Jeg føler ingen glede, og har aldri gjort det. Er det flere som meg?

[AnonymBruker]

Jeg kjente aldri på lykkefølelses eller følelsen av å være glad som liten. Jeg var konstant trist, redd, utrygg og gledet meg aldri til noe. Jeg gråt ikke noe, viste ingen følelser, og var bare konstant redd og trist. Ikke merkelig egentlig da jeg vokste opp under omsorgssvikt. Selvtilliten og selvfølelsen min har alltid vært under null. Hvis voksenpersoner utenfor familien forsøkte å gi en klem eller komme med gode ord, så kunne jeg ikke skjønne at de mente noe godt om meg og tok det aldri til meg.

Jeg døyvet dette med alkohol, rus og selvskading noen år før jeg uplanlagt fikk barn. Først da opplevde jeg følelsen av å være glad, til og med lykkelig nå og da. Jeg er takknemlig for alt jeg har. Men jeg er stort sett fremdeles nedfor og har den samme følelsen som da jeg var barn. Jeg glemmer den nedstemte følelsen når jeg er med barna mine, og gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra, oppleve gode stunder og koselige tradisjoner. Jeg forsøker å kose meg sammen med barna, og dele gleder med dem daglig, men fokuset er hele tiden på at de skal ha det bra. Jeg klarer rett og slett ikke å ha fokus på meg selv. F.eks har jeg bursdag snart, og når mannen min spør om hvorfor jeg ikke vil feire svarer jeg at jeg orker ikke. Sannheten er at jeg ser ingen vits fordi jeg er ikke noe å feire. 

Jeg har aldri hatt en jobb hvor jeg trives og gleder meg til å gå på jobb. Jeg syns en hver dag har vært tung, og jeg har trodd det var fordi jeg ikke har funnet rette yrket for meg. Men så slo det meg at jeg finner jo ikke gleden i noe som helst.. Jeg er konstant deprimert, tungsinnet og nedfor - og har alltid vært det, helt siden jeg var barn. 

Obs: Jeg er ikke suidical i det hele tatt. Det er ikke meningen med dette innlegget. Tvert i mot er dette første gang jeg forsøker å finne ut om det er noe som kan gjøres. Jeg vil bare se om noen er som meg, og finnes det en mulighet for å endre på dette? Kan det være en diagnose, er det noen som har det likt? Og eventuelt hva har du gjort med det? 

Anonymkode: 8f4ab...0a8

[AnonymBruker]

Du er da kronisk nedstemt og slik føler jeg meg og de siste årene. Ingenting gir meg glede heller, altså jeg kan le av noe eller føle litt glede, men den forsvinner og er likedan hele tiden. Jeg var ikke slik før så jeg har fått det av mye vondt i voksen alder. Du er oppvokst med det og har vært vant å leve med det i mange år, men er jo trist og ikke godt å ha det sånn forde. Har du noen ting som bekymrer deg eller noe du tenker på gjentatte ganger som er trist? Jeg har bare en tomhetsfølelse og tristhetsfølelse hele tiden, er bare blitt sånn og det er skremmende. Jeg vet ikke heller hva jeg skal gjøre med dette. Vi er sikkert flere som har det sånn og.

Anonymkode: 02ef6...32a

[Maridubedåre]

Dette høres ut som noe du bør snakke med legen om. Jeg vil tro du får tilbud om samtale med psykolog eller lignende.

[AnonymBruker]

Slik du beskriver det så høres det mer alvorlig ut enn hvordan jeg har det, men jeg har dystymi. Det er langvarig mild depresjon, men jeg har øyeblikk hvor jeg føler meg glad. Det er allikevel ganske lenge siden jeg gledet meg til noe og følte meg tilfreds. Ingen gjør vel det hele tiden, men jeg føler meg generelt nedfor. Som om jeg ikke klarer å være glad og jeg må ofte tvinge meg selv til å le og være glad rundt andre. 

Jeg har hatt det sånn lenge og kan ha glimt der jeg føler meg glad og kan se frem til ting, men jeg gleder meg ikke. Humøret er liksom stabilt på nøytralt og hvis det avviker fra det så er jeg trist eller nedfor. 

Dette året har det blitt verre så har nok en depresjon i tillegg til den vanlige nedstemtheten. Misunner folk som er blide og virker som de har det bra. 

Jeg har fått tilbud om å begynne på antidepressiva, men jeg har ikke lyst til å rote med ting og kanskje bli en av de som blir helt likegyldige. Det er ikke bare å slutte heller etter som jeg har forstått. 

Anonymkode: bb58c...3b8

[Gjest supernova_87]

Du er ikke konstant deprimert, det sier du jo selv: du lyser opp når du er med barna. Det er et bevis på at du absolutt kan føle andre følelser enn nedstemthet. 

Jeg hadde en traumatisk barndom, og for meg ble apatien en slags beskyttelse. Joda, jeg følte riktignok aldri glede, men da slapp jeg også å kjenne på smerten av alt det vonde jeg hadde opplevd. Kan det være noe sånt for deg også? 

Og det er uansett klart at det går an å få det bedre. Ved hjelp av terapi kan man lære seg å komme i kontakt med følelsene sine. Kanskje må man bearbeide noen gamle traumer, kanskje ikke. Man kan også bruke kroppen, gjøre gode ting for kroppen. Trene f.eks for å utløse positive hormoner. 

Å være selvoppofrende, og selvutslettende, er ofte en konsekvens av en traumatisk barndom. Man er et "redskap" for å gjøre andre glad, mens egne følelser er uvesentlige. Dette kan endres ved å skifte fokus, begynne å bli kjent med egen kropp og egne følelser. 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (2 timer siden):

Du er ikke konstant deprimert, det sier du jo selv: du lyser opp når du er med barna. Det er et bevis på at du absolutt kan føle andre følelser enn nedstemthet. 

Jeg hadde en traumatisk barndom, og for meg ble apatien en slags beskyttelse. Joda, jeg følte riktignok aldri glede, men da slapp jeg også å kjenne på smerten av alt det vonde jeg hadde opplevd. Kan det være noe sånt for deg også? 

Og det er uansett klart at det går an å få det bedre. Ved hjelp av terapi kan man lære seg å komme i kontakt med følelsene sine. Kanskje må man bearbeide noen gamle traumer, kanskje ikke. Man kan også bruke kroppen, gjøre gode ting for kroppen. Trene f.eks for å utløse positive hormoner. 

Å være selvoppofrende, og selvutslettende, er ofte en konsekvens av en traumatisk barndom. Man er et "redskap" for å gjøre andre glad, mens egne følelser er uvesentlige. Dette kan endres ved å skifte fokus, begynne å bli kjent med egen kropp og egne følelser. 

Dette! Man kan ha traumer selv med en god barndom, men små traumer kan ødelegge mye hvis det ikke finnes en motvekt eller noe som gir balanse. 

Lykke er ganske diffust, som et vindpust som streifer kinnet. Jeg er ofte deprimert, men viser ikke det til andre. Til de som kjenner meg godt er det greit, men bruker humor for å ikke klage. Snur også tankene og minner meg selv på alt jeg er takknemlig for. Det kan være en kopp te, godstolen, dyna, den gode senga, en god bok. 

Alkohol er ingen løsning, den gjør bare ting verre. Skriver det fordi ts sa hun hadde brukt alkohol før hun ble gravid. 

Merker at jeg kjenner glede i møte med andre, men finner også glede i hverdagene. Når alt er grått krever jeg ikke stort av meg selv. Det er viktig å kunne være i en følelse uten at den får overtaket i lang tid. Men det er vanskelig jo lenger en depresjon får pågå. Jeg har aldri brukt antidepressiva. For hver periode vet jeg at den går over. Min lengste depressive fase varte i nesten to år. Det var ganske tøft, da så jeg nesten ingen ende på det. Måtte minne meg på at den kom til å gå over gang på gang, uten at det hjalp, men det var halmstrået og en dag lysnet det. Er redd for å havne dit igjen, så har funnet tilbake til par ting som gir meg glede, noe som er mitt eget. Man har ikke lyst til å drive med hobby, men det skader ingen å prøve. 

 

 

Anonymkode: 368b8...be1

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dette! Man kan ha traumer selv med en god barndom, men små traumer kan ødelegge mye hvis det ikke finnes en motvekt eller noe som gir balanse. 

 

Anonymkode: 368b8...be1

Du har nok lest fra feilaktige kilder. Det er ikke noe fagbegrep som heter små traumer. Det er en insta-klikk som snakker om små traumer og at alle har traumer. Men dette medfører ikke riktighet. 

Traumer er alvorlig plutselige hendelser som er en trussel for liv, trygghet eller helse, til deg selv eller andre nærme. Traumer kan også være å leve i utrygghet og omsorgssvikt over lengre tid. Traumebegrepet har på grunn av ideer som at "alle har traumer" og "små traumer" blitt ekstremt utvannet og det er ikke nyttig. 

Alle har dog vanskelig erfaringer, opplevelser og sår fra barndommen som kan ha blitt med videre. 

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det. Akkurat som om man ikke evner å føle lykke. Det er ikke livet det er noe i veien med: det er meg. Skjer noe bra så er det ingen lykke. Sier fint, flott supert eller lignende men føler ikke stort. Tenker at det er den kroniske følelsen av utrygghet som gjør det. Å alltid prøve å få oversikt. Er ting fint her og nå? Bra. Men hva lurer rundt neste sving? Hvem har baktanker? Hvem har en ond plan? Hva er EGENTLIG meningen med dette? Osv osv osv. Dette er utrolig slitsomt. Jeg kan ikke noe for det men om noen er vennlige eller gir meg noe så klarer jeg ikke la være å lure på hva som ligger bak. Jeg har nok alltid vært utrygg. Husker bekymringer helt fra parktiden. Gikk i park før barnehage så fra før 3 års alder. Parken var skummel. Trærne så skumle ut. Himlen hadde skumle skyer og en av parktantene kom sikkert til å ta noen av meg og holde meg fanget i huset sitt eller gi meg ris. Et gult hus like ved. Tenkte dette om en av tantene i barnehagen også, men kontoret henne, ikke noe gult hus. Og kanskje det. Kanskje fantasi. Dette var tidlig 80 tall og anerledes straffemetoder. 

Anonymkode: 565b0...3ce

[AnonymBruker]

Jeg har heller aldri følt glede. Var faktisk hos legen i går og fortalte om dette. Føler alltid at folk som viser glede overdriver, kun fordi det er en så fjern følelse for meg.

Anonymkode: 3f463...c0e