Hvordan opplevelse det som helsepersonell å gi dødsbudskap til pårørende?

[AnonymBruker]

Hvordan oppleves dette? Hvordan opptrer du ovenfor de pårørende? Gråter du? Blir du utilpass? Gruer du deg til dette? Hva gjør du? Stryker du de på ryggen eller liknende? Jeg skal endelig begynne å jobbe som sykepleier, men dette er noe som jeg tenker på og gruer meg til. Tror dette må være noe av det verste med jobben. Jeg er så sensitiv og følsom.

Anonymkode: 9c139...2e6

[AnonymBruker]

Du som sykepleier skal ikke fortelle sånne ting. Det er leger som overgir dødsbudskap. Så det trenger du ikke grue deg til. På akuttmottak bla kan du nok være den som ringer nærmeste pårørende ved ulykker etc, men alt dette får du grundig opplæring i

Anonymkode: f92fe...fcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du som sykepleier skal ikke fortelle sånne ting. Det er leger som overgir dødsbudskap. Så det trenger du ikke grue deg til. På akuttmottak bla kan du nok være den som ringer nærmeste pårørende ved ulykker etc, men alt dette får du grundig opplæring i

Anonymkode: f92fe...fcb

Jobber på sykehjem og vi må ringe pårørende å informere om dette. Kommer an på hvor personen skal jobbe. 

Anonymkode: 095b4...369

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du som sykepleier skal ikke fortelle sånne ting. Det er leger som overgir dødsbudskap. Så det trenger du ikke grue deg til. På akuttmottak bla kan du nok være den som ringer nærmeste pårørende ved ulykker etc, men alt dette får du grundig opplæring i

Anonymkode: f92fe...fcb

Tull.

Har gitt dødsbudskap mange ganger. Det er trist, man gruer seg. Men har aldri grått med pårørende. Stått sammen med de når døden inntreffer og, da går jeg etterpå og tar noen minutt for meg selv. 

Anonymkode: 89c5a...423

[AnonymBruker]

Det "beste" er å være der sammen med pasient og pårørende når de sovner inn, for da får man følge med dem til det er over. Forventede dødsfall er helt "greie" å forholde seg til, og selv om de ikke er tilstede så er pårørende forberedt, og vet hva du vil si når du tar kontakt.

Jeg har snufset med pårørende når det har vært folk som ble nær gjennom sykdommen. Jeg har selv vært pårørende, og har opplevd det godt når vi kunne gråte sammen over senga til den som døde. Det sier meg bare at min slektning betydde noe og at de var glade i han/henne. Man lærer seg å kjenne mennesker eter hvert, noen vil ha en klem eller en skulder å gråte på, andre vil ha deg på avstand og kryper kanskje opp i senga til den døende.

Og sykepleiere gir også dødsbudskap, for eksempel om ikke lege er til stede på sykehjem og det er forventet dødsfall. Noen ganger har man avtalt med pårørende på forhånd hvordan de vil ha beskjed.

Planlagt og forventet: helt greitt. Uventede dødsfall gir nesten alltid lege beskjed om.

Anonymkode: 28864...b98

[AnonymBruker]

Jeg syns det var veldig ubehagelig i starten å vite hvordan man skal opptre, men med erfaring blir det lettere for hver gang. Du lærer deg å lese kroppspråket til pårørende etterhvert. Noen liker en klem, andre er mer formelle. Lykke til ❤️

Anonymkode: 498ef...2b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du som sykepleier skal ikke fortelle sånne ting. Det er leger som overgir dødsbudskap. Så det trenger du ikke grue deg til. På akuttmottak bla kan du nok være den som ringer nærmeste pårørende ved ulykker etc, men alt dette får du grundig opplæring i

Anonymkode: f92fe...fcb

Dette gjelder ikke sykehjem. 

Anonymkode: bc7c4...1c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du som sykepleier skal ikke fortelle sånne ting. Det er leger som overgir dødsbudskap. Så det trenger du ikke grue deg til. På akuttmottak bla kan du nok være den som ringer nærmeste pårørende ved ulykker etc, men alt dette får du grundig opplæring i

Anonymkode: f92fe...fcb

Det varierer veldig. Ofte er det en lege og sykepleier sammen som tar en samtale med pårørende om å avslutte intensivbehandling for eksempel. Det er jo ikke et dødsbudskap, men like vanskelig. Ofte er det legen som fører ordet, mens sykepleieren forteller litt om praktisk tilrettelegging for pasienten og pårørende i livets siste fase. Det er trist, men litt fint også. 
 

Anonymkode: 78760...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du som sykepleier skal ikke fortelle sånne ting. Det er leger som overgir dødsbudskap. Så det trenger du ikke grue deg til. På akuttmottak bla kan du nok være den som ringer nærmeste pårørende ved ulykker etc, men alt dette får du grundig opplæring i

Anonymkode: f92fe...fcb

Tull. Sykepleiere gjør dette, kanskje mest på sykehjem, men også på sykehus. Uventede dødsfall er legens jobb å gi beskjed om, men ellers er det alltid sykepleier hos oss.

Anonymkode: 56712...f06

[Petra200]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du som sykepleier skal ikke fortelle sånne ting. Det er leger som overgir dødsbudskap. Så det trenger du ikke grue deg til. På akuttmottak bla kan du nok være den som ringer nærmeste pårørende ved ulykker etc, men alt dette får du grundig opplæring i

Anonymkode: f92fe...fcb

Feil. I hjemmesykepleien gjør vi dette hele tiden, det er ikke noe lege tilgjengelig.

[AnonymBruker]

Blir gjort litt forskjellig. 

Om pasient dør på rommet sitt med pårørende tilstede (ventet dødsfall), så forstår jo de fleste at pasienten er død når han/hun ikke puster mer. Som regel er sykepleier til stede da mange ønsker det eller har ringt på oss fordi de blir urolig pga pusten endrer seg. Da kan jeg feks si "Det så ut som han tok sitt siste åndedrag nå". Så ser jeg an hvordan de reagerer. Noen trenger å trøste hverandre osv. Nær det har roet seg litt for de, så sier jeg "kondolerer" og gir de gjerne en klem/håndtrykk om det passer seg slik. Deretter spør jeg om de ønsker å være litt alene og informerer at vi skal stelle pasienten etter 2timer. Lar de bli på rommet og ber de ringe på hvis det skulle være noe. Gjør de ikke det går jeg inn etter en stund, hører hvordan det går og spør om de har ønsker før hvilke klær pasienten skal ha på. Leverer også ut informasjonshefte om hva som skjer videre. Står litt om syning, begravelsesbyrå, hvordan det gjøres med flytting av eiendeler (ofte etter få dager, ikke kjekt gi slik info tidlig, men vi må nesten det). 

Ved ventet dødsfall, men pårørende ikke er tilstede: Ringer. Ofte så vet de hvorfor og spør selv "Er han fått bort". Da svarer jeg "ja, han gikk bort for 15 minutter siden. Det var to pleiere tilstede og han sovnet stille inn" feks. Vet de ikke hvorfor jeg ringer, så spør jeg hvor de er. Greit å vite om de kjører eller sitter på bussen. Som regel forstår de jo da at det er noe. Deretter sier jeg "Din far sovnet stille inn for ti minutter siden". Hvis jeg vet de feks ønsket å være tilstede og dødsfallet skjedde fortere enn antatt så sier jeg kanskje "Beklager, din far sovnet stille inn kl....Jeg vet dere ville være der, men det var en pleier tilstede da han sovnet inn". 

Uventet dødsfall: Forteller at jeg har noe å fortelle og spør hvor de er. Er de i bil osv så spør jeg om de kan kjøre til siden. Om noen er et upassende sted så kan jeg gjerne late som "Kan ikke du ringe opp når du er gått av, jeg må hjelpe en" (sier jeg ikke noe slikt blir mange veldig bekymret og forstår at det er noe og vil "mase" eller kanskje få et lite "anfall" et upassende sted). Når jeg forteller så sier jeg "jeg har dessverre en dårlig nyhet. Din far fikk plutselig (feks slag) og overlevde det ikke". Deretter ser jeg an reaksjon. De fleste blir jo lei seg, men mange sier gjerne gråtkvalt "jeg kommer med en gang". Også blir det tid til prat når de kommer. De blir jo så opptatt av å skulle ringe egen familie for å informere osv. 

Anonymkode: 3122e...8ba