Hvordan slutte å bære nag uten å miste selvrespekten?

[AnonymBruker]

Kanskje litt vanskelig å forklare, men jeg prøver. Jeg har opplevd en del vonde ting som har vært tungt for meg. Så har jeg sett på en del selvutvikling og lest om det. Hvor folk sier at de fikk det mye bedre med seg selv når de tilga de som hadde gjort de vondt og sluttet å bære nag. Men jeg synes det er så vanskelig å få til. 

For eksempel å bli forlatt av kjæresten din fordi han har funnet en annen. Kanskje har han gjort henne gravid også, og du sliter så med sorgen over dette at du er på nippet til å ta livet av deg. Å akseptere at sånn ble det, og slutte å bære nag over noe sånt. Da hadde jeg følt jeg sa til eksen min at det som du gjorde er helt ok å gjøre. For han ser at du ikke er sint mer. Du nikker kanskje høflig mot han når dere tilfeldig møter på hverandre og han vil da tenke at javel, da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for det, for hun er tydeligvis ikke såret mer. Kanskje bidrar reaksjonen min til og med at han gjør det samme mot sin nye kjæreste?

Kan man gå videre i livet og gi slipp uten å tilgi? Jeg vil ikke gi slipp på ting som har skjedd meg, for da føler jeg at jeg sier det var greit at det skjedde mot meg. Men jeg kunne tenke meg å få til å bli et bedre sterkere menneske og er jeg helt ute å kjøre hvis jeg tenker at et bra steg for å komme dit er å slutte å bære nag? Å gråte over vonde ting, slutte å snakke så mye om det men komme seg videre? Merker jeg blir urolig bare av å skrive det for jeg er redd for at jeg på en måte svikter meg selv litt da. At jeg dermed sier til de menneskene som har gjort meg ille at det var ikke så farlig det som skjedde, ikke ha dårlig samvittighet og gjør det gjerne på nytt også. 

 

Anonymkode: 00c48...983

[AnonymBruker]

Godt spørsmål. Jeg har heller aldri forstått behovet eller «kravet» om at man må tilgi. 

Da jeg fant ut at min mann og far til mine 2 barn var utro ble jeg sint, trist, rasende, ydmyket og gikk faktisk helt i kjelleren. Etter en tung tid kom jeg meg på beina igjen og tok etterhvert tilbake livet mitt. 

Jeg har ikke tilgitt han selv om det er mange år siden. Jeg har hele tiden følt at ved å tilgi sier jeg på en måte at det var greit at han behandlet meg som søppel. At heg ikke var verd mer. 

Etter noen år var det nye forholdet over og han var veldig på at jeg skulle tilgi han. Da jeg ikke ville si det konkludere han med at jeg var bitter. Men jeg er ikke det, jeg bare konstaterer hva som er sagt og gjort. Jeg følte at han ville jeg skulle si jeg tilga han for at han skulle føle seg bedre. Jeg var ikke interessert i å hjelpe han  med det på noen som helst måte.

Og det er min innstilling nå også. Han oppførte seg som en dritt og jeg tilgir han ikke. Men jeg har gått videre og handlingene hans påvirker ikke meg lenger. Jeg bryr meg rett og slett ikke lenger hva han gjorde, hva han føler eller hva han måtte mene om meg. 

Vi har barn sammen og må derfor omgås. Ikke noe problem, jeg oppfører meg fint og utad vet jeg at vi oppfattes som venner og at vi har et godt forhold. Jeg har likevel ikke tilgitt han. Og det har jeg ingen problem med. 

 

Anonymkode: 880da...171

[Silva Pluvialis]

Å tilgi er ikke å glemme, og det betyr heller ikke at det som skjedde var greit. Å tilgi er å sette seg selv fri.

 

 

[AnonymBruker]

Uatskillelig skrev (2 timer siden):

Å tilgi er ikke å glemme, og det betyr heller ikke at det som skjedde var greit. Å tilgi er å sette seg selv fri.

 

 

Hvordan setter man seg selv fri ved å tilgi? Jeg føler meg ikke «fanget» selv om jeg ikke har tilgitt min xmann. 

For meg var veien tilbake til livet (høres kanskje dramatisk ut, men sånn følte jeg det) var å konstatere de valg han tok - og som påvirket meg - og gå videre. Jeg skjønner at det ikke er måten andre gjør det, men det har fungert for meg. 

Synes ts sitt spørsmål er interessant. Den uttalte «sannheten» om at du må tilgi den urett som er begått mot deg for å komme deg videre. For meg har det fungert helt fint å gå videre uten å tilgi. 

Tenker at hver enkelt må velge det som fungerer for dem 😊

Anonymkode: 880da...171

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2020 den 23.08):

Hvordan setter man seg selv fri ved å tilgi? Jeg føler meg ikke «fanget» selv om jeg ikke har tilgitt min xmann. 

For meg var veien tilbake til livet (høres kanskje dramatisk ut, men sånn følte jeg det) var å konstatere de valg han tok - og som påvirket meg - og gå videre. Jeg skjønner at det ikke er måten andre gjør det, men det har fungert for meg. 

Synes ts sitt spørsmål er interessant. Den uttalte «sannheten» om at du må tilgi den urett som er begått mot deg for å komme deg videre. For meg har det fungert helt fint å gå videre uten å tilgi. 

Tenker at hver enkelt må velge det som fungerer for dem 😊

Anonymkode: 880da...171

Jeg er enig i det, at hver og en må velge det som er best for seg. 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2020 den 19.55):

Kanskje litt vanskelig å forklare, men jeg prøver. Jeg har opplevd en del vonde ting som har vært tungt for meg. Så har jeg sett på en del selvutvikling og lest om det. Hvor folk sier at de fikk det mye bedre med seg selv når de tilga de som hadde gjort de vondt og sluttet å bære nag. Men jeg synes det er så vanskelig å få til. 

For eksempel å bli forlatt av kjæresten din fordi han har funnet en annen. Kanskje har han gjort henne gravid også, og du sliter så med sorgen over dette at du er på nippet til å ta livet av deg. Å akseptere at sånn ble det, og slutte å bære nag over noe sånt. Da hadde jeg følt jeg sa til eksen min at det som du gjorde er helt ok å gjøre. For han ser at du ikke er sint mer. Du nikker kanskje høflig mot han når dere tilfeldig møter på hverandre og han vil da tenke at javel, da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for det, for hun er tydeligvis ikke såret mer. Kanskje bidrar reaksjonen min til og med at han gjør det samme mot sin nye kjæreste?

Kan man gå videre i livet og gi slipp uten å tilgi? Jeg vil ikke gi slipp på ting som har skjedd meg, for da føler jeg at jeg sier det var greit at det skjedde mot meg. Men jeg kunne tenke meg å få til å bli et bedre sterkere menneske og er jeg helt ute å kjøre hvis jeg tenker at et bra steg for å komme dit er å slutte å bære nag? Å gråte over vonde ting, slutte å snakke så mye om det men komme seg videre? Merker jeg blir urolig bare av å skrive det for jeg er redd for at jeg på en måte svikter meg selv litt da. At jeg dermed sier til de menneskene som har gjort meg ille at det var ikke så farlig det som skjedde, ikke ha dårlig samvittighet og gjør det gjerne på nytt også. 

 

Anonymkode: 00c48...983

Ja man kan gi slipp og gå videre uten å tilgi. Man slutter å gi det noen verdi, å tenke på det osv. En eks jeg hadde var utro og jeg tenker aldri på ham eller bruker energi på ham. Jeg tilgir ikke det han gjorde og jeg har ingen respekt for ham. Men at han tok de valgene får ikke påvirke livet mitt videre. Han bare eksisterer ikke for meg. Jeg føler meg absolutt fri!

Anonymkode: d31eb...fb9