Synes dere broren min burde gi meg en julegave?

[AnonymBruker]

Hvor skal jeg begynne... Jeg og min bror har en mor som er psykisk syk og alkoholiker. Oppveksten var tøff, spesielt for meg da jeg var yngst og ble etterlatt alene med min mor da broren min flyttet ut. Bodde alene med henne i mange år, og er svært preget av dette som voksen. For noen år siden kokte det over mellom meg og min mor, og vi har i dag ingen kontakt. Det er utrolig vondt, men mannen min støtter meg heldigvis i dette (samtidig er det heller ikke slik at min mor vil ha noe med meg å gjøre, hun har ikke kontaktet meg på fem år, heller ikke da jeg ble alvorlig syk og hun fikk vite om det). 

Alt dette er selvfølgelig mye mer intrikat og smertefullt enn jeg orker å uttrykke i denne lille posten. 

Men poenget er at min bror har beholdt kontakten med moren vår, og de ser ut til å leve det glade liv i hjembyen. Han er ti år eldre enn meg med to små barn. Hvert år gir jeg barna hver sin bursdagspresang og hver sin julegave. Jeg får aldri noe tilbake, og har ikke tenkt ordentlig på det før i år. 

Det er rar stemning mellom meg og broren min, har prøvd å snakke med ham om situasjonen med mamma for noen år siden, men han avviste meg fullstendig og gikk fra kafeen vi satt i, fikk da følelsen av at han var sur på meg. Han vet bedre enn noen andre hva jeg gikk gjennom de årene jeg bodde hjemme, hva jeg så, og hvilket ansvar jeg fikk, allerede som 11-åring. Derfor er det ekstra vondt at han er så kald mot meg, og at han har avvist meg de gangene jeg har prøvd å ta det opp. Jeg sa at jeg håpet han og jeg kunne ha et godt forhold selv om jeg ikke har noe forhold til mamma lenger, og han svarte ikke en gang. De siste par årene har vi møttes i jula da jeg stikker innom med gaver, og så var han innom her i sommer, og da blir fokuset mest på barna, uten at han og jeg snakker om noe annet enn været. Orker ikke å bli avvist igjen.

Det hadde betydd så mye for meg med en gave fra ham. Ikke noe stort eller dyrt, bare et symbol på at han har tenkt på meg, liksom, at det ikke bare er jeg som tenker på dem. Hadde en psykolog en stund som mente at jeg måtte gi opp min bror og min mor, og at min dør alltid var på gløtt, men at deres var lukket, og at jeg også bør lukke min dør. Vanskeligere sagt enn gjort. 

Noen med råd eller lignende erfaring?

Anonymkode: e6d48...c49

[AnonymBruker]

Du må gi han tid. Han skylder deg ikke en julegave selv om du gir ungene gaver, han lar deg ha den kontakten med dem men ser ikke ut til å ville ha mer kontakt med deg. Prøv en gang til tydligere, ikke bare sett "døra på gløtt" og vil han ikke nå heller så lar du han være. 

Anonymkode: 0f479...875

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du må gi han tid. Han skylder deg ikke en julegave selv om du gir ungene gaver, han lar deg ha den kontakten med dem men ser ikke ut til å ville ha mer kontakt med deg. Prøv en gang til tydligere, ikke bare sett "døra på gløtt" og vil han ikke nå heller så lar du han være. 

Anonymkode: 0f479...875

Forstår ikke helt hvorfor man skal "gi han tid". TS og han har jo tilsynelatende ikke hatt noen store konflikter annet enn en mindre uoverensstemmelse på kaféen. Det er jo heller ikke broren som fikk den største smellen i deres barndom. Jeg klarer ikke helt å se hva motivasjonen hans skulle være for å oppføre seg såpass kaldt ut fra det TS beskriver iallfall. Og heller ikke hvilken urett han har opplevd som skulle indikere at han skulle trenge tid fra en søster som ikke later til å ha gjort han urett på noe vis.

 

 

Anonymkode: 1bb55...34c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Forstår ikke helt hvorfor man skal "gi han tid". TS og han har jo tilsynelatende ikke hatt noen store konflikter annet enn en mindre uoverensstemmelse på kaféen. Det er jo heller ikke broren som fikk den største smellen i deres barndom. Jeg klarer ikke helt å se hva motivasjonen hans skulle være for å oppføre seg såpass kaldt ut fra det TS beskriver iallfall. Og heller ikke hvilken urett han har opplevd som skulle indikere at han skulle trenge tid fra en søster som ikke later til å ha gjort han urett på noe vis.

 

 

Anonymkode: 1bb55...34c

Vel, han trenger jo åpenbart tid, det er jo en liten gløtt i døra hans siden ungene har kontakt. 

Anonymkode: 0f479...875

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo heller ikke broren som fikk den største smellen i deres barndom.

Vet TS dette med sikkerhet? 

Kanskje broren rett og slett vil ha fred og ro, han ønsker ikke mer drama. 

Hadde jeg vært TS, hadde jeg droppet både bror og mor og levd mitt eget liv uten å bruke krefter og energi på broren. Kanskje det er mulig å ha kontakt med barna uten far i bildet. 

[AnonymBruker]

Dævendøtte skrev (8 minutter siden):

Vet TS dette med sikkerhet? 

Kanskje broren rett og slett vil ha fred og ro, han ønsker ikke mer drama. 

Hadde jeg vært TS, hadde jeg droppet både bror og mor og levd mitt eget liv uten å bruke krefter og energi på broren. Kanskje det er mulig å ha kontakt med barna uten far i bildet. 

Altså, det er klart det har påvirket min bror også. Tingen er at moren vår begynte å drikke for alvor da jeg var i 10-årsalderen. Da var min bror 20 og levde sitt eget liv. Men det er klart at han har blitt påvirket av å ha en kald mor med narsissistiske trekk og alkoholproblemer, jeg tror vi ble preget på veldig forskjellige måter. Min bror ruset seg også mye selv gjennom ungdomstiden, og det er mye han ikke husker som jeg husker godt. Heldigvis er han rusfri og i full jobb og veldig "normal" i dag, men han har aldri gått til psykolog eller noe sånt og har nok mye ubearbeidet. 

Jeg tror også at han ønsker fred og ro, og det gjør jeg også. Jeg ønsker ikke å krangle med ham om noe som helst, ønsker bare å ha et nærere forhold enn å møtes en gang i året uten at han spør meg hvordan jeg har det en gang, bare jeg som spør ham og leker med barna. Føles veldig urettferdig for å være ærlig. Jeg tok støyten med mamma, og jeg ble avvist av henne likevel, selv om jeg har brukt tjue år på å ta vare på henne (vi snakker hjelpe henne på do, sitte i ambulanser, tørke spy som barn osv) og så er det HAN som er kald mot meg... 

Kan hende du har rett i at jeg må slutte å håpe på noe fra ham. Vil holde på den gode relasjonen med barna hans.

Anonymkode: e6d48...c49

[AnonymBruker]

Å forvente gave plutselig, når dere ikke har tradisjon for å gi gave til hverandre (holder barna utenfor her), er veldig rart. Hvorfor skal han ut av det blå tenke at han skal begynne å gi deg gaver?

Ønsker du gave, eller ønsker du et bedre forhold til broren din? Snakk med ham, forklar hva du trenger. Ingen er tankelesere. 

Anonymkode: 41f04...10e

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Altså, det er klart det har påvirket min bror også. Tingen er at moren vår begynte å drikke for alvor da jeg var i 10-årsalderen. Da var min bror 20 og levde sitt eget liv. Men det er klart at han har blitt påvirket av å ha en kald mor med narsissistiske trekk og alkoholproblemer, jeg tror vi ble preget på veldig forskjellige måter. Min bror ruset seg også mye selv gjennom ungdomstiden, og det er mye han ikke husker som jeg husker godt. Heldigvis er han rusfri og i full jobb og veldig "normal" i dag, men han har aldri gått til psykolog eller noe sånt og har nok mye ubearbeidet. 

Jeg tror også at han ønsker fred og ro, og det gjør jeg også. Jeg ønsker ikke å krangle med ham om noe som helst, ønsker bare å ha et nærere forhold enn å møtes en gang i året uten at han spør meg hvordan jeg har det en gang, bare jeg som spør ham og leker med barna. Føles veldig urettferdig for å være ærlig. Jeg tok støyten med mamma, og jeg ble avvist av henne likevel, selv om jeg har brukt tjue år på å ta vare på henne (vi snakker hjelpe henne på do, sitte i ambulanser, tørke spy som barn osv) og så er det HAN som er kald mot meg... 

Kan hende du har rett i at jeg må slutte å håpe på noe fra ham. Vil holde på den gode relasjonen med barna hans.

Anonymkode: e6d48...c49

Du virker svært oppegående og fornuftig, tross alt du har opplevd ❤️ 

Jeg var selv det eldste barnet, min bror noe yngre. Han føler at barndommen hans var perfekt, han husker ikke noe som helst av noe og surfet gjennom livet som barn og ungdom.

Men jeg som var eldst, jeg husket så mye mer enn min bror. Og det preget meg sterkt i mange år. 

Kanskje han har blitt avstumpet følelsesmessig? Han vil nok ha et godt forhold til deg, men kanskje han synes det er krevende å rippe opp i ting, snakke om fortiden osv. 

Prøv å ha kontakt med barna i hvert fall, føler jeg kanskje var litt hard i mitt første innlegg når du svarte som du gjorde. Så jeg beklager det. Kanskje tiden kan hjelpe dere, innerst inne tror jeg ikke din bror egentlig vil være kald mot deg heller. Kanskje han ikke vet hva eller hvordan han skal "takle" deg. 

[Million]

Broren din oppfører seg jo rart når du er eneste søskenet han har.... Er det mulig at moren din har snakket stygt om deg og kommet med noen usanne historier om deg til broren din? Hun er alkoholiker og husker sikkert ikke stort fra de årene du bodde hjemme, men kan hun ha svartmalt deg overfor broren din for å "forsvare" seg og det at dere ikke har kontakt i dag, for å ikke fremstå så dårlig selv?

Det må være en grunn til at broren din er så kald og avvisende, tenker jeg, men det er vel ikke så lett å få sannheten ut av han. Han virker jo ganske lukket iflg. dine beskrivelser i tråden.

Spør han om dere kan gi hverandre julegaver fordi det ville være hyggelig å få en gave fra familie. Sier han nei, har du i det minste spurt og vet hvor landet ligger.

[AnonymBruker]

Begynn med å gi en omtenksom og hyggelig gave til ham først. En gave med mening for deres søskenrelasjon 

Anonymkode: 29367...d4b

[Gjest Bamse20]

Gi broren din tid

Og julen handler ikke om å gi gaver, det handler om å ha det fint med familie og kose seg med god mat. Gaver er bare en bonus.

Ikke alle har god råd til og gi gaver, jeg gir bare gave til pappa og mamma, og ikke noen andre. Jeg har søsken men dem får dessverre ikke.

Og jeg synes det er bortkastet penger å gi folk gaver. Fordi de fleste gangene så blir gavene aldri brukt eller solgt videre.

Eneste jeg bruker er klær som jeg får, andre ting har jeg ikke behov før.

[AnonymBruker]

Når du velger å kutte kontakten med din psykisk syke og alkoholiserte mor, hvem må ta ansvaret da? Din bror? I så fall skjønner jeg godt at han blir sur.

Anonymkode: 80817...f66

[AnonymBruker]

Million skrev (8 minutter siden):

Broren din oppfører seg jo rart når du er eneste søskenet han har.... Er det mulig at moren din har snakket stygt om deg og kommet med noen usanne historier om deg til broren din? Hun er alkoholiker og husker sikkert ikke stort fra de årene du bodde hjemme, men kan hun ha svartmalt deg overfor broren din for å "forsvare" seg og det at dere ikke har kontakt i dag, for å ikke fremstå så dårlig selv?

Det må være en grunn til at broren din er så kald og avvisende, tenker jeg, men det er vel ikke så lett å få sannheten ut av han. Han virker jo ganske lukket iflg. dine beskrivelser i tråden.

Spør han om dere kan gi hverandre julegaver fordi det ville være hyggelig å få en gave fra familie. Sier han nei, har du i det minste spurt og vet hvor landet ligger.

Det er ikke bare mulig, men sikkert. Likevel vet han hvordan hun er (overdriver, forsvarer alltid seg selv og har generelt lite empati i seg) så jeg tenker han gjennomskuer dette. Hver gang jeg og min bror møtes er jeg høflig og rolig, vi har aldri hatt en krangel, så han vet at jeg ikke er den urokråka hun antakelig fremstiller meg som. Så tingen er at det er forferdelig trist hvordan ting har blitt med mamma, men det gjør nesten mer vondt at det har gått skeis med min bror, for han skal liksom vite bedre. Han har ikke de diagnosene hun har, og han så mye av det som skjedde. Før i tiden var jo det jo ham og meg mot henne, på en måte, men nå er det plutselig de mot meg. 

Samtidig har jeg en teori om at hans måte å takle det vonde på (for husk at han også har hatt det vondt på sin måte) er å dytte alt av følelser bort og bare fokusere på karrieren. Så en del av meg tenker rett og slett at jeg kanskje må innse at jeg ikke er viktig for ham, at jeg kanskje aldri har vært det, og at han rett og slett er en egoistisk person. Dette vil jeg ikke tenke, men jeg går snart tom for unnskyldninger. Som kronisk syk (fysisk) i syv år nå så har svigerfamilien alltid spurt meg regelmessig hvordan det går, de har vært med meg på sykehus og de er generelt fine folk. Min bror har aldri spurt om helsa mi, aldri ringt for å høre og aldri tatt det opp når vi sees. Han vet det, men det er som at det ikke angår ham overhodet, han snakker heller om jobben sin. 

Har tenkt flere ganger: Ville jeg hatt noe med ham å gjøre hvis vi ikke var søsken, hvis han var en venn? Nei, absolutt ikke. Det ville vært en utrolig dårlig venn. Men så er familien vår så liten, og jeg er jo selvfølgelig veldig glad i ham. Så det hele blir så mye mer komplisert av det blodsbåndet. Han er også den eneste som kjente meg som barn og som så noe av det samme jeg så, og det knytter oss uunngåelig sammen, men så er jeg den eneste som er villig til å anerkjenne det båndet, virker det som. 

Kanskje han bare ser noe vondt når han ser på meg? Han ser barndommen vår? Kanskje jeg trigger ham, bare ved å ha det samme fjeset? Jeg vet ikke. Trodde aldri jeg skulle skrive om dette på et forum. Haha. Men jeg setter pris på at dere leser, det ble jo litt mye her fra meg nå, og jeg setter pris på at dere svarer. Så tusen takk!

 

Anonymkode: e6d48...c49

[Carrot]

Jeg har et komplisert forhold til min mor, det har forsåvidt min bror og hans famile også, og vi har begge levd samme barndom - men hans opplevelse er helt ulik min, han husker ting jeg ikke husker og husker ikke ting slik jeg gjør. Hans oppfatning av episoder som for meg er vonde er for han normale og motsatt fordi vi er to forskjellige mennesker. Jeg respekterer hans syn og hans følelser og vi snakker ikke så mye om det, de siste årene har vi hatt kontakt kun hvis det er noe alvorlig men det er en annen sak. Poenget mitt er at det kan være mange grunner til at han gikk og til at han velger ha et godt forhold til deres mor i dag, det er ikke å forvente at hans syn skal være 100% i overensstemmelse med ditt, og du bør respektere dette og ikke ha forventninger til at dette skal endre seg. 

Når det gjelder tantebarna dine syns jeg du skal fortsette som før - de er helt uskyldige i oppvekstdramaet og det blir helt feil å ha en forventning om å få fordi man gir tenker jeg. Jeg gir gave fordi jeg ønsker det, ikke fordi jeg forventer en tilbake. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Når du velger å kutte kontakten med din psykisk syke og alkoholiserte mor, hvem må ta ansvaret da? Din bror? I så fall skjønner jeg godt at han blir sur.

Anonymkode: 80817...f66

Skulle kanskje presisert dette tydeligere.

Hun ER fortsatt psykisk syk, men hun sluttet å drikke for syv år siden etter en stygg episode hvor hun drakk seg bevisstløs og havnet i koma i tre måneder.

Hun våknet og sluttet automatisk å drikke, uten at noen forsto hvorfor. Først var jeg fra meg av lykke, og vi var sammen hele tiden. Men så ble det tydelig at hun fortsatt var den hun var, selv uten rusen. Hun var fortsatt slem, kald og egoistisk, ingen mor. Det gikk en stund å gå rundt på eggeskall rundt henne, men etter hvert ble det for krevende å innrette seg etter kravene hennes. Hun ville at jeg skulle takke for hver minste ting, takke for å få låne en genser i en dag, for eksempel, takke for glasset med vann... Jeg tror ikke det er mulig å beskrive hvor nedverdigende dette føles for noen som har fungert som hjemmesykepleier for henne siden 11-årsalderen, og som tross alt var GRUNNEN til at hun kunne si disse tingene (det var jeg som "reddet livet hennes" da hun drakk seg til koma). Hun hadde ingen forståelse for hva hun hadde utsatt oss barna for, ingen skam, ingen skyldfølelse, kalte oppveksten min normal, sa at "alle har opplevd noe", og at jeg ikke måtte være sånn utakknemlig, for det var ikke noe sjarmerende.

Og da skal jeg innrømme at jeg mistet besinnelsen. Skjelte henne ut for første gang i mitt liv. Kalte henne alt du kan tenke deg. Så svart, rett og slett. Følte meg så lite sett, så misforstått, så lite satt pris på. 

Etter dette gikk det litt tid og jeg roet meg ned, ringte henne og spurte om vi kunne starte på nytt. Ja, hvis jeg sa unnskyld for alt det fæle jeg hadde sagt, sa hun. Hun kunne ikke "være underlegen meg", som hun kalte det. Jeg spurte, dette glemmer jeg aldri, om hun var glad i meg i det hele tatt. Hun tenkte seg litt om og svarte "ikke akkurat nå". 

Etter dette prøvde jeg igjen, ringte henne, men hun var iskald og gjentok de samme tingene. Spurte hva hun tenkte, og hun sa at hun ikke så noen grunn til å ha kontakt.

Så det er IKKE slik at jeg bare "kuttet henne ut" eller etterlot den alkoholiserte dama til min bror. Det er JEG og utelukkende jeg som har tatt vare på henne mens hun drakk, alle ti årene. Han var ute og ruste seg og studerte og så videre mens jeg var stuck med henne... Så hvis noen ble etterlatt, var det ikke ham. 

Anonymkode: e6d48...c49

[Tvist]

Jeg hadde også en tung oppvekst med mine søsken. Min bror kuttet kontakten med hele familien lenge, kanskje 10 år. Vi kontaktet ham, men han svare sjeldent. Helt til jeg troppet opp hjemme hos ham. Mens jeg snakket begynte jeg å grine, tror han sa forsto at han betydde mye for oss. Vi vet fortsatt lite om livet hans, men vi presser ikke og han holder kontakten nå. Tror ikke du kan forvente en julegave, men kanskje kan du prøve å få han med deg på noe, bli litt kjent med ham igjen på tomannshånd. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal høre på psykologen din. Vedkommende har mye mer innsikt enn oss, og hadde nok ikke sagt noe sånt uten videre... Det er ikke alltid det er verdt det å tviholde på familien. Man kan heller ha gode relasjoner med andre man møter på sin vei❤️

Anonymkode: cd6c8...e5f

[Gjest DEN NAKNE GARTNER]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvor skal jeg begynne... Jeg og min bror har en mor som er psykisk syk og alkoholiker. Oppveksten var tøff, spesielt for meg da jeg var yngst og ble etterlatt alene med min mor da broren min flyttet ut. Bodde alene med henne i mange år, og er svært preget av dette som voksen. For noen år siden kokte det over mellom meg og min mor, og vi har i dag ingen kontakt. Det er utrolig vondt, men mannen min støtter meg heldigvis i dette (samtidig er det heller ikke slik at min mor vil ha noe med meg å gjøre, hun har ikke kontaktet meg på fem år, heller ikke da jeg ble alvorlig syk og hun fikk vite om det). 

Alt dette er selvfølgelig mye mer intrikat og smertefullt enn jeg orker å uttrykke i denne lille posten. 

Men poenget er at min bror har beholdt kontakten med moren vår, og de ser ut til å leve det glade liv i hjembyen. Han er ti år eldre enn meg med to små barn. Hvert år gir jeg barna hver sin bursdagspresang og hver sin julegave. Jeg får aldri noe tilbake, og har ikke tenkt ordentlig på det før i år. 

Det er rar stemning mellom meg og broren min, har prøvd å snakke med ham om situasjonen med mamma for noen år siden, men han avviste meg fullstendig og gikk fra kafeen vi satt i, fikk da følelsen av at han var sur på meg. Han vet bedre enn noen andre hva jeg gikk gjennom de årene jeg bodde hjemme, hva jeg så, og hvilket ansvar jeg fikk, allerede som 11-åring. Derfor er det ekstra vondt at han er så kald mot meg, og at han har avvist meg de gangene jeg har prøvd å ta det opp. Jeg sa at jeg håpet han og jeg kunne ha et godt forhold selv om jeg ikke har noe forhold til mamma lenger, og han svarte ikke en gang. De siste par årene har vi møttes i jula da jeg stikker innom med gaver, og så var han innom her i sommer, og da blir fokuset mest på barna, uten at han og jeg snakker om noe annet enn været. Orker ikke å bli avvist igjen.

Det hadde betydd så mye for meg med en gave fra ham. Ikke noe stort eller dyrt, bare et symbol på at han har tenkt på meg, liksom, at det ikke bare er jeg som tenker på dem. Hadde en psykolog en stund som mente at jeg måtte gi opp min bror og min mor, og at min dør alltid var på gløtt, men at deres var lukket, og at jeg også bør lukke min dør. Vanskeligere sagt enn gjort. 

Noen med råd eller lignende erfaring?

Anonymkode: e6d48...c49

Du kan ikke forandre andre mennesker. Du kan hverken få de til å forstå deg eller vise omtanke og kjærlighet for deg. Men DU kan vise omtanke og kjærlighet, og det gjør du jo for barna hans. Hold de to tingene separate. Ikke forvent noe fra broren din. Tenk at du er en god tante for barna hans - det er uavhengig forholdet du har til ham. Du må lære å godta at slik er det akkurat nå. 

[AnonymBruker]

Fortsett sånn du gjør,  men prøv ikke tenke for mye på det at han ikke gir tilbake...Prøv å ikke forvente noe..  Dere har begge hatt en litt vrien og komplisert oppvekst, og sikkert med hver deres oppfatninger og opplevelser/ erfaringer.. Så kan det kanskje ha sittet voksne og forklart det sånn og sånn i tillegg... ( ikke vet jeg, men iblandt er det det..)  Du har opplevd det på din måte, og funnet din "løsning" - og fremstår for meg som ganske så sterk psykisk! ( selv om det sikkert er tøft til tider!)   Sikker på at din bror også har hatt det tøft,  men igjen på sin måte- pluss han ble igjen...     Aldri lett når det blir sånn, men beste er bare å prøve akseptere ting som de er uten å forvente noe som helst.. - verne seg selv litt fra å bli enda mer "såret"...  Så er det et lite tips huske alle andre som setter pris på deg, og som du setter pris på..- ikke dvele for mye ved  det kompliserte selv om du heller ikke glemmer.. Men en er bare nødt gjøre det beste ut av ting. Dette var nok dårlig trøst..Men noen ganger er det ikke så mye annet å få gjort... Så må det bare ta sin tid, mens du fortsetter prøver leve "ditt liv".. Håper ting løser seg litt etterhvert, og at du likevel klarer å ha det bra!😊

Anonymkode: ed03e...7c0

[AnonymBruker]

DEN NAKNE GARTNER skrev (9 minutter siden):

Du kan ikke forandre andre mennesker. Du kan hverken få de til å forstå deg eller vise omtanke og kjærlighet for deg. Men DU kan vise omtanke og kjærlighet, og det gjør du jo for barna hans. Hold de to tingene separate. Ikke forvent noe fra broren din. Tenk at du er en god tante for barna hans - det er uavhengig forholdet du har til ham. Du må lære å godta at slik er det akkurat nå. 

Enig...😊

Anonymkode: ed03e...7c0