Det psykologiske aspektet av vektnedgang..

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er ca halvveis i en relativt stor vektnedgang, og hadde litt lyst å dele og høre om erfaringer fra andre ang dette temaet. Som mange andre overvektige har jeg lenge hatt et litt anstrengt forhold til mat, knyttet til en følelse av mislykkethet og dårlig samvittighet. 
 

Nå føler jeg vel egentlig at jeg lykkes med noe jeg aldri før har fått til. Og jeg tror at jeg gjennomfører denne livsstilsendringen på en sunn måte. Men jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle vært mer fornøyd? Vanskelig å forklare. Jeg har ikke lengre dårlig samvittighet for å spise en sjokolade, for jeg vet at jeg kan lage rom for det i kaloribudsjettet. Og det har jeg holdt (Lifesum) hver dag med få unntak i 3 mnd. Liker å føle at jeg har kontroll! Men..på en måte er jeg blitt litt glad i den sultfølelse også. Og når jeg er mett (blir mye fortere mett enn før), så klarer jeg ikke la være å tenke litt sånn «jeg kan vel aldri i verden gå ned i vekt når jeg er så mett?». Jeg ser fortsatt en svæææær person i speilet, men tallene sier jeg har gått ned til BMI 29 og da nesten 15% av vekta. 

Synes det er litt vanskelig dette her..men jeg snakket ikke med noen om prosjektet mitt. Så prøver lykke  her 😊

Hvordan er deres tanker? Hva strever du med som du ikke hadde sett for deg? Hvordan endret det seg underveis? Påvirket det selvfølelsen din? 
 

Veldig ambivalent til om jeg synes det er bra, fint, flaut eller dumt når folk (noen få) rundt meg kommenterer vektnedgangen.

Anonymkode: c4aad...3f7

[AnonymBruker]

Jeg sliter fortsatt med selvfølelsen etter 40kg+ vekttap og bmi 22.6-7. føler meg fortsatt feit i speilet, men ser på bilder at jeg er tynn.

Metthetsfølelsen liker ikke jeg heller, da føler jeg meg kvalm, mislykket osv.

Slitt med overspising/fasting overtrening. Så lenge jeg har faste rutiner på mat så går det bra, men merker at jeg ofte tyr til enkle løsninger (potetgull istedet for å lage meg et knekkebrød/brødskive f.eks).

Sultfølelse har jeg måttet lære meg på nytt, for jeg blir ikke sulten, men kvalm og "tom"

Sliter også med nok vann, så har mye lavt blodtrykk og svimler mye. Dette bedrer seg de gangene jeg klarer å drikke rikelig.

Det var veldig ålreit da folk kommenterte at jeg hadde gått ned, så fin ut ect. Men så gikk det over til "nå må du ikke gå ned mer", nå begynner du å se for tynn ut osv, og det syntes jeg ikke er noe ålreit. P.d.d er jeg 173cm og 68.1kg, og er godt innenfor normalen, greit jeg har bred beinbygning, så jeg ser kanskje slankere ut enn en med tynn benbygning (med bred mener jeg bekken, hofter, brede skuldre osv), men jeg er langt fra tynn-tynn. Men er kanskje for det de sammenligner meg med den jeg var som feit? Aner ikke.

Utfordring er at jeg fortsatt sliter med vekt og mat, det vil jeg vel alltid gjøre, men per nå så håper jeg å klare å holde vekta nede.

Anonymkode: 81aed...0cd

[lillevill]

Bra jobba!!! 

Generelt sett synes jeg det er teit å kommentere kroppen til andre, fordi man vet aldri hvordan det føles for personen. Da er det hyggeligere å si noe mer fint. f.eks så godt å se deg. Har du det bra? og så om personen da vil nevne sin vektnedgang så kan man si oi så supert, f.eks. 😄 Men samtidig så er det gjerne sånn at folk snakker før de tenker, så da kan man like gjerne bare tenke at ja jeg er flink! selv om noen kommer med noen teite kommentarer som du synes er ubehagelig.

Dette med sulthetsfølelse er kansje at du føler mestringen rundt vektnedgang og begynner å assosiere. Det går nok over når du når målet ditt og opprettholder en sunn diett og slipper å tenke på slanking. 

Det er psykisk rart med vektnedgang. Jeg gikk ned ca 20 kilo tidligere, og mange reagerte positivt. Mange var snodig også kritiske fordi det var så rart og uvant for dem å se meg i normal vekt for min høyde. Noen få var faktisk sure og kjipe med meg.  Jeg gikk fra en størrelse 42 til 38, slettes ikke unormalt tynn! Men mange sliter med å gi komplimenter og forholde seg til andre på en god måte. Og ja jeg følte meg også stor når jeg var tynnere, og kjøpte stadig feil størrelser. Jeg måtte i butikken for å prøve en del bukser før jeg greide å tilpasse "hodet".

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var veldig ålreit da folk kommenterte at jeg hadde gått ned, så fin ut ect. Men så gikk det over til "nå må du ikke gå ned mer", nå begynner du å se for tynn ut osv, og det syntes jeg ikke er noe ålreit. P.d.d er jeg 173cm og 68.1kg, og er godt innenfor normalen, greit jeg har bred beinbygning, så jeg ser kanskje slankere ut enn en med tynn benbygning (med bred mener jeg bekken, hofter, brede skuldre osv), men jeg er langt fra tynn-tynn. Men er kanskje for det de sammenligner meg med den jeg var som feit? Aner ikke.

Dette opplevde jeg også mye, da jeg nådde normal bmi. Men da gjerne fra eldre menn og kvinner. Jeg vet ikke helt hva det handler om, men de kommentarene begynte før jeg nådde normal vekt for meg. Rare er at de menneskene som sa dette har egne døtre som er / var mye slankere enn meg da, og de sa aldri dette til dem. Jeg tror det handler om at det er rart å se personen så annerledes. Det er uvant og man forandrer seg jo i ansiktet.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier, selv om jeg ikke var veldig overvektig da jeg begynte vektnedgang. Jeg er 163 og veide ca 75 kg, og gikk ned til 58 kg i løpet av 9 måneder.
 

For min del ble det veldig usunt. Jeg sultet meg selv og gikk på trening istedenfor forelesning. Jeg hatet å få kommentarer på vektnedgangen! I starten var det greit, men så begynte folk å si at jeg var for tynn. Og det stemte ikke med hodet mitt. Jeg husker at jeg hadde et mål om 49 (!!) kg... Jeg ville bare bli mager 😟 Men så, litt uforklarlig, endret det seg og jeg sluttet med hele prosjektet. Sakte, men sikkert la jeg på meg igjen. 
 

I dag er jeg tilbake til start. Og det er ikke bra! Men jeg må innrømme at jeg kvier meg for å starte på vektnedgang igjen. Jeg har erfart hvor lett det er å havne i et usunt tankemønster, og hvor lite det tallet har å si for selvfølelsen. 

Anonymkode: 922ba...7e7

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom det samme. Selv ante jeg ikke at jeg hadde (hatt) et anstrengt forhold til mat - jeg visste ikke engang at man hadde et forhold til mat - om noen hadde antydet at jeg hadde det, ville jeg bare ledd "jeg veier snart hundre kilo, ser jeg ut som jeg er redd for mat??".

Tidligere når jeg hadde gått ned i vekt, gikk jeg "all in". Jeg følte meg alltid stolt og flink. Og så var det tilbake til start, og ny oppgang, og ny følelse av mislykkethet.

Denne gangen (som startet i 2013), har følelsen av å "være i en stim", blitt erstattet av en "følelse av hverdag". Til å begynne med føltes dette som et stort antiklimaks som var vanskelig å "svelge". Jeg måtte venne meg til det, og forstå at ekstreme tiltak kun leder til ekstreme svingninger, mens det jeg var ute etter, uten å skjønne det, var en drastisk endring i atferd og tankesett, for å oppnå ikke-dramatiske endringer på kropp og sinn. 

Jeg var livredd for å bli sulten, for jeg hadde hørt så mye om "lavt blodsukker" - og sett hva det kan gjøre, med en diabetiker - at jeg ble overfølsom for tegn på dette. Men etterhvert begynte jeg å forstå at friske mennesker fint tåler å være sultne, at overflødig fett lagres for å ha noe å tære på, og at man kan spise mye bedre om man ignorerer produkter spesielt laget for slanking. 

Jeg måtte også akseptere normal kroppsfasong. Tidligere var målet "tynnest mulig", nå har det blitt "sunn vekt". Det føles helt fantastisk å hver eneste morgen våkne og ikke behøve å bekymre seg over om jeg i dag i det hele tatt får på meg klærne som "bare" var ubehagelig trange i går.

Aktivitetsmønsteret mitt er også blitt normalisert. Nå "trener" jeg ikke, men likevel er jeg i mer aktivitet enn jeg har vært siden jeg var barn. Hverdagsaktivitet, akkurat som hverdagsmat og helårskropp, alt henger sammen. 

Jeg får ikke lenger kommentarer på vekt eller matvalg. Jeg føler ingen stolthet over hva jeg har oppnådd, men stor tilfredshet, blandet med en viss bitterhet over at jeg ikke skjønte sammenhengen tidligere. Men jeg innser at jeg ikke var mentalt klar for det før jeg bare ble det, og jeg er veldig takknemlig over at jeg faktisk fant ut av det. 

Anonymkode: c0c29...7ab

[AnonymBruker]

Viktig fokus! Og ja, det er vanskelig for hode å henge med. Selv har jeg en litt annen erfaring enn dere som har svart fordi jeg aldri så en feit person i speilet. Jeg var den som "ingen" trodde (les:megselv) var såpass overvektig, en som bar kiloene godt og var fornøyd med hvordan jeg så ut, selv med en BMI på 32.

Jeg slanker meg nå for helsa, og sabboterer meg selv hele tiden pga mitt forsvrengte kroppsbilde. Er også såvidt ute av fedmekategorien og får panikk fordi jeg ser så avskrapt ut. Går helt fint med kostholdet, men hodet vil ikke ned i vekt...

Anonymkode: 6a1e7...dc1

[Lana_86]

Jeg skjønner godt hva du mener.

Jeg har gått fra normalvektig(i grenseland etter 2 svangerskap) og er nå undervektig i følge bmi.

Er redd for å legge på meg og får dårlig samvittighet om jeg spiser noe usunt. Forbinder usunt med skam, og sliter med å snu den tankegangen. 

[AnonymBruker]

Lana_86 skrev (9 minutter siden):

Jeg skjønner godt hva du mener.

Jeg har gått fra normalvektig(i grenseland etter 2 svangerskap) og er nå undervektig i følge bmi.

Er redd for å legge på meg og får dårlig samvittighet om jeg spiser noe usunt. Forbinder usunt med skam, og sliter med å snu den tankegangen. 

Jeg vet at det jeg sier nå vil være provoserende for deg, men jeg håper det er greit at jeg skriver det likevel.

Som en som må kjempe for å holde vekta nede, aldri føler metthet og alltid tenker på mat så er jeg sjalu på deg for din tankegang og din vekt.

Jeg føler meg feit og fæl men jeg er avhengig av mat og finner aldri en balanse. Tynne mennesker, som deg, er idealet. Jeg skulle ønske jeg var undervektig.

Jeg sier ikke at det ikke er grusomt for deg å ha det sånn som du har det, men jeg skulle så ønske at når jeg først bruker 99% av dagen til å tenke på mat, ikke klare å stå imot, ha ulvehunger og føler meg dritt, så... skulle jeg ønske jeg i det minste var tynn. At det syntes på meg at noe var galt.

Så ser jeg bare lubben ut, men mine 2 kg over normal BMI. Folk tror jeg ikke bryr meg. At jeg er lat. At jeg er ekkel.

Jeg beklager, men jeg er skikkelig misunnelig på deg.

Til felles er mat et problem. Så kan du si at der du sulter deg så får jeg i det minste energi. Det er alltid så lett å si at man skulle hatt det som en annen har det, men de har sine ring å slite med igjen. Jeg vet jeg er veldig sterk på tross av at jeg ikke trener spesielt tung styrke, bl.a., men det hjelper ikke. Jeg vil bare være tynn. 

Som sagt, du har det ikke enkelt du heller, men psyken er virkelig vår verste fiende av og til. Jeg skammer meg for å tenke at det å være tynn løser alle problemer. Det gjør jo ikke det, jeg vet det egentlig. Likevel er det det eneste jeg ønsker meg i livet...

Anonymkode: f4622...f79

[AnonymBruker]

Lana_86 skrev (18 minutter siden):

Jeg skjønner godt hva du mener.

Jeg har gått fra normalvektig(i grenseland etter 2 svangerskap) og er nå undervektig i følge bmi.

Er redd for å legge på meg og får dårlig samvittighet om jeg spiser noe usunt. Forbinder usunt med skam, og sliter med å snu den tankegangen. 

Jeg fant for min egen del ut at det var en helt annen tankegang jeg måtte snu, for å få et sunt forhold til mat. Jeg måtte snu tankegangen som sa at det finnes sunn og usunn mat, og at definisjonen på "usunn mat" er "mat jeg liker", og definisjonen på "sunn mat" er "mat jeg ikke liker". 

Anonymkode: c0c29...7ab

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for alle svar! Veldig interessant å lese!

Det er jammen rart med dette hodet vårt.. For min del har jeg begynt å lure på hvordan det blir når jeg en gang kommer «i mål». Vil jeg klare å være fornøyd? Det er en merkelig form for..rush..det der å se vekta stadig krype nedover. Bare litt til. Men forhåpentligvis blir det bare en lettelse.

 

I tillegg er jeg livredd for å ikke klare å holde det. Tenk så flaut.. Jeg snakker jo ikke med noen om dette, men det viser jo. Og enda mer vil det vise etter hvert. Då da ville det blitt så tydelig for hele verden at jeg ble tykk igjen..

Anonymkode: c4aad...3f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS her.

Takk for alle svar! Veldig interessant å lese!

Det er jammen rart med dette hodet vårt.. For min del har jeg begynt å lure på hvordan det blir når jeg en gang kommer «i mål». Vil jeg klare å være fornøyd? Det er en merkelig form for..rush..det der å se vekta stadig krype nedover. Bare litt til. Men forhåpentligvis blir det bare en lettelse.

I tillegg er jeg livredd for å ikke klare å holde det. Tenk så flaut.. Jeg snakker jo ikke med noen om dette, men det viser jo. Og enda mer vil det vise etter hvert. Då da ville det blitt så tydelig for hele verden at jeg ble tykk igjen..

Anonymkode: c4aad...3f7

Akkurat de tingene henger sammen. Å være fornøyd med den kroppen man nå engang har, er noe man kan bestemme seg for. Man blir bare stresset av å lengte etter noe uoppnåelig, uavhengig av om det bare er en urimelig livsstil, eller et totalt urealistisk mål. For en som har gått opp og ned i vekt mange ganger, er det naturlig å være engstelig for at dette heller ikke skal holde, men en moderat livsstil, som er alt man trenger for å holde en normal vekt ved like, er ikke noe man trenger å være redd for at man ikke skal klare å holde seg til. 

Anonymkode: c0c29...7ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Akkurat de tingene henger sammen. Å være fornøyd med den kroppen man nå engang har, er noe man kan bestemme seg for. Man blir bare stresset av å lengte etter noe uoppnåelig, uavhengig av om det bare er en urimelig livsstil, eller et totalt urealistisk mål. For en som har gått opp og ned i vekt mange ganger, er det naturlig å være engstelig for at dette heller ikke skal holde, men en moderat livsstil, som er alt man trenger for å holde en normal vekt ved like, er ikke noe man trenger å være redd for at man ikke skal klare å holde seg til. 

Anonymkode: c0c29...7ab

Ja, du har nok rett i det. Jeg har egentlig aldri gått opp og ned. Bare opp og mer opp 🙈 Men slik jeg lever nå, er uten problem noe jeg skal kunne leve med resten av livet. Føler ikke jeg forsaker noe veldig. Men man hører jo om statistikken, og kroppens måte å jobbe for å komme tilbake til utgangsvekt. Så selv om det er jeg som styrer, og ingen hokus pokus, så blir jeg litt engstelig for at jeg en dag synes det er veldig vanskelig (har vært en trøstespiser hele livet) og dermed glipper. At alt med mat blir uoverkommelig igjen. 
 

Men jeg har troen altså! Den bare vakler litt av og til..

 

TS

Anonymkode: c4aad...3f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, du har nok rett i det. Jeg har egentlig aldri gått opp og ned. Bare opp og mer opp 🙈 Men slik jeg lever nå, er uten problem noe jeg skal kunne leve med resten av livet. Føler ikke jeg forsaker noe veldig. Men man hører jo om statistikken, og kroppens måte å jobbe for å komme tilbake til utgangsvekt. Så selv om det er jeg som styrer, og ingen hokus pokus, så blir jeg litt engstelig for at jeg en dag synes det er veldig vanskelig (har vært en trøstespiser hele livet) og dermed glipper. At alt med mat blir uoverkommelig igjen. 

Men jeg har troen altså! Den bare vakler litt av og til..

TS

Anonymkode: c4aad...3f7

Ja, jeg gikk forsåvidt mest opp jeg også 

Husk at statistikk bare er en beskrivelse av et beregnet gjennomsnitt av befolkningen, og at gjennomsnittet av befolkningen aldri vier "etterpå" en tanke. Når man legger på seg igjen etter nedgang, er det ikke kroppen som jobber for å komme tilbake til utgangsvekt, det er personen som har slanket seg, som er drittlei av slankekost.

Når man har et kosthold man virkelig trives med, og føler at man bestemmer selv hva man skal spise, slipper man ihvertfall å lengte etter noe annet. Men det betyr ikke at man alltid klarer å sette perfekte grenser for seg selv. Men jeg tror ikke det er realistisk å forvente det, heller. Eller at det gjør noe. Man trenger bare å sette, og holde seg innenfor, greie grenser. Og hva som er greit, vil variere litt over tid. 

Jeg har litt blandede følelser rundt trøstespising, tilogmed rundt definisjoner på trøstespising. Mat er forbundet med så mange følelser, og følelser er vanskelige å sette ord på, av og til. 

Anonymkode: c0c29...7ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

TS her.

Takk for alle svar! Veldig interessant å lese!

Det er jammen rart med dette hodet vårt.. For min del har jeg begynt å lure på hvordan det blir når jeg en gang kommer «i mål». Vil jeg klare å være fornøyd? Det er en merkelig form for..rush..det der å se vekta stadig krype nedover. Bare litt til. Men forhåpentligvis blir det bare en lettelse.

 

I tillegg er jeg livredd for å ikke klare å holde det. Tenk så flaut.. Jeg snakker jo ikke med noen om dette, men det viser jo. Og enda mer vil det vise etter hvert. Då da ville det blitt så tydelig for hele verden at jeg ble tykk igjen..

Anonymkode: c4aad...3f7

Det er veldig rart. Jeg gikk ned 35 kilo for en del år siden. Det hjalp ikke det spøtt på selvbilde eller noe. Og jeg føler meg akkurat like stor nå som jeg gjorde da. Det er jo bedre for helsa da, heldigvis. Men psykisk gjorde det absolutt ingenting. 

Anonymkode: 30d5a...796

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg så igjen i! Har gått ned 25 kg og skal ned 10 til. Ligger på bmi 27 nå, så begynner jo å nærme meg normaltvektig. Jeg har aldri før skjønt hvor tjukk jeg har vært, og nå føler jeg meg helt lik som for fem år siden, da jeg veide 10 kg mer enn nå. Jeg er jo nå på 74 kg, og jeg tenker og føler det samme nå som da jeg var på 84 og 94. Det er vanskelig å akseptere at jeg ikke er mer fornøyd. Vil det noensinne bli "nok"? For jeg ser bare en veldig tjukk person. Samtidig så har jeg begynt å ta mange selfier, og liker jo at jeg er smalere i ansiktet. Legger merke til rynker og løshud, som plager meg veldig. Puppene henger, magen henger, jeg føler på en måte at endelig begynner jeg å bli meg selv igjen, men jeg har for mye av alt fortsatt. 

Anonymkode: 67091...31b

[Pæretre]

Jeg synes vel bare det har vært positivt. Jeg opplever å være på lag med meg selv, at jeg liker og spiser den samme maten som kroppen trenger mer av. Jeg slapper mer av i kroppen når jeg ikke går og savner mat og søtt og ikke trenger å se i skapene etter noe å spise mellom måltider. Har fått mye mer overskudd til å fokusere mer på andre ting, til familie, trening og jobb. 
 

Så prøver jeg å være bevisst på synet på meg selv, jeg har vært fornøyd med speilbildet fra starten - jeg har jo gjort så godt jeg kunne, i den situasjonen jeg var i, og med den kunnskapen jeg hadde.  Tror det er viktig å være glad i seg selv for å gi videre i hverdagen. Jeg gjør ikke dette så mye for utseende, men for å bli kvitt og forebygge helseproblemer. En bonus også selvsagt at jeg synes jeg ser mye bedre ut. Veldig fornøyd. 
 

Økonomisk ble det ikke helt som jeg hadde trodd, for jeg hadde masse klær jeg skulle vokse inn i. Men de har jeg altså vokst helt forbi, så da blir det en større utskifting av garderobe likevel 😅 gifteringen må også inn nå, så det blir litt utgifter ☺️ 

Endret 10. desember 2020 av Pæretre

[Lana_86]

AnonymBruker skrev (På 9.12.2020 den 17.55):

Jeg vet at det jeg sier nå vil være provoserende for deg, men jeg håper det er greit at jeg skriver det likevel.

Som en som må kjempe for å holde vekta nede, aldri føler metthet og alltid tenker på mat så er jeg sjalu på deg for din tankegang og din vekt.

Jeg føler meg feit og fæl men jeg er avhengig av mat og finner aldri en balanse. Tynne mennesker, som deg, er idealet. Jeg skulle ønske jeg var undervektig.

Jeg sier ikke at det ikke er grusomt for deg å ha det sånn som du har det, men jeg skulle så ønske at når jeg først bruker 99% av dagen til å tenke på mat, ikke klare å stå imot, ha ulvehunger og føler meg dritt, så... skulle jeg ønske jeg i det minste var tynn. At det syntes på meg at noe var galt.

Så ser jeg bare lubben ut, men mine 2 kg over normal BMI. Folk tror jeg ikke bryr meg. At jeg er lat. At jeg er ekkel.

Jeg beklager, men jeg er skikkelig misunnelig på deg.

Til felles er mat et problem. Så kan du si at der du sulter deg så får jeg i det minste energi. Det er alltid så lett å si at man skulle hatt det som en annen har det, men de har sine ring å slite med igjen. Jeg vet jeg er veldig sterk på tross av at jeg ikke trener spesielt tung styrke, bl.a., men det hjelper ikke. Jeg vil bare være tynn. 

Som sagt, du har det ikke enkelt du heller, men psyken er virkelig vår verste fiende av og til. Jeg skammer meg for å tenke at det å være tynn løser alle problemer. Det gjør jo ikke det, jeg vet det egentlig. Likevel er det det eneste jeg ønsker meg i livet...

Anonymkode: f4622...f79

Jeg skjønner veldig godt tankegangen din, jeg har hatt akkurat den samme.

Det er ikke normalt for meg å være undervektig, og det føles fremdeles veldig uvant.

Bare det å bli omtalt som liten, og at andre tillater seg å mene noe om hvordan jeg spiser. 

Eller nye bekjentskaper som tror at jeg alltid har vært liten, og at jeg bare er heldig. Men det ligger mye jobb bak vekttapet mitt, og full kontroll over kostholdet. Jeg har mest lyst på sjokolade og kake, men vet jeg får dårlig samvittighet om jeg spiser det og sånn sett klarer å styre unna.

Så heldig eller ikke. Jeg vet så altfor godt hvordan det er å være misfornøyd. Og jeg kan si jeg er fornøyd med hvordan kroppen ser ut idag, men det koster meg mye.. hele tiden. 

[AnonymBruker]

Jeg har gått ned nesten 20 kilo, men ser fremdeles den samme lubne kvinnen i speilet. Det er HELT snålt. Jeg er lav og har mistet omtrent 1/3 av kroppsvekten (!), det er klart det syns! Jeg har kjøpt helt ny garderobe, inkludert sokker - selv de ble for store... Forrige helg tok jeg på meg kjole og tok et bilde jeg skulle sende til en venninne, men jeg fikk meg bare ikke å sende det bildet. For det bildet viste jo en slank kvinne. Og jeg var helt sikker på at hun kom til å tro at det var manipulert, for «hun» som var avbildet var en jeg absolutt ikke kjente meg igjen i. Hvor lenge skal jeg ha det sånn, da?? Attpåtil har jeg stort sett vært slank hele livet, det er kun de siste tre årene jeg lot det skure og gå. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg klarer ikke føle noen glede over å ha slanket meg i det hele tatt, sett bort fra at formen er super. Og akkurat det er deilig.
Og festlig nok - jeg har en kamerat som til nå i år har gått ned 20 kilo (flink! 👏🏻) Han hadde mye å ta av og har fremdeles BMI i fedmekategorien, og HAN syns han har blitt slank! Kan jeg ikke få bare bittelitt av den følelsen, da? 

Anonymkode: 39d49...117

[AnonymBruker]

Jeg har gått ned 25 kg på 8 mnd, kjenner meg igjen. Fra å ikke passe xl til å kjøpe s og m- veldig rart! Og når jeg må ha small tenker jeg automatisk at det er noe galt med størrelsene 😂🙈 så hodet henger ikke med. Samtidig, når jeg ser bilder fra mitt største så kjenner jeg meg ikke igjen - følte meg aldri så stor! Spent på når bildet av meg selv normaliseres. 

Anonymkode: eceab...843