Ble ghostet av min bestevenninne, sårt å ikke vite hvorfor eller hva jeg har gjort henne..

[AnonymBruker]

Vi er voksne, i begynnelsen av 40-årene og vi var virkelig close. Dette et er par år siden, men jeg tenker jo på det. Jeg savner henne på en måte, men på en annen side så vil jeg ikke ha noe med henne å gjøre. Ikke at det er blitt et tema nå, men om hun skulle prøve å ta opp igjen kontakten.

Vi hang sammen hele tiden, vi var begge alene med barn, og vi fant på ting med barna og uten barn. Vi snakket sammen hver eneste dag, vi snakket og betrodde oss om alt til hverandre. Vi kjente hverandre inn og ut. Vi gikk inn og ut av hverandres hjem, vi kjente hverandre inn og ut, og jeg stolte 100% på henne. 

Jeg fikk meg etterhvert kjæreste, men han var sjelden i byn, han reiste mye i jobben og var mer borte enn hjemme. Når han var hjemme traff vi hverandre ikke hele tiden, han hadde mye jobb og han var instruktør for barn og unge. Vi stjelte til oss litt tid en og annen kveld. Jeg snakket nok endel om han, forelsket som vi var. Jeg skriver dette for vise at jeg ikke droppet venninnen. For hun var liksom fremdeles den viktige for meg, vi var jo som ett. 

Venninnen og jeg gikk ofte på byn når vi hadde barnefri, og dette fortsatte jeg med som vanlig, det var ingen grunn til å slutte med det pga ny kjæreste. Men etter en stund merket jeg at det var kun meg som opprettholdt kontakten. Det var bare jeg som foreslo å møtes, lage mat, finne på noe med barna, gå ut.. Og oftere og oftere passet det ikke for henne, hun kunne ikke, eller hun orket ikke. På det punktet hadde jeg virkelig begynt å lure. 

Etterhvert begynte hun å gå ut med de andre, gå på fester med dem (dette var hennes venner fra før av, men jeg var blitt en helt naturlig del av gruppen). De kunne spørre om jeg kom på den festen eller byturen, for de tok det som en selvfølge at der hun var, der var jeg. Da måtte jeg si at jeg ikke visste om det en gang. En gang da hun var på en fest, fikk jeg mange snapper av de som var der, alle var venner av meg også, og jeg har aldri følt meg så ensom og forlatt, det var skikkelig vondt! Jeg tok det opp med mi venninne, men da hadde det vært begrenset med hvor mange folk som kunne komme. Noe jeg syns var rart iom at det var andre der som var utenfor gruppen, og noen av dem går ikke sammen, de tåler ikke hverandre og det blir surmuling og småkrangel. Tidligere hadde jeg vært selvskreven, og jeg hadde blitt etterlyst..

Noen mnd senere traff jeg en fra gruppen og hun spurte hvor jeg var blitt av, og jeg sa så sant var at jeg var blitt dumpet uten at jeg visste hvorfor. Da kunne hun fortelle at min venninne har sagt rundt om at jeg ikke har tid til å være med på ting lengre fordi jeg bruker all min tid på kjæresten.. Noe som ikke stemmer, jeg hadde flere ensomme og vonde dager/helger/kvelder der jeg satt helt alene og fikk vite via snapp og fb at alle var ute på gøye ting. 

Jeg prøvde på å ta det opp et par ganger, men hun bare snakket seg bort med rare grunner. Så jeg tok hintet og kuttet henne ut av livet mitt. 

Nå er vi bare på hils når vi treffes tilfeldigvis, en veldig rar opplevelse med en som jeg så på som min aller nærmeste. 

Hva tenker dere? Er det normalt å gjøre slik mot en god(?) venninne? Jeg har prøvd å ransake oss og spesielt meg for å prøve å finne ut om jeg har gjort noe mot henne, men jeg aner virkelig ikke. Og tidligere hadde hun sagt ifra om hadde sagt eller gjort noe. 

Dette er noe jeg tenker endel på i perioder, det var nesten som en kjærlighetssorg..

 

Anonymkode: 24b58...449

[AnonymBruker]

Det virker nesten som sjalusi. Kan hun ha blitt misunnelig på deg og livet ditt med kjæresten. Kanskje til og med falt litt for ham?

Blir kun gjetninger, men merkelig at hun ikke kunne snakke med deg om det, det er derfor jeg tenker på samboeren din, og at det kan ligge noe der. Du har tydeligvis tenkt gjennom alt, og ikke funnet noe du kan sette fingeren på ellers.

Jeg har opplevd noe lignende selv, med en tidligere venninne. Der var problemet at hun ikke kom overens med han jeg var sammen med den gangen, og venneflokken jeg ble en del av gjennom ham. Vi gled sakte men sikkert fra hverandre, noe som ikke ble bedre av at hun i tillegg flyttet. Trist, for vi hadde vært venner gjennom hele oppveksten.

Anonymkode: 29b69...510

[Rant]

Høres ikke ut som et vennskap. Vennskap bevarer man uansett om man er singel eller i et forhold. Et godt vennskap kan du være "stille" en mnd., men når du først snakkes igjen så er alt som før. Det er en slags ubetinget kjærlighet. Et menneske du kan stole fult og helt på. Et menneske som du kan betro deg til, og som kan betro seg til deg. Noen du vet alltid er der, uansett. Det er et nært og godt vennskap som varer livet ut. 

Det høres ut som hun var forelsket i deg, og så på det dere hadde som noe annet? Eller kanskje du har sagt/gjort noe som støtet henne vekk. Kanskje du var altfor selvsentrert? Snakket kun om deg selv? Aldri spurte hvordan det gikk med henne? Om du tenker litt, så vet du nok hvorfor det ble "slutt". 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det virker nesten som sjalusi. Kan hun ha blitt misunnelig på deg og livet ditt med kjæresten. Kanskje til og med falt litt for ham?

Blir kun gjetninger, men merkelig at hun ikke kunne snakke med deg om det, det er derfor jeg tenker på samboeren din, og at det kan ligge noe der. Du har tydeligvis tenkt gjennom alt, og ikke funnet noe du kan sette fingeren på ellers.

Jeg har opplevd noe lignende selv, med en tidligere venninne. Der var problemet at hun ikke kom overens med han jeg var sammen med den gangen, og venneflokken jeg ble en del av gjennom ham. Vi gled sakte men sikkert fra hverandre, noe som ikke ble bedre av at hun i tillegg flyttet. Trist, for vi hadde vært venner gjennom hele oppveksten.

Anonymkode: 29b69...510

Jeg har lurt litt på om det var fordi jeg "gikk videre", men jeg var hele tiden opptatt av å bevare det vi hadde, fordi hun var min beste venn og fordi vi var så nære. Jeg hadde alltid tid til henne og avviste henne aldri..

 

Rant skrev (12 minutter siden):

Høres ikke ut som et vennskap. Vennskap bevarer man uansett om man er singel eller i et forhold. Et godt vennskap kan du være "stille" en mnd., men når du først snakkes igjen så er alt som før. Det er en slags ubetinget kjærlighet. Et menneske du kan stole fult og helt på. Et menneske som du kan betro deg til, og som kan betro seg til deg. Noen du vet alltid er der, uansett. Det er et nært og godt vennskap som varer livet ut. 

Det høres ut som hun var forelsket i deg, og så på det dere hadde som noe annet? Eller kanskje du har sagt/gjort noe som støtet henne vekk. Kanskje du var altfor selvsentrert? Snakket kun om deg selv? Aldri spurte hvordan det gikk med henne? Om du tenker litt, så vet du nok hvorfor det ble "slutt". 

Slik du beskriver et vennskap er slik vi hadde det i 5-6 år, jeg trodde det var oss for alltid..

Hun traff en fyr (lenge før jeg traff min) og da var jeg helt glemt, hun var helt oppslukt i han, han flyttet til og med inn til henne. Det varte bare noen mnd, men i den perioden var det bare han som gjaldt. Jeg syns jo det var litt trist, men samtidig tenkte jeg at det er sånn det er når man er nyforelsket. Jeg var der for henne hele den tiden.

Jeg snakket jo om kjæresten (nå ektemann), det er jo naturlig, men jeg dempet det ned, nettopp for at det ikke bare skulle handle om han og meg. Jeg var alltid opptatt av at oss to skulle være venner som før.

Så nei, jeg vet ikke hvorfor det ble slik. Kanskje hun ville ha en singel venn? Men da var ikke vennskapet vårt slik jeg alltid har trodd at det var..

 

Anonymkode: 24b58...449

[AnonymBruker]

Sånn som jeg leser det så kan det virke som om hun tenkte at det dere hadde sammen, det som var «dere» var at dere var single (alene med barn). At det på en måte var «kontrakten» - at dere var i en lik situasjon. Men så «brøt» du kontrakten ved å få deg kjæreste. 
 

Kan være hun følte at det som bant dere sammen, forsvant. Kan hende hun ble veldig sjalu eller veldig redd for å bli nedprioritert. Så kan det hende hun trakk seg unna for å beskytte seg selv, fordi hun var redd for å bli forlatt. Utrolig dumt av henne i så fall. Regner med du kunne betrygget henne, dersom hun hadde snakket med deg om eventuelle vanskelige følelser. 

Anonymkode: 458ab...a1b

[Rant]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så nei, jeg vet ikke hvorfor det ble slik. Kanskje hun ville ha en singel venn? Men da var ikke vennskapet vårt slik jeg alltid har trodd at det var..

I såfall ble du bare brukt for underholdning, og det er veldig trist. Noen mennesker "bruker" andre på forskjellige måter, mange ganger ubevist. Det forklarer hvorfor hun forsvant da hun fikk seg en kjæreste som raskt flyttet inn, men som hun brøt med relativt raskt. Når hun fikk nok. Hun likte kanskje kontrollen ved at du alltid var der som singel. Trist. Det er ikke ekte vennskap, selv om du følte det sånn. Du ble på en måte "love bombet", og du fikk tilbake det du ga henne. Men bare når du gir henne, aldri ubetinget. 

[AnonymBruker]

Jeg får følelsen av at hun ikke investerte det samme i vennskapet som du har gjort. Du ble brukt når hun trengte deg, ser at du skriver at når hun fikk seg kjæreste, da var du glemt. Det samme kan hun kanskje gjøre når hun føler at hun har nok venner, da "glemte" hun deg igjen.

Det der er ikke ordentlig vennskap. Hun gikk bare videre, og lot deg sitte igjen og lure på hva som skjedde.

 

Anonymkode: 29b69...510

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Først da jeg ble singel, og så da jeg fikk meg kjæreste. Da jeg ble singel, så mista jeg to venninner fordi de ble redde for at jeg ville stjele mennene deres... Mine preferanser er jo ikke deres menn en plass.
 

Fikk ei ny venninne som så på meg som pausefyll. Da jeg fikk meg kjæreste, var jeg ikke intr lenger. Dette er sårt og vondt. 

Anonymkode: ac3cd...4c3

[AnonymBruker]

Ts her

Dere har kanskje rett i at hun ikke var på samme plass som meg, men det er/var trist for det føltes ekte ut for meg. Jeg ser jo at hun holdt seg med andre single venner. Hun kom også på kant med dem innimellom, men før jeg traff min mann var hun og jeg som ett, der den ene var, var den andre. 

Hun har forresten fått seg kjæreste og blitt samboer nå, litt nysgjerrig på hvordan det står til på venne-fronten nå, samtidig bryr jeg meg ikke lengre.

Anonymkode: 24b58...449

[AnonymBruker]

Samme skjedde med meg, TS. Hadde en bestevenninne og vi var uadskillelige da begge var single. Med en gang jeg begynte å date noen endret det seg, og hun ble mer og mer spydig mot meg og prøvde å ødelegge forholdet. Da jeg fortalte henne at det begynte å bli seriøst ble det fullstendig isfront. Innså i etterkant at hun kun ønsket en singel venninne, og i et forhold hadde jeg ingen verdi lenger. Trist men du må prøve å tenke at hun sannsynligvis ikke har det godt med seg selv.

Anonymkode: 894b2...669

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme, men i 20-årene😔 Min beste venn siden barneskolen, som jeg hang med hele tiden og delte alt med, jeg hadde til og med skaffet jobb til henne - bare ditchet meg ut av det blå en dag.. Jeg prøvde flere ganger å snakke med henne, men hun ble bare rar og sa at ingenting hadde hendt.. Da jeg giftet meg spurte jeg om hun ville være forlover, noe hun takket ja til. Jeg gjorde alt jeg kunne for å vise at jeg var glad i henne. Men da hun giftet seg ble jeg ikke engang bedt.. Jeg ba henne på min 30-årsdag, og hun kom, men jeg ble bedt tilbake. Har vært så lei meg pga dette, så jeg skjønner deg godt!!! ❤️ Men jeg måtte bare la henne gå og slutte å prøve. Det rare var at hun her om dagen kommenterte et bilde av meg, hun skrev «min favoritt😍».. så tydelig er hun fortsatt glad i meg, vi måtte bare gå hver vår vei. 
 

Uansett: det kommer nye venner! Jeg er nå 40 og har nylig fått flere nye, nære venninner. Pga hva jeg har opplevd før blir jeg alltid skeptisk til nye vennskap, og 90 % holder dessverre ikke (kun medgangsvenner).. men disse 3 har holdt. ❤️❤️

Anonymkode: b268d...41c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har opplevd det samme, men i 20-årene😔 Min beste venn siden barneskolen, som jeg hang med hele tiden og delte alt med, jeg hadde til og med skaffet jobb til henne - bare ditchet meg ut av det blå en dag.. Jeg prøvde flere ganger å snakke med henne, men hun ble bare rar og sa at ingenting hadde hendt.. Da jeg giftet meg spurte jeg om hun ville være forlover, noe hun takket ja til. Jeg gjorde alt jeg kunne for å vise at jeg var glad i henne. Men da hun giftet seg ble jeg ikke engang bedt.. Jeg ba henne på min 30-årsdag, og hun kom, men jeg ble ikke bedt tilbake. Har vært så lei meg pga dette, så jeg skjønner deg godt!!! ❤️ Men jeg måtte bare la henne gå og slutte å prøve. Det rare var at hun her om dagen kommenterte et bilde av meg, hun skrev «min favoritt😍».. så tydelig er hun fortsatt glad i meg, vi måtte bare gå hver vår vei. 
 

Uansett: det kommer nye venner! Jeg er nå 40 og har nylig fått flere nye, nære venninner. Pga hva jeg har opplevd før blir jeg alltid skeptisk til nye vennskap, og 90 % holder dessverre ikke (kun medgangsvenner).. men disse 3 har holdt. ❤️❤️

Anonymkode: b268d...41c

Ble ikke bedt tilbake, skulle det stå .. 

Anonymkode: b268d...41c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har opplevd det samme, men i 20-årene😔 Min beste venn siden barneskolen, som jeg hang med hele tiden og delte alt med, jeg hadde til og med skaffet jobb til henne - bare ditchet meg ut av det blå en dag.. Jeg prøvde flere ganger å snakke med henne, men hun ble bare rar og sa at ingenting hadde hendt.. Da jeg giftet meg spurte jeg om hun ville være forlover, noe hun takket ja til. Jeg gjorde alt jeg kunne for å vise at jeg var glad i henne. Men da hun giftet seg ble jeg ikke engang bedt.. Jeg ba henne på min 30-årsdag, og hun kom, men jeg ble bedt tilbake. Har vært så lei meg pga dette, så jeg skjønner deg godt!!! ❤️ Men jeg måtte bare la henne gå og slutte å prøve. Det rare var at hun her om dagen kommenterte et bilde av meg, hun skrev «min favoritt😍».. så tydelig er hun fortsatt glad i meg, vi måtte bare gå hver vår vei. 
 

Uansett: det kommer nye venner! Jeg er nå 40 og har nylig fått flere nye, nære venninner. Pga hva jeg har opplevd før blir jeg alltid skeptisk til nye vennskap, og 90 % holder dessverre ikke (kun medgangsvenner).. men disse 3 har holdt. ❤️❤️

Anonymkode: b268d...41c

Fy sørn.. takker ja til å være forlover, men ikke ber deg i hennes bryllup? 
det er så mye bedre å bare være ærlig.. er hun sår eller skuffet over noe så si det da.. folk kan ikke gjette seg til. 
som jeg leser i tråden her lurer ts på hva som har skjedd, hun sitter der som et spm tegn og ransaker seg selv. 
Jeg ble også dumpet av 4 av venninnene i gjengen i 20 åra, enda aner jeg ikke hvorfor. Har prøvd å kontakte hun ene og vil snakke, men hun er ikke interessert, samtidig gav hun meg bryllupsgave.. dobbeltkommunikasjon delux.. hadde kjærlighetssorg lenge, men er nå bare glad det er over. Savner de av og til, men vil aldri ha de i livet igjen.. 

Anonymkode: 75492...6ce

[AnonymBruker]

Tipper din lykke over ny kjæreste ble for mye å bære for henne siden hun var singel da. Har trukket meg tilbake fra en venninne selv, fordi hun boblet over av nyforelsket lykke og champagne i sofakroken med ny mann, mens mitt liv var preget av sykdom, slit, ensomhet og sosialrealisme. Kontrasten ble for stor og det ble for hardt å høre detaljene om hennes nye liv, når jeg kjempet for å holde hodet over vann. Jeg var jo ikke noen god venninne for henne heller, som ikke klarte å dele lykken hennes. 

Anonymkode: 3294e...ba4