Fraværende foreldre

[AnonymBruker]

Jeg leser stadig tråder her inne om foreldre som knapt har noe med barna sine å gjøre. Mest fedre, men også noen mødre.

Det er ikke snakk om tilfellene hvor det foregår samværssabotasje fra den ene parten, slik at den andre ikke får se barna. Det er en annen diskusjon.

Men jeg snakker om de foreldrene som flytter langt unna barna sine, slik at de knapt ser de mer enn et par ganger i året. Eller de som bor nærme, men som rett og slett ikke ønsker å ha noe særlig kontakt med barna sine.

Hva er det med slike foreldre? Jeg er selv far til to barn, og kunne virkelig ikke tenkt meg et liv uten dem. Så hva får folk til å drite i barna sine?

Anonymkode: ed5c1...304

[AnonymBruker]

Egoisme og narssisisme. Babyboomer generasjonen (de som er født 1946 - 1964) er eksepsjonelle på akkurat dette. De vokste opp i en tid hvor landet var på vei oppover, de var unge under selvrealiseringsbølgen og kvinnefrigjøringen. De fikk prentet inn at de ikke skulle "ofre seg for familien" fra ganske ung alder, og de har vært med på å heie frem denne kulturen vi har i dag hvor staten tar mer og mer ansvaret for barna. Mange av babyboomerne mener oppriktig at de ikke har noe ansvar for barna sine etter at de er fylt 18 år. De mener at når den lovpålagte plikten opphører, fritas de samtidig for alt ansvar for egne barn. 

Mange av babyboomerne er lite villige til å hjelpe barna sine inn på boligmarkedet. Selv så vokste de opp i en tid hvor de fikk kjøpt husene til en brøkdel av dagens pris, sett i forhold til lønningene. Faktisk var 1978 det gunstigste året å kjøpe seg bolig, da et gjennomsnittlig hus kostet 2 ganger gjennomsnittlig årslønn. Selv så arvet de ofte tidlig, og arvet som regel gjeldsfrie hus. De har også fått nye godt av den enorme prisveksten i forhold til egne boliger, siden de rett og slett treffer blink på tiden de er født i. 

De fleste babyboomerne føler at de satte seg selv til side når de fikk barn. De gikk og drømte om å realisere seg selv gjennom hele barnas oppvekst, og mange kunne ikke vente til den dagen barna ble 18 år og de lovlig kunne sende dem ut. Slik at de endelig kunne begynne på sitt eget egoistiske liv med selvdyrking og selvrealisering. I babyboomernes drømmer er det ikke rom for barn og familie. Derfor har de lite kontakt når de ikke lenger er lovpålagt å forsørge noen. 

Denne generasjonens egoisme gjenspeiler seg i store deler av samfunnet i dag. Vi leser om det økende klasseskille, hvordan mange ikke kommer inn på boligmarkedet på grunn av foreldrenes manglene vilje til å hjelpe. Og siden de fleste i regjeringen er fra babyboomer generasjonen, har vi et kaldt og kynisk samfunn som stadig legger mer og mer ansvar for barna over på det offentlige.

Ingenting blir bra før denne generasjonen er borte. Borte fra politikken, og borte fra familiene. Deres grandiose egoisme har såret og skadet utallige barn og familier. 

Anonymkode: 501fc...b69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Egoisme og narssisisme. Babyboomer generasjonen (de som er født 1946 - 1964) er eksepsjonelle på akkurat dette. De vokste opp i en tid hvor landet var på vei oppover, de var unge under selvrealiseringsbølgen og kvinnefrigjøringen. De fikk prentet inn at de ikke skulle "ofre seg for familien" fra ganske ung alder, og de har vært med på å heie frem denne kulturen vi har i dag hvor staten tar mer og mer ansvaret for barna. Mange av babyboomerne mener oppriktig at de ikke har noe ansvar for barna sine etter at de er fylt 18 år. De mener at når den lovpålagte plikten opphører, fritas de samtidig for alt ansvar for egne barn. 

Mange av babyboomerne er lite villige til å hjelpe barna sine inn på boligmarkedet. Selv så vokste de opp i en tid hvor de fikk kjøpt husene til en brøkdel av dagens pris, sett i forhold til lønningene. Faktisk var 1978 det gunstigste året å kjøpe seg bolig, da et gjennomsnittlig hus kostet 2 ganger gjennomsnittlig årslønn. Selv så arvet de ofte tidlig, og arvet som regel gjeldsfrie hus. De har også fått nye godt av den enorme prisveksten i forhold til egne boliger, siden de rett og slett treffer blink på tiden de er født i. 

De fleste babyboomerne føler at de satte seg selv til side når de fikk barn. De gikk og drømte om å realisere seg selv gjennom hele barnas oppvekst, og mange kunne ikke vente til den dagen barna ble 18 år og de lovlig kunne sende dem ut. Slik at de endelig kunne begynne på sitt eget egoistiske liv med selvdyrking og selvrealisering. I babyboomernes drømmer er det ikke rom for barn og familie. Derfor har de lite kontakt når de ikke lenger er lovpålagt å forsørge noen. 

Denne generasjonens egoisme gjenspeiler seg i store deler av samfunnet i dag. Vi leser om det økende klasseskille, hvordan mange ikke kommer inn på boligmarkedet på grunn av foreldrenes manglene vilje til å hjelpe. Og siden de fleste i regjeringen er fra babyboomer generasjonen, har vi et kaldt og kynisk samfunn som stadig legger mer og mer ansvar for barna over på det offentlige.

Ingenting blir bra før denne generasjonen er borte. Borte fra politikken, og borte fra familiene. Deres grandiose egoisme har såret og skadet utallige barn og familier. 

Anonymkode: 501fc...b69

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Babyboomere 

https://dnbeiendom.no/altombolig/kjop-og-salg/boligpriser1/boligpriser-da-og-na 

Anonymkode: 501fc...b69

[Pillarguri]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Egoisme og narssisisme. Babyboomer generasjonen (de som er født 1946 - 1964) er eksepsjonelle på akkurat dette. De vokste opp i en tid hvor landet var på vei oppover, de var unge under selvrealiseringsbølgen og kvinnefrigjøringen. De fikk prentet inn at de ikke skulle "ofre seg for familien" fra ganske ung alder, og de har vært med på å heie frem denne kulturen vi har i dag hvor staten tar mer og mer ansvaret for barna. Mange av babyboomerne mener oppriktig at de ikke har noe ansvar for barna sine etter at de er fylt 18 år. De mener at når den lovpålagte plikten opphører, fritas de samtidig for alt ansvar for egne barn. 

Mange av babyboomerne er lite villige til å hjelpe barna sine inn på boligmarkedet. Selv så vokste de opp i en tid hvor de fikk kjøpt husene til en brøkdel av dagens pris, sett i forhold til lønningene. Faktisk var 1978 det gunstigste året å kjøpe seg bolig, da et gjennomsnittlig hus kostet 2 ganger gjennomsnittlig årslønn. Selv så arvet de ofte tidlig, og arvet som regel gjeldsfrie hus. De har også fått nye godt av den enorme prisveksten i forhold til egne boliger, siden de rett og slett treffer blink på tiden de er født i. 

De fleste babyboomerne føler at de satte seg selv til side når de fikk barn. De gikk og drømte om å realisere seg selv gjennom hele barnas oppvekst, og mange kunne ikke vente til den dagen barna ble 18 år og de lovlig kunne sende dem ut. Slik at de endelig kunne begynne på sitt eget egoistiske liv med selvdyrking og selvrealisering. I babyboomernes drømmer er det ikke rom for barn og familie. Derfor har de lite kontakt når de ikke lenger er lovpålagt å forsørge noen. 

Denne generasjonens egoisme gjenspeiler seg i store deler av samfunnet i dag. Vi leser om det økende klasseskille, hvordan mange ikke kommer inn på boligmarkedet på grunn av foreldrenes manglene vilje til å hjelpe. Og siden de fleste i regjeringen er fra babyboomer generasjonen, har vi et kaldt og kynisk samfunn som stadig legger mer og mer ansvar for barna over på det offentlige.

Ingenting blir bra før denne generasjonen er borte. Borte fra politikken, og borte fra familiene. Deres grandiose egoisme har såret og skadet utallige barn og familier. 

Anonymkode: 501fc...b69

Jeg finner det fascinerende hvor bombastisk du uttaler deg om en hel generasjon.

Jeg og min mann tilhører denne generasjonen og jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver i det hele tatt.  Vi og alle våre venner og kjente har aldri ønsket oss fri fra våre barn.  Tvert om, vi har gjort alt som står i vår makt for å gi dem en god start på voksenlivet.  Det være seg økonomisk hjelp til studier og bolig samt hjelp til barnebarn som er kommet etter hvert.

Det er vel heller sjelden at foreldre flytter vekk fra sine barn.  Det er nok helst barna som flytter bort når de er voksne pga kjærlighet, jobb, studier etc.  Tvert om så kjenner jeg flere av vår generasjon som har solgt barndomshjemmet og flyttet langt av gårde for å kunne være i nærheten av barn og barnebarn.

Vi har selv et  voksent barn som har etablert seg på den andre siden av kloden med sin familie, og vi er der på besøk minst 2 ganger i året.  Dette gjør vi fordi vi elsker barnet vårt og barna hennes. Kan ikke tenke oss en tilværelse uten nær kontakt med dem.

[Whistler]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

...............

Men jeg snakker om de foreldrene som flytter langt unna barna sine, slik at de knapt ser de mer enn et par ganger i året. Eller de som bor nærme, men som rett og slett ikke ønsker å ha noe særlig kontakt med barna sine.

Hva er det med slike foreldre? Jeg er selv far til to barn, og kunne virkelig ikke tenkt meg et liv uten dem. Så hva får folk til å drite i barna sine?

Anonymkode: ed5c1...304

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

............ Mange av babyboomerne mener oppriktig at de ikke har noe ansvar for barna sine etter at de er fylt 18 år. De mener at når den lovpålagte plikten opphører, fritas de samtidig for alt ansvar for egne barn. 

........................

Ingenting blir bra før denne generasjonen er borte. Borte fra politikken, og borte fra familiene. Deres grandiose egoisme har såret og skadet utallige barn og familier. 

Anonymkode: 501fc...b69

Tross alt er barna til babyboomerne de som nå ojer over seg over at det er mangel på barnehageplasser, langtidsparkering på SFO og mangel på boomerforeldre som kan ta vare på barna mens de nevnte oppbevaringsinstitusjonene er stengt.  Generasjonen etter de såkalt babyboomerne er de som har blitt kjørt omkring til alle aktiviteter og som har kunnet nyte godt av at foreldrene har hatt det romslig økonomisk.  Når de nå må yte noe selv er det et ønske om at foreldrene skal ta ansvar og fortsette med putesying fram til de blir låst inne på aldershjemmet.

Suck it up buttercup.

[AnonymBruker]

Sitat

Baby-boom-generasjonen fikk verden servert på sølvfat som ingen før eller etter dem.

De var mange unge som skulle fø på få gamle. De innkasserte verdenshistoriens største jackpot på boligmarkedet. Boomerne kom til et arbeidsmarked som skrek etter dem.

Boomerne synes det er litt leit at verden er i ferd med å bli ubeboelig

De kunne jobbe seg opp med eller uten en kostnadsfri utdannelse. Verden var der for å oppdages, og kloden til for å forbrukes. Nå er boomerne på toppen av tronen. De virker lite motiverte for å endre tingenes tilstand.

Boomerne synes det er litt leit at verden er i ferd med å bli ubeboelig, men det viktigste er tross alt en fortsatt økning av levestandard og BNP. For utålmodige unge med papirtynn hud kommer konfliktene på rekke og rad.

https://www.nrk.no/ytring/ok-boomer-1.14825499

 

Anonymkode: 501fc...b69

[AnonymBruker]

Pillarguri skrev (10 minutter siden):

Jeg finner det fascinerende hvor bombastisk du uttaler deg om en hel generasjon.

Jeg og min mann tilhører denne generasjonen og jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver i det hele tatt.  Vi og alle våre venner og kjente har aldri ønsket oss fri fra våre barn.  Tvert om, vi har gjort alt som står i vår makt for å gi dem en god start på voksenlivet.  Det være seg økonomisk hjelp til studier og bolig samt hjelp til barnebarn som er kommet etter hvert.

Det er vel heller sjelden at foreldre flytter vekk fra sine barn.  Det er nok helst barna som flytter bort når de er voksne pga kjærlighet, jobb, studier etc.  Tvert om så kjenner jeg flere av vår generasjon som har solgt barndomshjemmet og flyttet langt av gårde for å kunne være i nærheten av barn og barnebarn.

Vi har selv et  voksent barn som har etablert seg på den andre siden av kloden med sin familie, og vi er der på besøk minst 2 ganger i året.  Dette gjør vi fordi vi elsker barnet vårt og barna hennes. Kan ikke tenke oss en tilværelse uten nær kontakt med dem.

#okboomer 👍

https://www.nrk.no/ytring/ok-boomer-1.14825499 

Anonymkode: 501fc...b69

[Whistler]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

#okboomer 👍

.................

Anonymkode: 501fc...b69

Inge snøflak er like, men likevel er det ikke det samme som at alle er unike.  Det er nemlig umulig å være unik når alle andre er unike.  Det blir en slags uniformering.  Det må jo være tungt for en generasjon som har blitt tutet ørene fulle med at de kan bli hva de vil når de finner ut at de faktisk har foreldre som ikke gidder å bære de frem til alt etter at de har blitt voksne og derfor ikke kan bli akkurat det de vil.

[AnonymBruker]

Whistler skrev (9 minutter siden):

Inge snøflak er like, men likevel er det ikke det samme som at alle er unike.  Det er nemlig umulig å være unik når alle andre er unike.  Det blir en slags uniformering.  Det må jo være tungt for en generasjon som har blitt tutet ørene fulle med at de kan bli hva de vil når de finner ut at de faktisk har foreldre som ikke gidder å bære de frem til alt etter at de har blitt voksne og derfor ikke kan bli akkurat det de vil.

Du blander med generasjon Z:

Sitat

Den mest ekstreme generasjonen er imidlertid de som i disse dager inntar arbeidsmarkedet. Generasjon Z er i alderen 15-25, en generasjon som har vokst opp med foreldre som har fortalt dem at de har uendelig med muligheter. Deres verden er i kontant forandring, samtidig som de aldri har opplevd nød eller økonomiske bekymringer.

- Jeg elsker Z-ene, men de kommer til å by på utfordringer. Ingen av dem kommer til å bli i et arbeidsforhold lenger enn fire år – og det gjør de kun en gang i livet, understreker Gourami.

Z-generasjonen ser på verden som en lekeplass, like mye som en arbeidsplass. De er ekstremt optimistiske, og tror at alt går. De zapper fra sted til sted, har lite ro over seg, og skal du fange deres interesse, må du gjøre det på åtte sekunder.

https://www.online.no/trender/generasjoner.jsp

 

Anonymkode: 501fc...b69

[AnonymBruker]

Sitat

Snøfnuggenerasjonen

Generasjon Z kalles også nedvergende som “snøfnuggenerasjonen”, etter det engelske begrepet generation snowflake. Begrepet er avledet fra det engelske uttrykket Special Snowflake Syndrome, det vil si en oppfatning av en selv og sine barn som et et «unikt snøfnugg» som fortjener særbehandling. Begrepet «snøfnugg» stammer i denne sammenheng fra romanen Fight Club (1996) av Chuck Palahniuk og filmversjonen fra 1999, der en av figurene uttaler: «Du er ikke spesiell. Du er ikke et vakkert og unikt snøfnugg». 

https://estudie.no/generasjon-z/

Anonymkode: 501fc...b69

[AnonymBruker]

Menn har ikke samme følelsesmessige tilknytning til barn som det kvinner har. Dette er ren biologi. Kvinner har til alle tider hatt ansvaret for hvorvidt barnet lever opp eller ei, og behøver derfor en emosjonell tilknytning til barnet. Mens menn som ikke har som oppgave å oppfostre barnet ikke behøver den emosjonelle tilknytningen, og faktisk heller behøver det motsatte for å kunne dra videre og skaffe mat og lage flere barn. Det er helt naturlig. Det er faktisk vår hypermoderne måte å organisere vårt samfunn og familieliv på som er naturstridig. 

Anonymkode: 20e6c...ad8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Menn har ikke samme følelsesmessige tilknytning til barn som det kvinner har. Dette er ren biologi. Kvinner har til alle tider hatt ansvaret for hvorvidt barnet lever opp eller ei, og behøver derfor en emosjonell tilknytning til barnet. Mens menn som ikke har som oppgave å oppfostre barnet ikke behøver den emosjonelle tilknytningen, og faktisk heller behøver det motsatte for å kunne dra videre og skaffe mat og lage flere barn. Det er helt naturlig. Det er faktisk vår hypermoderne måte å organisere vårt samfunn og familieliv på som er naturstridig. 

Anonymkode: 20e6c...ad8

Dette var det eneste innlegget som faktisk svarte på trådstart. Resten var jo bare masse surr om boomergenerasjonen, som har null med hvordan dagens foreldre er overfor barns sine

Anonymkode: ed5c1...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Egoisme og narssisisme. Babyboomer generasjonen (de som er født 1946 - 1964) er eksepsjonelle på akkurat dette. De vokste opp i en tid hvor landet var på vei oppover, de var unge under selvrealiseringsbølgen og kvinnefrigjøringen. De fikk prentet inn at de ikke skulle "ofre seg for familien" fra ganske ung alder, og de har vært med på å heie frem denne kulturen vi har i dag hvor staten tar mer og mer ansvaret for barna. Mange av babyboomerne mener oppriktig at de ikke har noe ansvar for barna sine etter at de er fylt 18 år. De mener at når den lovpålagte plikten opphører, fritas de samtidig for alt ansvar for egne barn. 

Mange av babyboomerne er lite villige til å hjelpe barna sine inn på boligmarkedet. Selv så vokste de opp i en tid hvor de fikk kjøpt husene til en brøkdel av dagens pris, sett i forhold til lønningene. Faktisk var 1978 det gunstigste året å kjøpe seg bolig, da et gjennomsnittlig hus kostet 2 ganger gjennomsnittlig årslønn. Selv så arvet de ofte tidlig, og arvet som regel gjeldsfrie hus. De har også fått nye godt av den enorme prisveksten i forhold til egne boliger, siden de rett og slett treffer blink på tiden de er født i. 

De fleste babyboomerne føler at de satte seg selv til side når de fikk barn. De gikk og drømte om å realisere seg selv gjennom hele barnas oppvekst, og mange kunne ikke vente til den dagen barna ble 18 år og de lovlig kunne sende dem ut. Slik at de endelig kunne begynne på sitt eget egoistiske liv med selvdyrking og selvrealisering. I babyboomernes drømmer er det ikke rom for barn og familie. Derfor har de lite kontakt når de ikke lenger er lovpålagt å forsørge noen. 

Denne generasjonens egoisme gjenspeiler seg i store deler av samfunnet i dag. Vi leser om det økende klasseskille, hvordan mange ikke kommer inn på boligmarkedet på grunn av foreldrenes manglene vilje til å hjelpe. Og siden de fleste i regjeringen er fra babyboomer generasjonen, har vi et kaldt og kynisk samfunn som stadig legger mer og mer ansvar for barna over på det offentlige.

Ingenting blir bra før denne generasjonen er borte. Borte fra politikken, og borte fra familiene. Deres grandiose egoisme har såret og skadet utallige barn og familier. 

Anonymkode: 501fc...b69

Kunne ikke sagt det bedre selv! Er som om du beskriver min far og mor. 

Anonymkode: 5b506...fe7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg leser stadig tråder her inne om foreldre som knapt har noe med barna sine å gjøre. Mest fedre, men også noen mødre.

Det er ikke snakk om tilfellene hvor det foregår samværssabotasje fra den ene parten, slik at den andre ikke får se barna. Det er en annen diskusjon.

Men jeg snakker om de foreldrene som flytter langt unna barna sine, slik at de knapt ser de mer enn et par ganger i året. Eller de som bor nærme, men som rett og slett ikke ønsker å ha noe særlig kontakt med barna sine.

Hva er det med slike foreldre? Jeg er selv far til to barn, og kunne virkelig ikke tenkt meg et liv uten dem. Så hva får folk til å drite i barna sine?

Anonymkode: ed5c1...304

At foreldre har kontakt med barna sine er jo ikke på langt nær alltid til barnas fordel.

Klarer ikke mor og far å oppføre seg som ansvarlig voksne i et samlivsbrudd så må ofte den ene (gjerne den mest ansvarlige) forelderen bestemme seg for om hen skal ta saken til retten og dra barna gjennom den mølla, eller forlate dem hos den andre parten, slik at de slipper å bli fraktet mellom foreldre som kaller hverandre horer, drittsekker og amøber. 

Er den ene parten psykisk uegnet til å ha barn (på grunn av psykisk sykdom) er det ofte mer for forelderens sin skyld at kontakt opprettholdes. Barna har best av å kunne late som den syke er død og slippe daglig uro og angst og skyldfølelse ovenfor en voksen som typisk også psykisk mishandler dem.

Dette er 2020. Barn "tilhører" ikke sine foreldre. Voksne føder barn og så er de stuck med den omsorg (eller mangel på sådan) de voksne gir dem inntil det blir så grusomt at staten griper inn. Men et gigantisk antall foreldre burde aldri hatt barn. Og mange av dem som har barn burde gitt dem fra seg. For å "beholde" dem gjør ingen egentlig for ungene sin del. 

Anonymkode: 59a56...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Kunne ikke sagt det bedre selv! Er som om du beskriver min far og mor. 

Anonymkode: 5b506...fe7

Enig! Det innlegget beskrev mine foreldre og svigers på en prikk. De er født mellom 1951-1964. 

Samtidig har jeg mange venner med foreldre som er stikk motsatt. Ingen regel uten unntak. 

Anonymkode: ecf97...0f6

[AnonymBruker]

Det er like fælt i de hjemmene der barn nr 2/3 som ikke var planlagt får mindre oppmerksomhet fra foreldrene, selv når begge foreldrene bor med barnet fortsatt hele tiden.

 

Det samme gjelder foreldre som jobber alt for mye og lar eldstebarnet få mer ansvar for yngste enn det h*n burde..

Anonymkode: 1c686...52d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg leser stadig tråder her inne om foreldre som knapt har noe med barna sine å gjøre. Mest fedre, men også noen mødre.

Det er ikke snakk om tilfellene hvor det foregår samværssabotasje fra den ene parten, slik at den andre ikke får se barna. Det er en annen diskusjon.

Men jeg snakker om de foreldrene som flytter langt unna barna sine, slik at de knapt ser de mer enn et par ganger i året. Eller de som bor nærme, men som rett og slett ikke ønsker å ha noe særlig kontakt med barna sine.

Hva er det med slike foreldre? Jeg er selv far til to barn, og kunne virkelig ikke tenkt meg et liv uten dem. Så hva får folk til å drite i barna sine?

Anonymkode: ed5c1...304

Foreldrene mine er slike begge to. Jeg var alltid i veien, kjente godt på det helt frem til jeg flyttet ut. Etter jeg flyttet ut hører jeg kun fra pappa når han trenger noe.

Dumme meg trodde at han eller de ville stille opp når jeg fikk barn. Neida, de melder seg helt ut der også. 

Skal sies at moren min aldri har møtt barna mine. 

Anonymkode: a95ed...76c

[AnonymBruker]

Hva skal man si, de har sine grunner. For min del så hadde faren til mitt barn PTSD etter å ha vært soldat i krig og faenskap og han fikk det rett og slett ikke til, verken det med forhold eller det å være far, det ble for stort press rett og slett. Noe som gjorde at vårt forhold ikke fungerte og han evnet heller ikke å ta seg av barnet verken når jeg var sammen med han eller når jeg gikk fra han. Han mente og at barnet hadde det best uten han og at jeg var en såpass god mor at jeg ville klare meg selv, noe som sant var. Så reiste han avgårde. Var jo masse dritt inni her og 1001 og en grunner for at han ikke var en brukandes partner eller fra, men det bunnet i dette og miljøet han selv vokste opp i.

Anonymkode: 96e22...7fb