Får bare nedlatende kommentarer etter jeg ble dumpet

[AnonymBruker]

"Bare ikke tenk på det, kom deg over det, herregud nå har du obsesset over det lenge, han er ikke verdt det, ligg med noen andre, skaff deg tinder, bare glem han, blokk han"

Jeg har vegret meg enormt for å fortelle venner om bruddet, fordi idet jeg behøver støtte får jeg heller det jeg opplever som formaninger. Jeg har vært i et forhold veldig lenge, og ble dumpet som lyn fra klar himmel. Vi har fremdeles litt kontakt, han holder meg nok på gress, og jeg klarer ikke gi slipp. Alle skal ha formeninger om hvor galt dette er. Det forventes at jeg skal blokke han og komme meg videre med en gang, ligge med noen andre og skru av følelsesregisteret. 

Jeg syntes det er ekstremt personlig, og det har føltes som en krise, som om vedkommende har dødd. Jeg aner ikke frem og tilbake opp og ned, og er lei av å høre "du må spise" som om jeg sulter meg i hjel, at jeg må finne noen andre eller ligge med noen fra tinder, at alt jeg gjør er usunt osv. 

Jeg føler meg umyndiggjort, plutselig skal alle - med gode intensjoner- fortelle meg fasiten. Jeg får spørsmål om vi snakker sammen, og når jeg svarer ja får jeg streng beskjed "Du må kutte kontakten med han! Fra og med i dag skal dere ikke snakke sammen". 

Syntes dette er så rart konsept, hvorfor skal plutselig alle fortelle meg hva jeg skal gjøre og hvordan jeg bør føle osv? Er dette vanlig? Jeg har vært heldig og opplevd lite annen sorg i livet, men ser for meg det samme skjer i forbindelse med annen sorg?

Noen som har lignende opplevelser?

Måtte bare lufte litt

Anonymkode: dac27...77a

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig ja. Det er vel bare velmenende råd. Og det beste for å komme seg videre er nettopp å ikke ha kontakt. Men, om du ønsker å pine deg selv og fortsatt ha kontakt med en som da åpenbart leker med følelsene dine (da du er tydelig mer interessert enn han), så får du jo gjøre det om du vil! Jeg forstår at et brudd er tungt, har vært der selv, og skjønner at det kan være vanskelig å kutte kontak. Men, jo lenger du har det jo lenger tar det vel før sårene dine heles.

Det er jo selvfølgelig trist når det blir slutt, men jeg tror dine venninner og bekjente i bunn og grunn ønsker å beskytte deg ved å si det de sier. De ser det jo utenifra og de ser vel at du har det vondt. Det er vanskelig å skjønne sitt eget beste når man står midt i krisen/situasjonen. Men, selvfølgelig, gjør det du føler for.💕 Masse lykke til videre og håper du finner ut av det. 

Anonymkode: 16b54...272

[Gjest supernova_87]

Så bra at du får det ut! 

Og veldig leit å høre om forholdet, og ikke minst å høre at du har så "dårlige" venner. ❤️

Jeg tror egentlig at sånn oppførsel kommer av at de ikke vil at du skal ha det vondt. De vil at du skal komme deg videre og være glad. Det mange (og færre og færre virker det som) ikke forstår er at man SELVSAGT bare trenger å sørge litt. Mennesker beveger deg, de betyr noe for deg, og når man mister dem er det fullstendig normalt å sørge. Det kan ta 1 uke, det kan ta 1 år. Og det er helt greit. Det er ikke sånn at man MÅ gå videre til en ny. Man må fortsette med jobb, trening, venner og det vanlige, men det er greit å ikke ville møte nye partnere. 

Kan du prøve å si "jeg trenger bare å få være litt lei meg", se om det hjelper? Synes i alle fall det er bra at du reagerer på dette, og innser overfor deg selv at du faktisk trenger å sørge litt! Da har du en god støtte i deg selv. 

[AnonymBruker]

Hvor lenge siden er det du ble dumpet? Håper det går bra med deg! 

Anonymkode: 6acb2...ebb

[AnonymBruker]

Det er vondt når forholdet tar slutt mot ens vilje. Særlig langvarige, seriøse forhold. 

Et av mine brudd var så uventa og vondt at jeg følte meg helt hudløs. Det var ubehagelig når folk kommenterte og vondt om de ikke sa noe. Det beste var når de bare var der. 

Man trenger tid til å sørge. Ta ting i sitt tempo. Jeg følte så mye forskjellig. Andre blei sint på mine vegne før jeg var der emosjonelt, det var litt dumt men også fint, sett i ettertid. Fikk mange råd om blokkering, det gjorde jeg aldri, men vi hadde i lange perioder lite kontakt. 

Du må jo spise. Men du trenger ikke date nye før du er klar. Det er jo stor omstilling. 

Men etter 6 mnd bør tåka letne litt, og etter 1-2 år bør du kunne komme deg videre. 

Anonymkode: 4a05b...8cb

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️ Trist å høre om bruddet. Vet at det er grusomt nå, det går over, men det tar den tiden det tar. Ting du gjør kan forkorte eller forlenge sorgen. Kontakt med eksen forlenger sorgen.

 

Folk er litt sånn at de tror at det de synes er lurt, funker for alle. Ikke begynn med noe diskusjoner, bare si "takk for råd". Og så skifter du tema. Ikke om eksen. Hvis du snakker om eksen mye til venner og familie, så skjønner jeg at de kommer med råd for å "fikse deg". I starten er greit. Men når de begynner slik, så har du rett og slett "brukt de opp".

Anonymkode: e99f0...82b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er vondt når forholdet tar slutt mot ens vilje. Særlig langvarige, seriøse forhold. 

Et av mine brudd var så uventa og vondt at jeg følte meg helt hudløs. Det var ubehagelig når folk kommenterte og vondt om de ikke sa noe. Det beste var når de bare var der. 

Man trenger tid til å sørge. Ta ting i sitt tempo. Jeg følte så mye forskjellig. Andre blei sint på mine vegne før jeg var der emosjonelt, det var litt dumt men også fint, sett i ettertid. Fikk mange råd om blokkering, det gjorde jeg aldri, men vi hadde i lange perioder lite kontakt. 

Du må jo spise. Men du trenger ikke date nye før du er klar. Det er jo stor omstilling. 

Men etter 6 mnd bør tåka letne litt, og etter 1-2 år bør du kunne komme deg videre. 

Anonymkode: 4a05b...8cb

Hva mener folk er å " komme seg videre"? Jeg har opplevd brudd og noen mente min eks kom seg videre og ikke jeg..

Anonymkode: ecbbe...82e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva mener folk er å " komme seg videre"? 

Anonymkode: ecbbe...82e

Ikke tenke på eksen hver dag

Forsone seg med det som hendte 

Starte på nye prosjekter i livet 

Kanskje date igjen 

Anonymkode: 4a05b...8cb

[AnonymBruker]

Mulig de er drittlei av at du surmuler over at forholdet er slutt, mens du fremdeles har kontakt med han som får deg til å føle deg verre? 
Enten ha kontakt med han, men la være å være «skjør og emosjonell» overfor dine venner, ellers så gjør du alt du kan for å komme videre, og får støtte til å komme deg videre fra venner. 
Å støtte en venninne gjennom slik emosjonell selvskading hadde jeg virkelig ikke giddet i lengden (mer enn en ukes tid).

Anonymkode: 35f76...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2020 den 18.21):

Vi har fremdeles litt kontakt, han holder meg nok på gress, og jeg klarer ikke gi slipp.

Vær helt ærlig med deg selv: hva godt tror du vil komme ut av dette? Altså, ikke hva du håper og ønsker, men hva er realistisk? Gjør denne kontakten deg egentlig godt? Prøv å være helt ærlig med deg selv, og kjenn godt etter hva du egentlig føler.
Noen ganger må man ta valg som er smertefulle, men det er det riktige valget. Kjenn ordentlig etter hva du faktisk trenger for å ha det bra. 

Anonymkode: 88ba8...db8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mulig de er drittlei av at du surmuler over at forholdet er slutt, mens du fremdeles har kontakt med han som får deg til å føle deg verre? 
Enten ha kontakt med han, men la være å være «skjør og emosjonell» overfor dine venner, ellers så gjør du alt du kan for å komme videre, og får støtte til å komme deg videre fra venner. 
Å støtte en venninne gjennom slik emosjonell selvskading hadde jeg virkelig ikke giddet i lengden (mer enn en ukes tid).

Anonymkode: 35f76...944

Hardt og brutalt, med andre ord. En uke, hjelpes. Minner om en tidligere venn av meg som var "dritt lei av å høre om problemene mine", en uke etter bruddet (forholdet varte i 10 år). På tross av at jeg har hørt på hennes problemer i mange år. 

Kuttet henne blankt, for å si det sånn. En setter da for pokker ikke en uke som tidsramme i et godt vennskap. 

I dag tror jeg ikke hun har så mange venner, hun sier så selv, i alle fall (fikk melding av henne for noen måneder siden, angret så på det hun hadde gjort...). Nei, vettu, det kan jeg faktisk tenke meg, når en behandler folk på den måten.. 

Anonymkode: 9140f...251

[AnonymBruker]

Etter et år begynner nok de fleste å bli lei av å høre om bruddet. Som regel bruker man lengre tid. 

For min del prøvde jeg å unngå å slite ut vennene mine. Det gikk mye i dagbok, og å prate med familien. I begynnelsen trodde jeg også eksen sikkert skulle komme tilbake, sånn er det ofte med brå brudd. Så blei det viktig for meg med avstand, sjøl om eksen ikke likte det. 

Anonymkode: 4a05b...8cb

[AnonymBruker]

Var dere et veldig dårlig par, Ts? 
Altså: nå når du ser tilbake på det?

Det er nemlig veldig vanskelig for venner som oppriktig bryr seg om noen når denne «noen» velger å etablere et forhold med en uegnet, eller helt uakseptabel partner. Og når et slikt uønsket forhold tar slutt så føler ikke vennene sorg eller sympati - de føler lettelse og glede. Fordi de vet at vennen deres nå er sikret et bedre liv, inntil vennen eventuelt velger en ny dårlig partner (som folk dessverre har for vane).

Måten du blir møtt på kan egentlig kun forklares ved at vennene dine ikke synes typen var god nok for deg. Spør en av dem rett ut, om du tåler sannheten.

Anonymkode: c8bac...243

[AnonymBruker]

De sier jo at samlivsbrudd er sorgen ingen sender blomster til.

Da samboeren min forlot meg for en annen etter 17 år og ga meg beskjed om å komme meg ut av vår felles leilighet innen en uke, var det absolutt ingen som viste medfølelse eller omsorg. Jeg ble dypt deprimert, men fikk beskjed om å skjerpe meg. Jeg snakket så og si aldri om bruddet med noen, men hadde lite energi og livsglede i rundt et halvt år. Ingen spurte hvordan jeg hadde det. En venninne prøvde å spleise meg med en ukjent og intetanende mann etter en uke. Jeg har aldri følt meg så ensom og lite verdt i hele mitt liv.

Da jeg fikk kreft var det ikke måte på medfølelse og «stakkars deg, så sterk du er!». Kreften var tøff, men mye lettere å håndtere enn bruddet.

Jeg forstår ikke hvorfor det er slik.

Anonymkode: c52c7...bcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De sier jo at samlivsbrudd er sorgen ingen sender blomster til.

Da samboeren min forlot meg for en annen etter 17 år og ga meg beskjed om å komme meg ut av vår felles leilighet innen en uke, var det absolutt ingen som viste medfølelse eller omsorg. Jeg ble dypt deprimert, men fikk beskjed om å skjerpe meg. Jeg snakket så og si aldri om bruddet med noen, men hadde lite energi og livsglede i rundt et halvt år. Ingen spurte hvordan jeg hadde det. En venninne prøvde å spleise meg med en ukjent og intetanende mann etter en uke. Jeg har aldri følt meg så ensom og lite verdt i hele mitt liv.

Da jeg fikk kreft var det ikke måte på medfølelse og «stakkars deg, så sterk du er!». Kreften var tøff, men mye lettere å håndtere enn bruddet.

Jeg forstår ikke hvorfor det er slik.

Anonymkode: c52c7...bcb

Det er sånn fordi manges erfaring med samlivsbrudd er at de bare er dritt lei eksen og vil bli ferdig. De vet ikke helt hvordan de skal håndtere andre typer brudd. Ofte er andres brudd vanskelige å forstå. Jeg tror enkelte tror at jeg var en drittsekk mot eksen sia han brått forlot meg. Selv flere år etterpå og i et nytt forhold, synes tom jeg det er litt rart at bruddet faktisk skjedde sånn. 

Folk har en rar måte å fordele sympati på. Jeg var sykemeldt over år pga sterke smerter (som jeg nå går på daglige medisiner for), men da jeg hadde operert ei hånd og hadde den i fatle, fikk jeg mer sympati på en dag enn på de årene med mye verre helse. Det som ikke er så synlig, blir glatta over. 

Anonymkode: 4a05b...8cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er sånn fordi manges erfaring med samlivsbrudd er at de bare er dritt lei eksen og vil bli ferdig. De vet ikke helt hvordan de skal håndtere andre typer brudd. Ofte er andres brudd vanskelige å forstå. Jeg tror enkelte tror at jeg var en drittsekk mot eksen sia han brått forlot meg. Selv flere år etterpå og i et nytt forhold, synes tom jeg det er litt rart at bruddet faktisk skjedde sånn. 

Folk har en rar måte å fordele sympati på. Jeg var sykemeldt over år pga sterke smerter (som jeg nå går på daglige medisiner for), men da jeg hadde operert ei hånd og hadde den i fatle, fikk jeg mer sympati på en dag enn på de årene med mye verre helse. Det som ikke er så synlig, blir glatta over. 

Anonymkode: 4a05b...8cb

Du har nok rett i dette.

Anonymkode: c52c7...bcb

[AnonymBruker]

Det er nå fire måneder siden bruddet, og disse kommentarene kom fra dag 1. 

Jeg har IKKE sutret til vennene mine, fordi jeg hele tiden har hatt et lite håp om at han skal angre, og jeg vil ikke at de skal mislike han. Jeg informerte de absolutt nærmere, og har svart når jeg har blitt spurt. Jeg har ikke grått foran noen, ringt noen for å prate eller mast. Når jeg får spørsmål har jeg hele tiden forsøkt å bare si "Jeg vil ikke prate om det, vi prater om noe annet", men de gir seg ikke. De skjønner at ikke prate om det= lei meg, og begynner å messe, akkurat som at de skal overtale meg til å føle ting annerledes. 

Utrolig slitsomt med overbærende kommentarer. Skulle ønske jeg fikk en klem i løpet av disse månedene, og at jeg hadde fått lov til å gråte og bare få medfølelse og omsorg, men jeg har bare fått "et tupp i ræva" føles det som, som at sorg er å være lat, og at jeg ikke lever opp til forventningene om å komme meg videre. 

Dessuten behandler de meg som et barnehagebarn, skal liksom fortelle meg hvor viktig det er å spise osv- jeg sluttet ikke å spise helt? Jeg mistet matlysten i noen dager, orket ikke dra på trening osv, men jeg har tatt vare på meg selv, alltid møtt opp på jobb, forpliktelser og blitt med på sosiale ting smilende og deltagende selv om det var falskt. Skulle bare ønske de heller lot meg være i fred med det. 

Får følelsen av at de spør fordi de har en mening de har lyst til å dele om at det var bra jeg ble kvitt han, at nå kan de endelig se meg på tinder osv. Det gjør sorgen bare utrolig mye vondere, fordi jeg føler meg ti ganger så ensom. 

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Vær helt ærlig med deg selv: hva godt tror du vil komme ut av dette? Altså, ikke hva du håper og ønsker, men hva er realistisk? Gjør denne kontakten deg egentlig godt? Prøv å være helt ærlig med deg selv, og kjenn godt etter hva du egentlig føler.
Noen ganger må man ta valg som er smertefulle, men det er det riktige valget. Kjenn ordentlig etter hva du faktisk trenger for å ha det bra. 

Anonymkode: 88ba8...db8

Det er av denne typen kommentarer jeg ikke liker. Hvorfor skal noen andre hjelpe meg med "selvransakelsen" eller leke psykologen min? Jeg holder skjult at vi har kontakt for vennene mine, og konsekvensene er jo eventuelt mitt problem.

Jeg er sikkert irrasjonell, men det blir man i sorg! Jeg får bare lyst til å skrike "Ikke fortell meg at jeg skal være ærlig med meg selv og kjenne etter og TENKE, og ikke fortell meg at noen valg er smertefulle men riktige og andre klisjegreier. Ingen av vennene mine, eller AB over som eksempel (som jeg ikke er sur på, men bruker som eksempel) vet om dette er et riktig valg. Bruddet vårt er kun mellom meg og han, og det føles bare utrolig privat at alle skal blande seg inn i virkeligheten. 

 

Anonymkode: dac27...77a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er nå fire måneder siden bruddet, og disse kommentarene kom fra dag 1. 

Jeg har IKKE sutret til vennene mine, fordi jeg hele tiden har hatt et lite håp om at han skal angre, og jeg vil ikke at de skal mislike han. Jeg informerte de absolutt nærmere, og har svart når jeg har blitt spurt. Jeg har ikke grått foran noen, ringt noen for å prate eller mast. Når jeg får spørsmål har jeg hele tiden forsøkt å bare si "Jeg vil ikke prate om det, vi prater om noe annet", men de gir seg ikke. De skjønner at ikke prate om det= lei meg, og begynner å messe, akkurat som at de skal overtale meg til å føle ting annerledes. 

Utrolig slitsomt med overbærende kommentarer. Skulle ønske jeg fikk en klem i løpet av disse månedene, og at jeg hadde fått lov til å gråte og bare få medfølelse og omsorg, men jeg har bare fått "et tupp i ræva" føles det som, som at sorg er å være lat, og at jeg ikke lever opp til forventningene om å komme meg videre. 

Dessuten behandler de meg som et barnehagebarn, skal liksom fortelle meg hvor viktig det er å spise osv- jeg sluttet ikke å spise helt? Jeg mistet matlysten i noen dager, orket ikke dra på trening osv, men jeg har tatt vare på meg selv, alltid møtt opp på jobb, forpliktelser og blitt med på sosiale ting smilende og deltagende selv om det var falskt. Skulle bare ønske de heller lot meg være i fred med det. 

Får følelsen av at de spør fordi de har en mening de har lyst til å dele om at det var bra jeg ble kvitt han, at nå kan de endelig se meg på tinder osv. Det gjør sorgen bare utrolig mye vondere, fordi jeg føler meg ti ganger så ensom. 

Det er av denne typen kommentarer jeg ikke liker. Hvorfor skal noen andre hjelpe meg med "selvransakelsen" eller leke psykologen min? Jeg holder skjult at vi har kontakt for vennene mine, og konsekvensene er jo eventuelt mitt problem.

Jeg er sikkert irrasjonell, men det blir man i sorg! Jeg får bare lyst til å skrike "Ikke fortell meg at jeg skal være ærlig med meg selv og kjenne etter og TENKE, og ikke fortell meg at noen valg er smertefulle men riktige og andre klisjegreier. Ingen av vennene mine, eller AB over som eksempel (som jeg ikke er sur på, men bruker som eksempel) vet om dette er et riktig valg. Bruddet vårt er kun mellom meg og han, og det føles bare utrolig privat at alle skal blande seg inn i virkeligheten. 

Anonymkode: dac27...77a

Vennene dine har garantert skjønt at du fortsatt har kontakt med ham. Og er bekymra fordi du ikke spiser. 

Anonymkode: 4a05b...8cb