Dumpet for sent

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i syv år, og jeg trodde på ekte at dette skulle vare livet ut. Vi kranglet sjeldent, og aldri over småting, hadde masse sex hele veien, samme lyst, samme interesser, samme humor og begge gikk godt overens med hverandres venner. Trodde jeg hadde drømmeforholdet. Han var objektivt gjennomsnittlig kjekk, men verdens kjekkeste i mine øyne, og vi fikk alltid høre at vi kledde hverandre så godt av fremmede på byen eller venner.

Vi har også hatt våre opp og nedturer, men følelsene har alltid vært for sterke fra begges sider. Vi var enige om de viktige tingene, og ønsket det samme for fremtiden fra dag 1. 

I år fylte vi begge 29, og jeg merket at han plutselig fikk litt panikk. Jeg er snart ferdig å studere, og han jobber i en jobb han ikke trives i. Hans kompisgjeng fikk plutselig samtidig veldig mange som gifter seg, blir gravide osv. Han følte at han ikke var med på bølgen, og jeg tror ikke han visste om han ville være det heller. 

Alt var fint og flott, frem til i sommer. Han hadde vært på en fest, og der hadde en 22åring prøvd seg på han fikk jeg vite at felles bekjente. Jeg har aldri vært redd for at han skulle være utro. Jeg ble brått dumpet to dager etter uten særlige forklaringer. Han sa han visste ikke helt selv heller, men bare følelsene hadde forsvunnet helt brått. For min del virker det åpenbart som et slags kvartlivskrise/gresset er grønnere. De begynte visst å date ganske umiddelbart, men etter tre møter hadde han droppet henne. 

Jeg sitter igjen i sjokk, sorg og føler at jeg har mistet fremtiden min. Plutselig føler jeg meg så gammel! 29 er ingen alder, men jeg er ikke klar for å møte noen på en stund, og foreldrene mine maser om at jeg må få meg kjæreste osv. Alle snakker om at jeg må komme meg på tinder. Alle jeg kjenner er samboere og klare for neste steg. Jeg kommer ikke til å komme over kjæresten min med det første, og det kan jo ta tid å finne en ny jeg kunne tenke meg resten av livet meg. Og skulle jeg være heldig å finne han, vil jeg gjerne ha noen år på å bli kjent, bli sikker osv, før man tar neste steg. Jeg begynner å bli redd for at jeg skal bli for gammel til å få barn, og disse tingene. Plutselig har jeg brukt hele tjueårene på noen som "droppet meg ved målstreken".

Og skulle han komme tilbake hadde jeg ikke hatt samme tillit til han. Har han gått en gang går han igjen. 

Føler en sorg over at nå vil ikke livet bli slik jeg hadde forestilt meg. Jeg forventet ikke at alt skulle gå på skinner, kanskje det ikke ville blitt familie eller lignende før i slutten av tredveårene uansett, men da ville det vært mitt valg. Hater følelsen av å ha "dårlig tid". 

Råd? 

Anonymkode: 0f24b...d23

[AnonymBruker]

For en dritt fyr. Bra han dro nå da, og ikke fikk denne angsten mens du f eks var gravid eller født en unge 🙄 UTROLIG teit av han å stresse og slå opp med deg etter så mange år. Han tenker tydeligvis ikke så langt frem? 
 

Kanskje dere var like. Men dere har tydeligvis ikke de samme fremtidsplanene. Finn deg en som deler samme fremtidsplaner og ønsker som deg! En som faktisk er KLAR til å være voksen og ta litt ansvar 

Anonymkode: d573e...a37

[AnonymBruker]

Huff, det hørtes veldig vondt ut. Sender deg en klem 

Jeg ville brukt denne tiden til å finne tilbake til deg selv. Du har jo vært i et forhold i mesteparten av 20-årene dine, og det har sikkert påvirket deg litt. Nå er det på tide å finne ut hva DU liker. Dyrke deg selv litt, for å si det sånn. Selv om du føler at du har dårlig tid er 29 år ingen alder. Du har ingenting som holder deg tilbake fra å f.eks flytte til et annet land, finne drømmejobben +++. Verden er din lekeplass. 

Bruk tiden til å bli den beste versjonen du kan bli. Når du er klar kommer nok drømmemannen fortere enn du vet det.

Anonymkode: 4d6af...4a4

[AnonymBruker]

Dette var leit.. han høres litt umoden ut, dere må da kunne snakke om fremtiden sammen uten at han skal få panikk, visst ikke er det ikke mye liv laga..

bruk tid på det selv nå. Få det bra med deg selv igjen så tar du datingen etterhvert. For all del ikke stress! Du er 29 og har sannsynligvis mange fruktbare år i vente! Jeg fylte nettopp 34 og er gravid med førstemann. Så vet du, dette ordner seg :)

Anonymkode: 3e507...d58

[AnonymBruker]

At noen, ts, ønsker et forhold med deg betyr bare nettopp det - at de her og nå ønsker seg et forhold med deg. Selv når man flytter sammen, gifter seg, får barn så betyr det at en person er i et forhold med deg ikke at han eller hun lover å bli det livet ut - selv etter at du blir bitter og gammel, selv etter at de ser at livskvaliteten er bedre med andre.

I et forhold tar du hver uke vurderingen om livet er best med eller uten partner. Når det er best uten så går du. Denne vurderingen tar du også, ts. Din vurdering har vært "verdt det - verdt det - verdt det" hans har vert "verdt det - verdt det - bortkastet". Og det er helt normalt og greit. Ingen kan love at ts som 35 åring liker den samme personen som ts som 25 åring. Ts er ikke engang den samme personen selv. 

Til neste forhold: gå inn i dette med åpne øyne. Du eier ikke din partner til døden og bitterheten tar dere. Du har han på lån noen år. Det er en veldig positiv ting. 

Anonymkode: 9b98d...042

[Blueturtle]

Jeg gikk fra min eks når jeg var 29, og kjente på de samme følelsene du nevner. "Alle andre" giftet seg og fikk barn, og nå skulle jeg starte fra scratch etter 7 år i forhold. MEN det var det riktige å gjøre. 

Du skal ha lov til å sørge over forholdet ditt, ta deg tid til det. Ingen grunn til å kaste seg ut i dating før du er klar for det. Men når du føler deg klar skal du kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å kunne date hvem du vil, ta alle beslutninger uten hensyn til en en annen person etc.

Og du vet ikke hva som venter rundt neste sving! I dag er jeg passert 40 og er gift med to skjønne barn. Jeg ville aldri ha møtt mannen min hvis jeg ikke hadde gått fra eksen. Dette ordner seg!

[AnonymBruker]

Takk! Jeg er imidlertid ganske uenig i AB to over her. Selv om man ikke kan forvente at noe varer livet ut, og selv om jeg er uenig i at man ikke skal forbli ulykkelig i et forhold mener jeg at mange - inkl min eks gir opp for lett så fort gresset virker grønnere. Når man blir sammen, og hvert fall når man snakker om fremtiden sammen så inngår man til en viss grad en kontrakt om lojalitet og ærlighet. Jeg hadde forventet at han behandlet meg med mer respekt når han valgte å gå for eksempel. Det blir en fryktelig usikkerhet hvis man hver uke skal gjøre en evaluering om man potensielt kunne fått bedre avkastning et annet sted. Ingenting er perfekt, og jeg ganske selvsikker på at han vil komme til å angre om noen måneder. Dessverre har han da brutt tilliten min ved å gå første gangen, og han har "spilt bort" forholdet på bekostning av oss begge. 

Jeg syntes det er trist at samfunnet har blitt så meg-meg-meg. Ingen tåler å jobbe i forhold lenger, alle er alltid på utkikk etter noe bedre. 

Jeg kan ikke forvente at han velger å bli, men jeg syntes det er trist at jeg føler at "samfunnet" ødela forholdet vårt. At det var utenforliggende årsaker til bruddet. Jeg forsøkte å spørre og foreslå flere ting, og han sa at "Alt har vært bra, vi har hatt det skikkelig bra, jeg vet bare ikke hvorfor det føles sånn akkurat nå".

Jeg syntes hvert fall det er fryktelig synd hvis vi begge ender med å "settle for less" fordi tiden løper fra oss på et tidspunkt, når vi hadde det veldig bra sammen.

Merk at jeg ikke sier at man skal bli når man er ulykkelig, men jeg syntes det er trist at så mange drar bare av nysgjerrighet til om det finnes noe mer. 

Anonymkode: 0f24b...d23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

.... jeg syntes det er trist at jeg føler at "samfunnet" ødela forholdet vårt. At det var utenforliggende årsaker til bruddet. Jeg forsøkte å spørre og foreslå flere ting, og han sa at "Alt har vært bra, vi har hatt det skikkelig bra, jeg vet bare ikke hvorfor det føles sånn akkurat nå".

Anonymkode: 0f24b...d23

Det var nok han selv som ville ut av forholdet, ikke "samfunnet".  Men han vil ikke diskutere grunner med deg, for han vil ikke overtales til å starte opp igjen forholdet. 

Anonymkode: 2b742...083

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

At noen, ts, ønsker et forhold med deg betyr bare nettopp det - at de her og nå ønsker seg et forhold med deg. Selv når man flytter sammen, gifter seg, får barn så betyr det at en person er i et forhold med deg ikke at han eller hun lover å bli det livet ut - selv etter at du blir bitter og gammel, selv etter at de ser at livskvaliteten er bedre med andre.

I et forhold tar du hver uke vurderingen om livet er best med eller uten partner. Når det er best uten så går du. Denne vurderingen tar du også, ts. Din vurdering har vært "verdt det - verdt det - verdt det" hans har vert "verdt det - verdt det - bortkastet". Og det er helt normalt og greit. Ingen kan love at ts som 35 åring liker den samme personen som ts som 25 åring. Ts er ikke engang den samme personen selv. 

Til neste forhold: gå inn i dette med åpne øyne. Du eier ikke din partner til døden og bitterheten tar dere. Du har han på lån noen år. Det er en veldig positiv ting. 

Anonymkode: 9b98d...042

Det greieste er om de som vil date et par år til de blir lei, er sammen med hverandre, så vi som vil noe mer langvarig lettere kan finne hverandre. 

Anonymkode: 2b742...083

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var nok han selv som ville ut av forholdet, ikke "samfunnet".  Men han vil ikke diskutere grunner med deg, for han vil ikke overtales til å starte opp igjen forholdet. 

Anonymkode: 2b742...083

Litt dette jeg mener. Når ble forhold to personer som bare skal passe på sine egne interesser? Jeg mener bestemt at når man har vært sammen, særlig over lang tid, og bruddet ikke skyldes dramatiske årsaker, så har man en moralsk plikt til å for eksempel forklare årsaken slik at den som blir dumpet også lettere kan komme seg videre, enn å dvele ved bruddet i etterkant, slik jeg gjør nå. Selv om man ikke "har lyst". Syntes denne dyrkingen av megmegmeg og egen forlystelse har gått for langt. Etter et langt forhold har man én time til overs selv om det bare gagner den man går fra for å bære på skaden

Anonymkode: 0f24b...d23

[AnonymBruker]

Drit i at dine foreldre maser om at du skal få kjæreste, herregud så idiotiske de er.

Anonymkode: 14e0b...042

[Gjest supernova_87]

Du sier selv at du skjønner at du ikke har dårlig tid, så rådet for å ikke føle på at du har dårlig tid: slutt å fokusere på det. Slutt å skrive tråder om det (sier ikke at du har gjort det før altså!), slutt å engasjer deg i disse bekymringstankene, og slutt å ta i mot når andre legger opp til at du skal tenke på at du har dårlig tid. 

Du sier også at du er ikke klar for noe nytt endå: nei, da er du ikke det! Og det er greit. Da hjelper det jo ikke å tenke i verken den ene eller andre retningen på at du bør eller har dårlig tid. Du - er - ikke - klar - for - noe - enda. Enkelt og greit. 

Når det gjelder denne sorgen: joda, du har mistet noe. La deg selv være trist for det. Livet kommer med opp og nedturer. Du kommer over det, men nå er det vondt. Det er greit. Kjenn på det. Vær trist, vær irritert, og samtidig ha perspektiv på at dette er en liten dump (som riktignok gjør veldig vondt for deg). 

Slik jeg ser det har du ett problem: grenser overfor familie og venner. Be dem holde kjeft (i finere ordelag) om at du burde få deg kjæreste. Herregud det er noen måneder siden et 7 ÅR langt forhold tok slutt. Ta den tiden du trenger!