å finne noe som blir bare hennes greie - at hun kan bli håndballspillern i huset, musikern eller annet.

Tror kanskje det kan hjelpe...?

[smil]

Mange fornuftige svar her. Vil bare legge til at det er viktig å vise at dere som foreldre godtar følelser som sjalusi. La barnet forstå at det er lov å være sint, sur, sjalu osv, men samtidig prøve å lære henne å takle følelsene på en ok måte. Kanskje trenger hun litt tid alene med mamman og pappan sin også. Kanskje bare du og hun kan gjøre noe sammen en dag, eller bare hun og pappan? (Skumleste tråden, så mulig noen har skrevet det samme som meg før...)

[Gjest Sliten mamma]

Takk for svar! Jenta vår har mange gode enenskaper som vi prøver å fremheve; kreativ, liker skolearbeid, danser ballett (frivillig) mm. Hun er totalt forskjellig fra sin storebror og vi prøver heller ikke å tvinge dem til å ha de samme interessene. Han spiller f.eks på fotball og elsker å fiske.

Det med tid: Jeg skulle absolutt hatt mer tid til spesielt henne. Hun er veldig "klengete" av seg. Jeg får prøve å putte inn litt mer tid til det. Det er bare ikke så lett når man har 2 andre som også vil ha sitt. Har av og til hatt henne alene med til byen og det setter hun stor pris på. Blir veldig glad.

Det er sikkert lurt som noen sier at man snakker åpent om sjalusi. At vi snakker om hvordan det kan føles, at alle kan kjenne seg sjalu av og til, at det er vondt å kjenne denne følelsen etc.

Det som forundrer meg er at hun har hatt denne oppørselen siden hun kunne gå. Jeg syns jeg har prøvd så mye for å prøve å endre hennes væremåte (både fordi det sliter på familien og ikke minst henne selv). Har bla snakket med helsesøster men der var det ikke så mye å hente.

[Gjest Gjest]

Som mange andre her er også jeg midterste barn. Aldersforskjellen på oss er omtrent identisk med dine barn.

Har dere vært til lege og utelukket medisinske årsaker til oppførselen hennes?

Nr. to er svært ofte forskjellig fra den første, og grensene tøyes kanskje litt lenger når de er helt små. Når de da begynner å skjønne ting, er de plutselig minst, og får begrensninger pga det.

Når det da kommer et nytt søsken til verden, skal de plutselig være store gutter og jenter, og går fra omtrent baby-status til femåring over natta.

Kanskje hun har behov for å være babyen din litt av og til?

Eller pappa sin?

Du er jo ikke alene om å oppdra tre barn, og av og til kan mellomste bli sendt avgårde med pappa alene, mens eldstegutt og minsten får være sammen.

Ellers er PPT ikke noen dum ide. Det er INGEN skam i å be om profesjonell hjelp.