Jeg har ingen livsglede og vet ikke hva jeg skal gjøre

[AnonymBruker]

Har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse og er i midten av 20-årene. Tidenes mest uinteressante liv. Hater meg selv over alt på jord. Prøver hver eneste dag å gjøre ting bedre. I dag hadde jeg en forholdsvis fin dag, men i kveld gråter jeg fordi jeg er mildt sagt drittlei. Jeg kjenner ikke på en grunn til å leve. Jeg ser ingen fremtid. Ikke vil jeg ha barn og jeg vil iallfall ikke ha en kjæreste som uansett bare kommer til å såre meg og gjøre vondt verre. Jeg har ikke venner. Jeg har ikke familie jeg kan snakke med. Jeg har en jobb jeg trives i, for så vidt, men jeg føler meg udugelig og at jeg egentlig ikke burde arbeide i denne jobben. I forhold til andre kollegaer er jeg langt ifra like flink, jeg er usikker og tilbakeholden, og jeg prøver å være flink men det er vanskelig når jeg hele tiden hører en stemme i hodet mitt si at jeg er udugelig. Den stemmen er nok min egen. 

Jeg har ikke opplevd noe traumatisk som har gjort at jeg er slik. Helt ærlig vet jeg ikke lenger hvorfor ting har blitt sånn, hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Jeg har gått til psykolog i mange år men sluttet for 2-3 år siden. Samtidig som jeg har gjort noe fremgang så går ting bakover også. Jeg har det ikke bra. Det er ingen som ser at jeg ikke har det bra. Men jeg vet at om noen hadde spurt så hadde jeg bare sagt at alt går fint uansett. 

Som sagt prøver jeg daglig å gjøre ting for å forbedre livskvaliteten. Jeg står opp tidlig selv om jeg hater livet, og tenker at jeg kan bruke dagen på å snu om på det. Jeg går meg en tur. Jeg trener. Jeg har et variert kosthold. Jeg leser bøker. Jeg ser filmer og serier. Jeg spiller spill. Og det gir meg litt glede der og da, men så går det over. Jeg begynner å tenke at jeg trener feil, at jeg går for korte turer, at jeg leser dumme bøker, at spill er unødvendig. Jeg prøver å ta utdanning men jeg sliter. 

Jeg prøver å snu tankegangen. Tenke at dette klarer du. Du er tøff. Sterk og modig, du har kommet langt allerede, du har gjort mange små fremskritt. Men jeg klarer ikke tro på meg selv. Jeg er flau og skammer meg over min eksistens, noen ganger når jeg snakker blir jeg kvalm. Ofte sitter jeg å gråter og får vondt i hodet, det begynner å brenne i halsen og brystet fordi jeg føler intens skam over at jeg er som jeg er. Prøver å snu om på dette og tenke at jeg er som jeg er, og jeg må gjøre det beste ut av meg selv. Men jeg finner ingen positive kvaliteter. Jeg tar meg selv i å bli fortvila fordi jeg klager over i-landsproblemer, og at der er så mange der ute som lider og har det mye verre enn meg. Det at jeg lider, går kun utover meg selv, og jeg er ekstremt ubetydelig, så det er ingen vits i at jeg skal søke hjelp heller. 

Jeg føler meg SÅ fryktelig alene, jeg er kjempe ensom men jeg vet at om noen hadde banka på døra mi og sagt at de ville være med meg så hadde jeg funnet hundre unnskyldninger til å si at nei, det går ikke i dag. Fordi i en hver sosial setting føler meg underlegen, jeg prøver å kamuflere det, prøver å være morsom, være interessant, lytte og gi råd, være en god kollega for eksempel, det er kun på jobb jeg er sosial. Men jeg føler at alle på jobb hater meg, at jeg er den dårligste kollegaen og den alle snakker om. Nå føler jeg meg dum etter å ha skrevet dette, for det ser jo ut som jeg bare syns synd i meg selv. Men jeg gjør egentlig ikke det, for jeg føler egentlig at jeg fortjener alt dette, hvorfor skal jeg fortjene kjærlighet og lykke? Hva har jeg gjort for å fortjene det? Det er jo en grunn til at ingen av mine venner vil være med meg. Jeg bygger murer rundt meg men ingen gidder prøve klatre. Ikke kjærestene heller, som har tatt min tillit for gitt og brukt det mot meg. Jeg tør ikke stole på noen, jeg har fått min tillit til andre brutt så mange ganger at jeg tør aldri stole på noen igjen. 

Har et brennende ønske om å være sosial, få venner og kjæreste, ha andre i livet mitt enn meg selv. Å være den jeg ønsker å være, eller kanskje være den personen jeg innerst inne er. Men jeg makter ikke. Jeg føler ikke at jeg betyr noe som helst. Jeg er ikke en sånn person man legger merke til eller bryr seg om, blir glad i eller liker. Og jeg hater at det er slik. Jeg føler selv jeg har mye kjærlighet å gi, men jeg holder igjen, jeg tør ikke og jeg vet ikke hvordan jeg skal slippe noen inn i livet mitt. Og jeg tør ikke be om hjelp, iallfall ikke i disse tider hvor alle sliter med sitt og alle trenger psykolog. Jeg kan ikke ta opp en plass. Det er andre liv der ute som betyr noe, mitt betyr dessverre ingenting. Jeg føler meg så usynlig, og jeg skulle ønske noen så meg og ga meg en klem og anerkjente meg. Men det skjer aldri. 

Anonymkode: 93ef5...6ca

[AnonymBruker]

Du må gi mer av deg sjøl, ellers blir du i din tilværelse til du blir en kattedame.

Begynn å date, ikke for forhold nødvendigvis men for å komme i gang og bli kjent og prate noe. By på deg selv. 

Anonymkode: 6bb83...d87

[AnonymBruker]

Vil bare gi deg en klem, også råder jeg deg til å ta kontakt med fastlegen for videre henvisning til samtaletimer i terapi. Selv om tiden vi lever i nå tilsier at terapeuter er mere opptatt, så er det viktig å komme seg inn i systemet og eventuelt på venteliste. 

Anonymkode: 24254...507

[bluedot]

 Når jeg leser innlegget ditt TS så slår det meg at du er nokså selvdestruktiv men samtidig en veldig reflektert person som i bunn og grunn har mye å gi til andre. Det at du innser at det er dine negative tanker som setter en stopper for deg er et riktig og nødvendig steg på veien. Du er verdifull og har absolutt rett til å ta din plass i livet. Det finnes mange gode potensielle venner og partnere der ute som absolutt er til å stole på. Du må bare begynne å tro på det og forsøke sakte men sikkert å åpne deg opp for mulighetene dine. Jeg heier på deg. ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Du må gi mer av deg sjøl, ellers blir du i din tilværelse til du blir en kattedame.

Begynn å date, ikke for forhold nødvendigvis men for å komme i gang og bli kjent og prate noe. By på deg selv. 

Anonymkode: 6bb83...d87

Hva er negativt med kattedamer?? Katter er veldig trivelige og gir mye tilbake. 

Anonymkode: d747e...103

[AnonymBruker]

Skal jeg fortelle noe skikkelig ille? Jeg blir oppfattet som uhøflig fordi jeg ikke tilbyr besøkende noe, og generelt ikke er på tilbudssiden. Så folk tror jeg er kjip eller gjerrig, men egentlig årsak er at jeg ikke tror noen vil ha noe av meg fordi det mest sannsynlig er for dårlig eller feil på en eller annen måte. Jeg tilbyr meg sjelden å hjelpe fordi jeg tror virkelig ikke noen egentlig vil ha hjelpen min. Tingenes tilstand blir ikke bedre av at andre tror jeg er kjip. 

Anonymkode: d747e...103

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlegen din og få en ny henvisning. Jeg tror det kunne vært en tanke å finne en psykolog som er god med mentaliseringsbasert terapi, det ville hjulpet deg i relasjon til andre mennesker. 

I mellomtiden anbefaler jeg at du får tak i boken "Mentalisering - å leke med virkeligheten". 

Kan du finne et prosjekt som gir deg litt mestringsfølelse og glede? Noe håndarbeid, et eller annet å skru på, surdeigsbakst eller noe annet som kan gjøres jevnlig? 

Hos fastlegen kan det også være greit å sjekke hvordan det står til med vitaminer og jern. Om du mangler d-vitamin kan du feks føle deg mer nedfor. 

Anonymkode: 61ca6...d8f

[AnonymBruker]

Mentalisering boken ef faktisk veldig bra. Har lest den. Vil også anbefale boken til Else koss Furuseth: else går til psykolog. 

Anonymkode: d747e...103

[AnonymBruker]

Å herregud. Du er ikke alene. Jeg kunne skrevet dette selv eneste forskjellen er at jeg for tiden går til psykolog. Ingenting hjelper, den diagnosen er med oss for livet. Jeg har ingen råd å komme med, men det er ufattelig tunge dager. Hvilken type jobb har du? Jeg sliter veldig med å finne en jeg klarer å holde.

Anonymkode: ee33d...290

[Gjest Khloe]

Først og fremst har jeg bare lyst til å gi deg verdens strøste klem. Kjære deg, å ha det slik kan virkelig ikke være greit. Jeg tror du må jobbe med å få tilbake energien og selvfølelsen. Hvorfor skal ikke folk ønske å være sammen med deg, når du ønsker å være sammen med andre? Det er ingenting galt med deg annet enn at hjernen din fucker med deg. 

Jeg signerer som andre sier at det kan være lurt å ta kontakt med en lege/psykolog. Dine problemer er like viktige som alle andre sine. Når du kontakter helsepersonell er det de som vurderer at du skal få hjelp og gir til de som trenger, så du trenger ikke være redd for å ta andre sin plass. De er der for deg! 

Og sist men ikke minst: det trenger ikke være slik! Jeg vet det er ubehagelig, men den eneste som kan gjøre en endring i ditt liv er deg. Ta ett skritt av gangen og utfordre deg selv litt hver dag. Kanskje send en melding og spør om noen vil finne på noe, takk ja til en tinder-date og gå ut mer. Ingen har godt av isolasjon. 

Så kan du selvfølgelig sende meg en melding om du trenger noen å prate med. Jeg lytter. 

[AnonymBruker]

Jeg har samme diagnose og kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg er dessverre også ufør på grunn av en annen sykdom. Egentlig er denne under kontroll nå, og jeg vil tilbake til arbeidslivet, men etter flere år med jobbsøking (som jeg neppe trenger å forklare for deg at er ekstremt vanskelig og smertefullt for oss med denne personlighetsforstyrrelsen), er jeg nær ved å gi opp. Har forsåvidt hobbyer jeg trives med, men synes dagene glir mye over i hverandre, og føler ofte på at jeg bare sitter og venter på at tida skal gå. Overlever mer enn lever.

Jeg prøver å date litt, men opplever at dersom jeg klarer å overvinne ubehaget det medfører å treffe nye mennesker, så blir jeg avvist på grunn av den økonomiske situasjonen.

Anonymkode: 9f87a...34c

[AnonymBruker]

Tror det er Maria Gripe sin Skyggen over steinbenken som innleder med sitatet;  "alle har rett til å føle seg selvsagt her i verden" 

Personlighetsforstyrrelser er ikke skrevet i stein. Har selv fått slettet min pf fordi jeg ikke tilfredsstiller de diagnostiske kriterier. Du kan lære deg mer hensiktsmessige måter å være i verden på som gjør at det føles bedre å være deg. 

Anonymkode: 2c81a...4c9

[Rytz]

bluedot skrev (På 8.12.2020 den 22.20):

 Når jeg leser innlegget ditt TS så slår det meg at du er nokså selvdestruktiv men samtidig en veldig reflektert person som i bunn og grunn har mye å gi til andre. Det at du innser at det er dine negative tanker som setter en stopper for deg er et riktig og nødvendig steg på veien. Du er verdifull og har absolutt rett til å ta din plass i livet. Det finnes mange gode potensielle venner og partnere der ute som absolutt er til å stole på. Du må bare begynne å tro på det og forsøke sakte men sikkert å åpne deg opp for mulighetene dine. Jeg heier på deg. ❤️

Vil fremheve denne ^ ❤️ 

Som flere andre i tråden skriver, så kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver, TS. Dessverre. 

Det jeg tror er det viktigste, og som du selv skriver om i HI, er å jobbe med å snu tankegangen. Små, og tilsynelatende ubetydelige skritt vil gi en enorm forskjell om 1-2-3 år. Bestem deg for å aldri gi opp. Jeg er selv nede i en av de dypere dalene for tiden, men jeg klamrer meg til viljen om å bli den jeg ønsker å være. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare det. Det kan føles som ting aldri blir bedre. Jeg faller alltid tilbake i de samme destruktive tankemønstrene. Men så ser jeg meg noen år tilbake og ser hvilken enorm personlig vekst jeg egentlig har vært gjennom.

Tenk smått, men fremover ❤️ Soldier on! 

[Gjest supernova_87]

Hei! 

Nå ser ikke jeg deg i virkeligheten, men jeg vil gjerne strekke meg gjennom skjermen og gi deg en klem om du vil ha! 

Først og fremst, så bra at du skriver denne posten, jeg synes absolutt ikke det høres ut som du klager. Og så imponerende at du greier å gjøre så mye bra for deg selv når livet er så tungt og meningsløst. Skikkelig bra jobba! 

Fra det du beskriver ser jeg en stor ambivalens. Du både lengter etter venner og kjæreste men sier du ikke våger eller ønsker det fordi du bare kommer til å bli såret. Du sier du aldri har opplevd noe vanskelig som skulle tilsi at du har det sånn, samtidig beskriver du en stor ensomhet, og at du har blitt såret så mange ganger at du ikke våger å stole på noen. Dette er jo litt motstridende ting. 

En del av å være deprimert eller slite psykisk er ofte at man ikke synes at egne problemer er noe store. "Det er ikke synd på meg altså!", men noen ganger er det faktisk det. Vi har ikke nok egenkjærlighet til oss selv til å si "Stakkars meg, jeg har mye å være lei meg for, dette er vanskelig!". Men den tanken, om at man ikke har rett til å ha det noe vondt, den er ikke sann. 

Det er ikke alle som trenger psykolog. Men trenger du? Da er det viktig å stå på for seg selv, det er en form for egenkjærlighet, så sette seg selv først i eget liv og si "hallo, nå trenger jeg litt hjelp!" og det er jeg så glad du gjorde med å skrive denne posten. ❤️