Få barn igjen nå?

[AnonymBruker]

Jeg har to barn sammen med mannen min, vi var fornøyde med å ha fått to friske barn sammen. Nå er disse barna blitt 8 og 10 år, og jeg har blitt fryktelig babysyk. Fornuften (tror jeg) sier at jeg ikke skal ha flere siden barna har blitt så store, mer selvstendig, men det er noe inni meg som bare virkelig ønsker en til. Mannen min sier vi kan få en til hvis jeg virkelig ønsker det.

Er det noen som kan dele noen erfaringer med å ha «store» barn, for så å få en liten baby igjen?

Anonymkode: bdf9a...842

[AnonymBruker]

Du må gjøre det som føles rett for dere. Her på kvinneguiden er det kun lov å få to barn, hverken mer eller mindre, alle som får noe annet er "egoistiske". Bare advarer deg.

Anonymkode: 859f4...583

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere nå da? Noen ting er nok mer slitsomme om man begynner på igjen med småbarn, samtidig som man har erfaring og mer roen over det, kanskje?

Anonymkode: 1b4b6...207

[AnonymBruker]

Vi følte oss passe «gærne» da vi kjørte på med barn nummer 4, nå når de tre eldste er hhv 5, 10 og 12 år. Men det har virkelig vært en berikelse for familien, hvor de tre store er såpass store nå at de får et helt annet forhold til minstemor i flokken- det er SÅ stas, enormt med søskenkjærlighet og mye mindre stress for oss voksne med en baby nå som spesielt de to største er såpass store og selvstendige. Jeg føler virkelig det er noe med det ordtaket at man angrer bare på de barna man IKKE fikk, jeg kan ihvertfall med hånden på hjertet si at dette var det beste som kunne hendt oss som familie nå❤️

Anonymkode: f483e...055

[AnonymBruker]

Fikk en attpåklatt (ikke planlagt, men ønsket når det først skjedde) da våre eldste var 13 og 11. Det har gått fint og de eldste er knyttet til lillebror, som selvsagt er høyt elsket og man angrer jo aldri sånn sett

Om jeg skal trekke fram en utfordring så er det at rytmen i familien blir annerledes - barna er jo i vilt forskjellige faser og det kan være vanskelig å få fulgt opp tenåringene helt slik de trenger.

Føler iblant at jeg ikke strekker til, jeg skulle gjerne hatt mer tid til å snakke med de eldste om ting de går igjennom, følge opp på aktiviteter og ha mer kvalitetstid på kafé, kino osv. Ikke alltid lett når det er en liten unge som krever noe hvert minutt, trenger å bades, har øreverk, ikke vil sovne ... og man selv gjerne sovner i sofaen klokka 21 en travel jobbhverdag. 

Så det er vel her skoen trykker litt slik jeg ser det - om man vil være en 100% tilstedeværende tenåringsforelder, eller om man er komfortabel med å veksle mellom bleier i det ene øyeblikket og venninnedrama i det andre, og takler det fint. 

Anonymkode: 27ee4...a9e

[AnonymBruker]

Jeg er atpåklatt. Mine søsken var 8 og 10 år da jeg ble født.  

Jeg hadde en fantastisk oppvekst, med 4 voksenpersoner som elsket meg. Det var slik jeg følte det. 

Men, jeg kjente alltid et savn over de to stores søskenforhold. Det gjør jeg fremdeles som voksen, de har jo sine referanser og sine minner. Jeg var stort sett alene med mor og far i helgene fra jeg var 8 og var alenebarn fra jeg var 10. Det var jo et savn med nære søsken - bare noe så enkelt som å ha noen å krangle med feks. 

Og de fire hadde jo masse familieminner, hvor de var en enhet. Mine ferieminner er mest med mor og far , om søskena mine var med så ville de jo ikke leke med meg i timesvis. 

 

Jeg synes absolutt du skal gå for ett barn til om du vil det!, men samtidig synes jeg du skal vurdere om å da gå for to. Det er ikke alltid like stas å være familiens baby. 

Anonymkode: 6004e...18d

[AnonymBruker]

Min tante og mannen syntes det ble så stille i huset da de eldste ble 12 og 14, at de kjørte på med to barn til på rappen Sikkert ikke for alle, men for dem var det veldig riktig.

Anonymkode: 664c5...a1a

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaringer fra foreldrefronten, men min minste bror ble født da jeg var 9 og bror 7 år. Jeg og mellombror er jo ganske tett i alder og har alltid vært gode venner. Jeg har alltid forgudet minstebror og vært storesøster med stor S fra dag 1, men han har jo aldri blitt ''en del av flokken'' sammen med meg og mellombror. Da vi var 18 og 20 og gikk på fester, hadde de samme vennene og kjørte hverandre rundt satt jo 11-åringen igjen hjemme med mor og far. Jeg og mellombror flyttet ut tidlig begge to, og minstebror ble sånn sett enebarn en del år. Nå som jeg og mellombror er 28 og 26, har faste samboere og er i etablerte forhold, er jo minste 19-åringen på en helt annen planet. 

Jeg tror ikke han har det vondt altså, vi er tette alle sammen og har et godt forhold - men den søskennærheten får man jo ikke med så stor aldersforskjell. Jeg vet også at særlig da minstebror var yngre og jeg og mellombror var over 18, var han ganske trist og sjalu mange ganger på alt jeg og mellombror fant på, som han ikke kunne være med på. 

Nå er man jo ikke gitt noe godt søskenforhold uansett alder da, så det er jo gjerne ikke avgjørende faktor dette her - men det er jo verdt å ha i bakhodet. At den yngste blir fryktelig liten hvis aldersforskjellen er stor. Jeg husker også at jeg som 9/10/11-åring forsvant litt for foreldrene mine mellom bæsjebleier og nattevåk. De hadde ikke like god tid til å prate og følge opp meg. Men det kan jo legges på de da - men det er i alle fall viktig å være obs på hvis dere går for en til  

Anonymkode: d6b7c...70a

[AnonymBruker]

Det er 10 år mellom mitt søsken og meg. Vi har et veldig godt forhold i dag. Og for å være ærlig har jeg alltid likt å være «enebarn», samtidig som jeg så søskenet mitt ofte.

Anonymkode: fdc8d...90b

[AnonymBruker]

Jeg sier kjør på om kapasiteten og ønsket er der😊

Vi er en søskenflokk med stort aldersgap (ca 20 år mellom yngste og eldste), og det irriterer meg alltid når folk antar at man automatisk ikke er like nære når man ikke er tette søsken i alder. Det er 8 år mellom meg og lillesøster, og vi har alltid vært bestevenner, mye nærere enn de to eldste har vært med hverandre. Her kommer nok personlighet inn mer enn aldersforskjell. Har aldri følt at lillesøsters behov har gått på bekostning av mine eller påvirket meg på en negativ måte. Tenker sjelden på aldersforskjellen. 

Det at jeg også har to søsken som er ganske mye eldre (ca. 10 år) har også gjort at jeg har fått oppleve å bli tante flere ganger i ung alder, utrolig stas! Mamma har også sagt at hun fikk fulgt opp meg og lillesøster bedre/kost seg mer i småbarnsfasen med oss 'attpåklatter' enn med de to eldste som var tett i alder, siden hun var mer erfaren og kun hadde en liten av gangen.

Anonymkode: f5200...ee6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er 10 år mellom mitt søsken og meg. Vi har et veldig godt forhold i dag. Og for å være ærlig har jeg alltid likt å være «enebarn», samtidig som jeg så søskenet mitt ofte.

Anonymkode: fdc8d...90b

Samme erfaring her!! Beste fra begge verdener😂

Anonymkode: f5200...ee6

[AnonymBruker]

Jeg er attpåklattenni familien vår, og anbefaler det ikke. Fikk aldri noe nært forhold til eldre halvsøsken (11 og 14 da jeg ble født), var langt yngre enn alle søskenbarna mine (og jeg har 26!) og ikke noe nært forhold til dem heller. Har egentlig alltid bare vært for liten i forhold til de andre, og foreldrene mine var gamle i forhold til de andre foreldrene og kunne ikke følge skikkelig opp. Synes det er temmelig egoistisk å tenke på flere barn så lenge etter de første.

Anonymkode: 3caf8...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er attpåklattenni familien vår, og anbefaler det ikke. Fikk aldri noe nært forhold til eldre halvsøsken (11 og 14 da jeg ble født), var langt yngre enn alle søskenbarna mine (og jeg har 26!) og ikke noe nært forhold til dem heller. Har egentlig alltid bare vært for liten i forhold til de andre, og foreldrene mine var gamle i forhold til de andre foreldrene og kunne ikke følge skikkelig opp. Synes det er temmelig egoistisk å tenke på flere barn så lenge etter de første.

Anonymkode: 3caf8...e82

så leit at du har den erfaringen Jeg har motsatt. Jeg er riktignok den eldste, lillebror er 7 år yngre og to lillesøstre er 9 år yngre. Den ene av jentene ( ikke tvillinger, min mor og far fikk på likt bare) er min beste venninne og vi har alltid hatt et godt forhold. Enda det er stor forskjell på hvor vi er i livet. Jeg er etablert, er gift og har barn, ferdig utdannet, hus osv. Hun er ikke ferdig utdannet, er singel og barnløs.  Det setter ingen begrensninger i vår kontakt uansett. 

Har selv 2 barn det er 8 år mellom. Kan så klart ikke vite hvordan det blir når de blir voksne, men søsken lik i alder kan like gjerne ikke ha et godt forhold som de med mange år i mellom kan ha det. 

Anonymkode: 20043...b22