Hvordan hjelpe gutt i 9. klasse sosialt.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke lenger fikse play-dates. Han holder på å miste nesten all kontakt med kompisene sine. Play Station fellesskapet rakner også.

Han har en bestekompis på en annen skole, som er et år eldre. Etter dette skoleåret skal kompisen opp på videregående, og da ryker vel det også. 

Han er blitt stor, men er fremdeles liten. Det er ingen som har plass til han i sitt fellesskap. Alle er opptatt med sitt, og han deler ikke deres interesser. 

Han er ikke med i noen sin gjeng, og de andre holder på å bli temmelig etablerte. 

Hvordan jobber egentlig ungdomsskolen med en slik situasjon? De skal visst ha mye fokus på mobbing, blikking, sosiale medier, konflikter etc. Det har de sikkert også, men det er ikke vår/hans problemstilling. 

Det er bare det at ingen passer på at hsn ikke faller helt utenfor. 

Anonymkode: ddc65...434

[AnonymBruker]

Har han en diagnose som gjør at han ikke henger helt med sosialt sett? Hvis ikke så er det jo litt rart at han ikke finner noen han kan være med for i ungdomsskolen så bugner det jo over med varierte mennesker.

Anonymkode: cd327...d45

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Har han en diagnose som gjør at han ikke henger helt med sosialt sett? Hvis ikke så er det jo litt rart at han ikke finner noen han kan være med for i ungdomsskolen så bugner det jo over med varierte mennesker.

Anonymkode: cd327...d45

Ingen diagnose.

Flink nok på skolen, gode evner, driver med en sport, flink nok der også, uten at hsn er suveren. 

Går i normale klær, heller mot dyrt, enn mot billig, ikke overvektig, og egentlig temmelig fin å se på. 

Blir ikke utsatt for noe ondsinnet, han går heller ikke alene på skolen, bare at ingen ser på han som «sin» kompis.

Ingen som drar han med på pizza, eller ringer på hans dørklokke. Eller lese lekser sammen. 

Tror han har gitt litt opp, prøver å oppmuntre han litt. 

Anonymkode: ddc65...434

[AnonymBruker]

Inviterer han til noe selv da? 

Noe nytt han kan begynne på, hobby greier der han kan finne noen nye?

Anonymkode: cd327...d45

[AnonymBruker]

Bor dere på et lite sted? 

Meld han på leir/noe frivillig typ røde kors, ny fritidsaktivitet så han får ny arena. 

Kanskje han kan henge med noen jenter i stedet? Oppmuntre han til å invitere noen hjem på pizza og film o.l. 

Har han noen jevnaldrende søskenbarn/tremenninger?

Jobb? Nettverk der

Anonymkode: c748a...b48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har han en diagnose som gjør at han ikke henger helt med sosialt sett? Hvis ikke så er det jo litt rart at han ikke finner noen han kan være med for i ungdomsskolen så bugner det jo over med varierte mennesker.

Anonymkode: cd327...d45

Det er ganske vanlig at man ikke finner noen alrså 

Anonymkode: ad6b8...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ingen diagnose.

Flink nok på skolen, gode evner, driver med en sport, flink nok der også, uten at hsn er suveren. 

Går i normale klær, heller mot dyrt, enn mot billig, ikke overvektig, og egentlig temmelig fin å se på. 

Blir ikke utsatt for noe ondsinnet, han går heller ikke alene på skolen, bare at ingen ser på han som «sin» kompis.

Ingen som drar han med på pizza, eller ringer på hans dørklokke. Eller lese lekser sammen. 

Tror han har gitt litt opp, prøver å oppmuntre han litt. 

Anonymkode: ddc65...434

Det kan jo bli bedre etter corona, har inntrykk av at mange har det på denne måten nå

Anonymkode: ad6b8...375

[AnonymBruker]

Har han prøvd å invitere noen hjem selv? Husker jeg selv var litt ensom i ungdommen. Jeg var sjenert og hadde nok et snev av sosial angst, i mangel på bedre uttrykk. Jeg syns det var skummelt å snakke med folk jeg ikke kjente, og var avhengig av at de tok initiativ til å prate og finne på noe. Jeg gjorde det aldri selv. 

Husker at jeg var litt frustrert på grunn av det. Samtidig la jeg liksom ansvaret over på alle andre. Jeg tenkte aldri over at jeg burde være mer frampå. Måtte jeg være med noen som var like sjenert som meg, så gikk jeg heller og gjorde noe annet. Det funka  ikke.

Jeg tror nok flere prøvde å bli venner med meg. Jeg var snill og grei. Men jeg responderte ikke, fordi jeg ikke turte. Og da gikk vel folk lei. Jeg var kjedelig, sa ingenting. Hadde ingen egne meninger. Var heller ikke interessert i det de andre likte.

Jeg gikk på teater, da. Og det hjalp både sosialt og på sjenertheten. Fikk øvelser i å vise meg selv mer og bli tøffere. Ikke at det hjalp så fryktelig, det som har hjulpet mest er nok å bli eldre og innse at jeg må bli tøffere for å komme meg frem her i verden. Har ikke noe problem med å snakke med folk jeg ikke kjenner nå og å bevisst inkludere meg selv i fellesskapet. Man må tvinge seg litt på noen ganger, man kan ikke alltid bare sitte i bakgrunnen og vente på at noen skal se deg. Mine beste venner har jeg fra studiene. Før det klarte jeg liksom ikke å holde på noen.

Anonymkode: 8e90b...40a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ganske vanlig at man ikke finner noen alrså 

Anonymkode: ad6b8...375

Ikke at man ikke finner noen i det hele tatt som ikke er din "kompis" nei. Alle har ikke mange men de fleste har som regel en. Derfor jeg spurte om han hadde diagnose. Selvsagt så er det noen som bare ikke treffer noen men det er mindre sjeldent enn at det er noe med den som ikke treffer sin "person".

Anonymkode: cd327...d45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke at man ikke finner noen i det hele tatt som ikke er din "kompis" nei. Alle har ikke mange men de fleste har som regel en. Derfor jeg spurte om han hadde diagnose. Selvsagt så er det noen som bare ikke treffer noen men det er mindre sjeldent enn at det er noe med den som ikke treffer sin "person".

Anonymkode: cd327...d45

Gi deg. Det finnes ensomme barn på samme måte som det finnes ensomme voksne. Det trenger aldeles ikke skyldes en diagnose. Det er heller ikke sånn at barn med diagnoser nødvendigvis ikke har venner.

TS: Jeg tror en av de viktigste tingene du kan gjøre akkurat nå, er å vise gutten din at du er glad i ham uansett. Bygg opp selvtilliten hans. La ham føle at han er den beste for deg. Ikke sammenlign ham med andre på en måte der han kommer dårlig ut.

 

Anonymkode: 5bb4b...186

[AnonymBruker]

Dette er så vanskelig Og ikke lett for oss foreldre å hjelpe med slikt når barna har blitt såpass store.

Hva med fritidsaktiviteter? Er det noe som noen i klassen går på, som din sønn kunne tenke seg å prøve?

Jeg ville tatt det opp med kontaktlærer, be om en samtale alene. Jeg gjorde det nylig selv.

Min datter går i 6. klasse, og har heller ingen gjeng å henge med. Hun kom fra en annen barnehage enn de andre jentene, som kjente hverandre før de begynte på skolen, og møtte opp hånd i hånd på første skoledag, i etablerte gjenger. Min datter er litt forsiktig av seg. Når jeg foreslår at hun kan leke litt med den, eller den, sier hun "Ja, men mamma, de har jo allerede andre venner", så tør hun ikke å bryte inn, og de andre har nok med seg selv. Så hun har stort sett lekt med guttene som har syndromer eller diagnoser og trenger ekstra oppfølging. Skolen har alltid satt henne ved siden av en av disse guttene, fordi hun er så flink med dem, og de liker henne. Hun er skoleflink og har blitt lærerens lille assistent med disse guttene. MEN det fører jo til at hun ikke har mulighet til å bli kjent med andre jenter, som hun kan ha glede av på fritiden.

Jeg har tatt det opp flere ganger. Og lærerne sier at det er kjempeviktig at hun finner seg venninner mens hun ennå går på barneskolen. Fordi på ungdomsskolen har ikke lærere fokus på dette, da er gjengene fast etablerte, og det er "for sent".

På siste kontaktsamtale var jeg klar og tydelig (og muligens litt politisk ukorrekt) og sa at nå hadde hun sittet sammen "Erik" og "Ahmed" i ALLE 6 år av skolen, og hun kjente ingen andre. Går det ikke an å plassere henne sammen andre jenter, så hun kan få andre jenter som læringspartner, som er mer på hennes faglige nivå, og samarbeide med dem i alle fall i skoletimene?

Læreren ba min datter si hvem hun ville sitte med. Men min datter vil ikke bryte opp venninneparene, som alltid har sittet sammen fra dag 1. Og kvidde seg veldig for å nevne navn. Men sist uke kom min datter hjem fra skolen og sa at læreren hadde omrokkert pultene, slik at de nå sitter i grupper. Og for første gang får hun sitte ved siden av både gutter og jenter, uten lærevansker. Hun har ikke fått nye venner ennå, MEN hun snakker i alle fall med andre jenter når hun jobber på skolen, så da er det vel ikke lang vei til at hun snakker med dem i friminuttet også. Og hvis de først sitter sammen på skolen, håper jeg at veien ikke er SÅ lang for å invitere hverandre med hjem etter skoletid....

Det å be lærer gjore noe med sitteplasseringen i klasserommet kan være en enkel løsning til en endring, i alle fall. Selv om det ikke er noe revolusjonerende.

 

Anonymkode: 88d76...a49

[AnonymBruker]

Ungdomsskolen er en fryktelig vanskelig tid. Ungdommer er så innmari slemme mot hverandre, og det sosiale kan være et helvete (til og med for de populære). Tror jeg ville hatt fokus på å finne andre arenaer enn skolen å sosialiseres, f.eks. hobbyer og aktiviteter der det ikke går gutter fra klassen. Ting blir enklere når han begynner på VGS og kan velge seg hvilken linje han vil gå på. Det er hvertfall mitt absolutte inntrykk, at ungdommen endres voldsomt fra de slutter på ungdomsskolen og begynner på VGS, og plutselig blir mer inkluderende og greie. 

Anonymkode: 73213...10f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ikke at man ikke finner noen i det hele tatt som ikke er din "kompis" nei. Alle har ikke mange men de fleste har som regel en. Derfor jeg spurte om han hadde diagnose. Selvsagt så er det noen som bare ikke treffer noen men det er mindre sjeldent enn at det er noe med den som ikke treffer sin "person".

Anonymkode: cd327...d45

Jo sånn er det , selv om du ikke vil tro på det

Anonymkode: ad6b8...375

[n_97]

Du skriver at han ikke har noen diagnoser, har han vært til utredning?

Vanskelig å si noe konkret, han er fremdeles liten sier du. Er han umoden for alderen? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Gi deg. Det finnes ensomme barn på samme måte som det finnes ensomme voksne. Det trenger aldeles ikke skyldes en diagnose. Det er heller ikke sånn at barn med diagnoser nødvendigvis ikke har venner.

TS: Jeg tror en av de viktigste tingene du kan gjøre akkurat nå, er å vise gutten din at du er glad i ham uansett. Bygg opp selvtilliten hans. La ham føle at han er den beste for deg. Ikke sammenlign ham med andre på en måte der han kommer dårlig ut.

 

Anonymkode: 5bb4b...186

Har ikke sagt at barn med diagnoser nødvendigvis ikke har venner, men er lettere for de å falle utenfor enn en normal niendeklassing.

 

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jo sånn er det , selv om du ikke vil tro på det

Anonymkode: ad6b8...375

Har ikke noe med hva jeg tror. Min er erfaring tilsier at det som regel er "noe" med den som faller utenfor. Det har noe med å gå inn i seg selv og se seg utenfra og tenke, hva er grunnen for at jeg alltid faller utenfor. Noen virker veldig avvisende, det er lett når man er usikker at man stresser seg opp og virker lite interessert. Noen folk smiler lite derfor virker de lite imøtekommende, noen prater bare om en ting hvis de først pratet så de er slitsomme osv.. Barn og voksne har alle sine preferanser og når noen faller utenfor og da er det som regel noe med de som gjør det. Spørsmålet er hva? Man kan ikke bare fraskrive seg alt ansvar for egen situasjon og nærmest skylde på "mobbing" eller "utestengning" verken som barn eller voksen. Ikke at ts gjør det men i prinsippet.

Tviler ikke på at ts sin gutt er en fin, grei og god gutt, verken med diagnoser eller ikke. Men man må som sagt se seg selv utenfra å tenke hva er grunnen? Spesielt hvis alt bare er fint og flott og "normalt". Kan han være distre at han ikke for ting med seg, er han sjenert, er han homo, er han deprimert... Det er som regel alltid noe. 

En kamerat av mine barn har slitt i flere år med det sosiale, han gjør seg rett og slett bedre over skjerm, var der han ene min ble kjent med han. Han er god på gaming, er ganske sær, ingenting galt med han,han fungerer bare ikke i det sosiale. Så han gamer og har en aktivitet som han går på et par ganger i uken, henger sjelden med folk i "det virkelige liv" men han har det bra med sitt opplegg. Er begrenset hva foreldre kan gjøre til slutt.

Så jeg tenker det beste ts kan gjøre er å få han inn på noe med andre som deler han interesser. Er det gaming så få han med på noe gaming happening et eller annet sted når coronaen har roet seg, alt i 2020 ble jo avlyst...  

Anonymkode: cd327...d45

[AnonymBruker]

Hva tenker du ifbm at «han er så liten og faller utenfor»?

Mener du at han henger etter sosialt?

Utover det er start på videregående en mulighet for nye vennskap.

Jeg går ikke sammen med noen fra barneskolen, kun ei fra ungdomsskolen - og resten av mine nåværende venninner ble jeg kjent med på VGs. Og noen på høyere studier.

Er nå 40, og vi er fortsatt venner  

Anonymkode: ae122...f63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ingen diagnose.

Flink nok på skolen, gode evner, driver med en sport, flink nok der også, uten at hsn er suveren. 

Går i normale klær, heller mot dyrt, enn mot billig, ikke overvektig, og egentlig temmelig fin å se på. 

Blir ikke utsatt for noe ondsinnet, han går heller ikke alene på skolen, bare at ingen ser på han som «sin» kompis.

Ingen som drar han med på pizza, eller ringer på hans dørklokke. Eller lese lekser sammen. 

Tror han har gitt litt opp, prøver å oppmuntre han litt. 

Anonymkode: ddc65...434

Har han gitt utrykk for at dette er noe som plager han? Eller problematiserer og sykeliggjør du det at han er ulik deg og dine forventninger?

Dersom barnet selv, på eget initiativ og uten press eller ledende spørsmål fra deg ber om hjelp eller beskriver situasjonen som vrien så søker du hjelp. Dersom alle initiativ om saken egentlig kommer fra deg så må du tåle at han er ulik deg. Å like å være alene er helt normalt. 

Anonymkode: 5669b...159

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Har ikke sagt at barn med diagnoser nødvendigvis ikke har venner, men er lettere for de å falle utenfor enn en normal niendeklassing.

 

Har ikke noe med hva jeg tror. Min er erfaring tilsier at det som regel er "noe" med den som faller utenfor. Det har noe med å gå inn i seg selv og se seg utenfra og tenke, hva er grunnen for at jeg alltid faller utenfor. Noen virker veldig avvisende, det er lett når man er usikker at man stresser seg opp og virker lite interessert. Noen folk smiler lite derfor virker de lite imøtekommende, noen prater bare om en ting hvis de først pratet så de er slitsomme osv.. Barn og voksne har alle sine preferanser og når noen faller utenfor og da er det som regel noe med de som gjør det. Spørsmålet er hva? Man kan ikke bare fraskrive seg alt ansvar for egen situasjon og nærmest skylde på "mobbing" eller "utestengning" verken som barn eller voksen. Ikke at ts gjør det men i prinsippet.

Tviler ikke på at ts sin gutt er en fin, grei og god gutt, verken med diagnoser eller ikke. Men man må som sagt se seg selv utenfra å tenke hva er grunnen? Spesielt hvis alt bare er fint og flott og "normalt". Kan han være distre at han ikke for ting med seg, er han sjenert, er han homo, er han deprimert... Det er som regel alltid noe. 

En kamerat av mine barn har slitt i flere år med det sosiale, han gjør seg rett og slett bedre over skjerm, var der han ene min ble kjent med han. Han er god på gaming, er ganske sær, ingenting galt med han,han fungerer bare ikke i det sosiale. Så han gamer og har en aktivitet som han går på et par ganger i uken, henger sjelden med folk i "det virkelige liv" men han har det bra med sitt opplegg. Er begrenset hva foreldre kan gjøre til slutt.

Så jeg tenker det beste ts kan gjøre er å få han inn på noe med andre som deler han interesser. Er det gaming så få han med på noe gaming happening et eller annet sted når coronaen har roet seg, alt i 2020 ble jo avlyst...  

Anonymkode: cd327...d45

Nei ikke alle er sånn altså ,  noen bare finner ikke venner

Anonymkode: ad6b8...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Har han gitt utrykk for at dette er noe som plager han? Eller problematiserer og sykeliggjør du det at han er ulik deg og dine forventninger?

Dersom barnet selv, på eget initiativ og uten press eller ledende spørsmål fra deg ber om hjelp eller beskriver situasjonen som vrien så søker du hjelp. Dersom alle initiativ om saken egentlig kommer fra deg så må du tåle at han er ulik deg. Å like å være alene er helt normalt. 

Anonymkode: 5669b...159

Helt enig. Folk er forskjellig, og spesielt nå er ikke tida den rette for å på død og liv bonde og stresse unggutten med «nye venner» hvis han ikke lider. La han velge selv, men hjelp han hvis han ber om hjelp, ikke vær for mye hønemor.

Anonymkode: 13e34...bdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ikke at man ikke finner noen i det hele tatt som ikke er din "kompis" nei. Alle har ikke mange men de fleste har som regel en. Derfor jeg spurte om han hadde diagnose. Selvsagt så er det noen som bare ikke treffer noen men det er mindre sjeldent enn at det er noe med den som ikke treffer sin "person".

Anonymkode: cd327...d45

Mange som ikke finner en "venn". De passer ikke sammen.Og føler seg utenfor.Har du barn selv eller er de små? Mange klasser er også store no noe som kan gjøre det enda verre å finne sin bestevenn eller nære venner.

Anonymkode: de7d8...a03