assistert befruktning. Virker det alltid?

[tanteFiolett]

Tenker på ett par jeg kjenner som har vært prøvere i lang tid og vært gjennom noen spontanaborter og nå også flere mislykkede ivf forsøk hvor gravitesten aldri viser positiv. Er så frustrert på deres vegne og kan bare forestille meg hvilken påkjenning det er å gå gjennom forsøk på forsøk uten resultat.

Vil gjerne komme med noen trøstende eller oppmuntrende ord som kan hjelpe, men hva sier man?

Er det sånn at når damen har bikket 40 at det er noen som bare ikke får til å bli gravide selv med assistert befruktning? Vet noen av dere hvor lenge paret skal forsøke før de ikke får hjelp lenger/helsevesenet sier stopp? Hvilke alternativer har de da?

 

Hilsen venninne som vil trøste/forstå/hjelpe 💐

[Neutral90]

For de aller fleste vil det gå til slutt, om de bare holder på lenge nok med ivf. 

Men, det vet man faktisk ikke. Jeg forstår at du vil være en god venn som vil oppmuntre. 

Jeg vil personlig ikke høre "neste gang blir det" eller "du fikk i det minste positiv test så må vet du at du kan bli gravid" eller "jeg kjenner noen som gjorde X og da gikk det!"

Det som har trøstet for min del, er de som (prøver å) forstår og er ærlige om at ja, faen, dette er fryktelig vanskelig. Ikke noen som duller og prøver å trøste - fordi selv om trøstingen er mnet godt så har den tross alt ingen substans. 

[AnonymBruker]

Enig med Neutral90, ikke kom med "neste gang går det nok". Det gjør det ofte vondt verre, for det er langt fra sikkert at det vil gå neste gang. Det er ca 30% sjanse for å bli gravid når man setter inn egg ved IVF, så nesten like høyt som ved vanlig befruktning. 

I det offentlige får man tre ferskforsøk. Hvis man har embryo på frys så kommer disse utenom. I det private kan man nesten få uendelig, men må jo selvfølgelig betale for det. Det er dessverre mange som ikke blir gravid med IVF/ICSI også, selv om det er gode odds, også her. Hva som er veien videre kommer an på hva man har funnet ut. Er årsaken eggene? Sæden? Forhold i livmoren? Kanskje vet de ikke. 

Jeg syntes det var bedre at folk faktisk så meg/oss og hvor vondt det var. At de faktisk var ærlige og se at de ikke visste helt hva de skulle si, for det er forståelig. Man ønsker ikke å tråkke i salaten hos noen som faktisk sørger, for det er det de gjør. De sørger over et mislykket forsøk og redselen for å aldri få barn.

Anonymkode: 6b975...0d4

[Gjest Fnuggolina]

Jeg synes ikke du skal gi råd eller oppmuntring.

Sjansen kommer helt an på forutsetninger man ikke alltid vet noe om. 

Det verste for meg var de som trodde de hadde mer kunnskap enn meg og liksom skulle gi velmenende råd  De holdt klokelig munn etterhvert når de så i praksis hvor vanskelig det ble. 

Bare si «åh så kjipt/vondt» om de nevner det går dårlig, og «håper virkelig dere lykkes» når de er spente på neste forsøk. 

Og helst ingen «leste at/kjenner noen/har hørt om». 

Faglig hjelp får de annensteds av noen som kan det  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Enig med Neutral90, ikke kom med "neste gang går det nok". Det gjør det ofte vondt verre, for det er langt fra sikkert at det vil gå neste gang. Det er ca 30% sjanse for å bli gravid når man setter inn egg ved IVF, så nesten like høyt som ved vanlig befruktning. 

I det offentlige får man tre ferskforsøk. Hvis man har embryo på frys så kommer disse utenom. I det private kan man nesten få uendelig, men må jo selvfølgelig betale for det. Det er dessverre mange som ikke blir gravid med IVF/ICSI også, selv om det er gode odds, også her. Hva som er veien videre kommer an på hva man har funnet ut. Er årsaken eggene? Sæden? Forhold i livmoren? Kanskje vet de ikke. 

Jeg syntes det var bedre at folk faktisk så meg/oss og hvor vondt det var. At de faktisk var ærlige og se at de ikke visste helt hva de skulle si, for det er forståelig. Man ønsker ikke å tråkke i salaten hos noen som faktisk sørger, for det er det de gjør. De sørger over et mislykket forsøk og redselen for å aldri få barn.

Anonymkode: 6b975...0d4

30% sjanse? Er du sikker?

Anonymkode: 79bba...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Det er ca 30% sjanse for å bli gravid når man setter inn egg ved IVF, så nesten like høyt som ved vanlig befruktning. 

Dette varierer veldig!!

vi fikk beskjed om 42% sjans på første forsøk , 60% andre og 80% på tredje 

dette basert på våre «problemer» og statistikk samlet over flere år fra rundt om hele verden.

ett annet par kan få mye dårligere odds

Anonymkode: 929ba...7a1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen som forsøkte å bli gravide i mange år, også ved IVF. De har nå heller blitt fosterforeldre (som de stortrives med å være) da de bikket 40 og dessverre måtte gi opp å få egne barn. Så det går ikke for alle, men de alle, aller, aller fleste... 

Anonymkode: 3021c...94a

[Neutral90]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Dette varierer veldig!!

vi fikk beskjed om 42% sjans på første forsøk , 60% andre og 80% på tredje 

dette basert på våre «problemer» og statistikk samlet over flere år fra rundt om hele verden.

ett annet par kan få mye dårligere odds

Anonymkode: 929ba...7a1

30% er et statistisk gjennomsnitt på alle innsett i det offentlige. 

[AnonymBruker]

Det er en god del det aldri vil fungere for.

Vi startet da vi var ca 30, og kjernesunne. Men 12 år senere er vi fortsatt uforklarlig barnløse, tross at alt er prøvd. 

Genfeil hos en eller begge er en relativt vanlig årsak. Hos stadig flere menn er nesten alt dødt, og da er det ikke håp. Det skjer også at kvinner har lav eggreserve i ung alder, og at kvaliteten på egg tilsier at de er 10-20 år eldre enn de er. Da kan det også være at man aldri lykkes. Denne typen problemer er dessverre økende i befolkningen. 

Vil bare tilføye - livet uten barn er veldig godt det og. Det gir en enorm frihet, og vi lever et liv vi aldri kunne gjort med barn. For mange blir barneønsket for overskyggende, og man klarer ikke å se alt det gode i livet uten barn. Kanskje det er her du kan være til best hjelp og støtte for vennene dine? Å minne dem på alt som faktisk er godt? 

Anonymkode: bd1dc...f82

[AnonymBruker]

Jeg kjenner et par (er 26 selv så har ikke såå mange i min omgangskrets som jeg vet om enda, men tipper det blir flere) som har forsøkt på barn i ca 10 år uten hell. Dette innebærer da å forsøke "naturlig" og mange forsøk med hormoner og IVF osv. For dem gikk det aldri. Nå har de blitt godkjente som adoptivforeldre og skal adoptere  Hun har snakket åpent om dette nå i ettertid, så det har gjort det enklere å snakke om. Hadde ikke visst hvordan jeg skulle reagere/snakke om dette dersom de sto midt oppi det og var tydelig preget. 

Jeg har også til etpar andre andre venner som har forsøkt på barn i noen år uten å få dette, hvor det ene paret snart skal starte på IVF-behandling. Hun er bare 28. Hun snakker også åpent om det.

Anonymkode: 36557...68d

[AnonymBruker]

Jeg tenker venner som lytter og viser forståelse, gjerne uten å komme med råd, er veldig verdifullt. Hva som oppleves som oppmuntrende, varierer veldig, så der tror jeg det beste er å se an/snakke med de vennene det gjelder.

Jeg likte f.eks. å høre historier ala at folk kjente noen som kjente noen som fikk tvillinger uten hjelp etter å ha prøvd i 8 år, det ga meg håp. Men jeg har hørt flere si at de syns slike historier (som folk ofte kommer med etter min erfaring) er skikkelig plagsomme. For meg kjentes påminnelser om alt som er fint med å ikke ha barn som at jeg ikke ble forstått da jeg stod midt oppi det. Det kommer sikkert an på måten det blir sagt på, men jeg likte ikke å høre at jeg var heldig som kunne sove lenge, reise dit jeg ville når jeg ville osv, for det var ikke det jeg ønsket meg. Vi fikk barn til slutt, men jeg kan se for meg at litt senere i prosessen med å godta at det ikke gikk, hadde jeg vært mer åpen og klar for å se på de positive sidene. Noen syns det er greit å være åpen om prosessen, jeg opplevde nysgjerrige spørsmål som interesse og at venner brydde seg, andre syns det er vanskelig og vil helst bare ha en klem og ikke snakke mer om det. 

Det er dessverre ikke alle som lykkes med IVF, og etter 40 er sjansene dårligere. Vi har to vennepar som ikke lyktes. Det ene orket ikke mer etter tre forsøk, de kunne kanskje fått barn om de fortsatte, men de trives nå med livet som det ble. Det andre hadde mange forsøk både offentlig og privat, og sørger fortsatt. Hva som er alternativene, varierer også. For oss hadde det nok vært å være onkel og tante og bruke tid sammen med barn i familien. Jeg jobber med barn, og ville gjerne vært fostermor, men mannen min var usikker. 

Anonymkode: 3fa84...d4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg tenker venner som lytter og viser forståelse, gjerne uten å komme med råd, er veldig verdifullt. Hva som oppleves som oppmuntrende, varierer veldig, så der tror jeg det beste er å se an/snakke med de vennene det gjelder.

Jeg likte f.eks. å høre historier ala at folk kjente noen som kjente noen som fikk tvillinger uten hjelp etter å ha prøvd i 8 år, det ga meg håp. Men jeg har hørt flere si at de syns slike historier (som folk ofte kommer med etter min erfaring) er skikkelig plagsomme. For meg kjentes påminnelser om alt som er fint med å ikke ha barn som at jeg ikke ble forstått da jeg stod midt oppi det. Det kommer sikkert an på måten det blir sagt på, men jeg likte ikke å høre at jeg var heldig som kunne sove lenge, reise dit jeg ville når jeg ville osv, for det var ikke det jeg ønsket meg. Vi fikk barn til slutt, men jeg kan se for meg at litt senere i prosessen med å godta at det ikke gikk, hadde jeg vært mer åpen og klar for å se på de positive sidene. Noen syns det er greit å være åpen om prosessen, jeg opplevde nysgjerrige spørsmål som interesse og at venner brydde seg, andre syns det er vanskelig og vil helst bare ha en klem og ikke snakke mer om det. 

Det er dessverre ikke alle som lykkes med IVF, og etter 40 er sjansene dårligere. Vi har to vennepar som ikke lyktes. Det ene orket ikke mer etter tre forsøk, de kunne kanskje fått barn om de fortsatte, men de trives nå med livet som det ble. Det andre hadde mange forsøk både offentlig og privat, og sørger fortsatt. Hva som er alternativene, varierer også. For oss hadde det nok vært å være onkel og tante og bruke tid sammen med barn i familien. Jeg jobber med barn, og ville gjerne vært fostermor, men mannen min var usikker. 

Anonymkode: 3fa84...d4f

Denne synes jeg også er skikkelig kjip å høre. Har forsøkt i snart 2 år, og mange sier vi bare må nyte tiden osv, men ja, når man ikke ønsker å ha fri hver helg, ønsker å kunne sove lenge, ønsker å bruke penger på seg selv, så er jo ikke dette noe å nyte. Jeg ønsker å måtte våkne midt på natta av gråtene baby, jeg ønsker å være kvalm og gravid, jeg ønsker å måtte være hjemme med et lite barn...

Jeg ser jo at når man endelig har blitt foreldre så er det nok mange som ønsker seg tilbake til friheten, men jeg er absolutt ikke der, og da kan jeg faktisk ikke nyte det heller sammen hvor mye jeg prøver....

Anonymkode: 3021c...94a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Denne synes jeg også er skikkelig kjip å høre. Har forsøkt i snart 2 år, og mange sier vi bare må nyte tiden osv, men ja, når man ikke ønsker å ha fri hver helg, ønsker å kunne sove lenge, ønsker å bruke penger på seg selv, så er jo ikke dette noe å nyte. Jeg ønsker å måtte våkne midt på natta av gråtene baby, jeg ønsker å være kvalm og gravid, jeg ønsker å måtte være hjemme med et lite barn...

Jeg ser jo at når man endelig har blitt foreldre så er det nok mange som ønsker seg tilbake til friheten, men jeg er absolutt ikke der, og da kan jeg faktisk ikke nyte det heller sammen hvor mye jeg prøver....

Anonymkode: 3021c...94a

Masse lykke til på veien videre. Jeg håper det ikke er alt for lenge du kan sitte våken på natta og bysse babyen deres med et smil ❤️ Det er ingen andre som kan vite om du vil savne friheten da, jeg gjorde ikke det. 

Anonymkode: 3fa84...d4f