Følelsene mine er helt skrudd av for han - men vi må jo finne tilbake..

[AnonymBruker]

Jeg har en utrolig fin fyr som samboer. Vi har vært sammen i 12 år, har to små barn sammen og har generelt hatt det fint. De siste månedene har det vært et par litt større greier i livet der vi ikke har vært helt enige og han stort sett responderer med å ikke snakke om det i stede for å bli enige om de "store" tingene i livet. Det har tæret på meg, jeg har forsøkt å si det, han har beklaget seg. I tillegg har han vært litt distansert og sliten, noe som ikke akkurat gjør meg lystigere. 

Jeg er heller ingen dans på roser alltid og har garantert mine ting som har gjort han nettopp distansert og sliten. Han virker fullstendig uinteressert, trykker mye på mobilen og er ikke kjempelystig. 

Vel, mye babling og sammensatt bilde. Poenget er: Jeg vet jo at han her er en fin fyr. Han er helt fantastisk med barna, bidrar med alt i livet fra husarbeid til legging og andre hverdagslige ting. Støtter meg når jeg vil starte med alle de rare prosjektene mine. Men jeg har mistet fullstendig følelsene akkurat nå, føler meg helt nummen. Han ymter stort sett bare frempå når han vil ha sex og jeg kjenner jeg fryser helt til. Jeg vil ikke ha nærheten fra han, jeg kunne klart meg uten god natt-kysset og sitter rett og slett med en kjip følelse av at det er litt ekkelt når han vil være nær meg. 

Nesten som en fremmed som jeg ikke vil ha noe med å gjøre. Vi er gode venner, det flyter fint ellers nå, vi har nok fått ryddet opp i det meste der, men jeg finner ikke igjen følelsene. 

Så hvordan i alle dager finner man igjen de? Gir det tid? Vi har to små barn og det er helt uaktuelt å gi opp. 

Anonymkode: 3af08...1ad

[AnonymBruker]

Jeg har vært det samme som deg. Pga noen hendelser/kriser så mistet jeg følelser. Orket ikke tanken på å kysse han, eller at han tok på meg. Sover på hvert vårt soverom.

Lang historie kort: vi har begge vært ekstremt slitne over lang tid. Vi ble enige om å roe den helt ned, bare bo sammen som «venner» uten krav til noe som helst. Bare at vi begge fikk fred og fant igjen oss selv. Det gjaldt da å spise riktig, stresse mindre, sove nok (meget viktig) og ta vare på oss selv først. Dette har vi gjort i 5 mnd nå og ENDELIG så begynner det å bli mer lysbetont å gjøre ting sammen igjen. 
Vi har vært gift i 13 år og har ett barn i barneskolealder. 
Det er lett å skylde sine egne plaget på den andre.

Men ingen andre har ansvar for at du er lykkelig. Det er bare du selv som kan gjøre deg lykkelig. Du må ha en full kopp selv før du kan gi til andre. Sørg for å gi hverandre litt space nå slik at dere kan fylle opp koppene deres. Og ha forståelse for at dette kan ta tid. Livet går opp og ned og hvis man går rundt med en oppfatning av at alt skal være på topp hele tiden så blir man utslitt. Min man trodde på et eller annet nivå at sexlivet speilet hvor godt forhold man har. Men folk er forskjellige og han ble skikkelig lei seg når jeg sa at jeg i mange år bare hadde faket at jeg likte å ha sex med han slik at jeg kunne få fred. Tilslutt klarte jeg jo ikke ha sex med han mer. 
Så nå har vi begynt helt på null igjen etter en hvileperiode. 

Anonymkode: 95a58...d68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en utrolig fin fyr som samboer. Vi har vært sammen i 12 år, har to små barn sammen og har generelt hatt det fint. De siste månedene har det vært et par litt større greier i livet der vi ikke har vært helt enige og han stort sett responderer med å ikke snakke om det i stede for å bli enige om de "store" tingene i livet. Det har tæret på meg, jeg har forsøkt å si det, han har beklaget seg. I tillegg har han vært litt distansert og sliten, noe som ikke akkurat gjør meg lystigere. 

Jeg er heller ingen dans på roser alltid og har garantert mine ting som har gjort han nettopp distansert og sliten. Han virker fullstendig uinteressert, trykker mye på mobilen og er ikke kjempelystig. 

Vel, mye babling og sammensatt bilde. Poenget er: Jeg vet jo at han her er en fin fyr. Han er helt fantastisk med barna, bidrar med alt i livet fra husarbeid til legging og andre hverdagslige ting. Støtter meg når jeg vil starte med alle de rare prosjektene mine. Men jeg har mistet fullstendig følelsene akkurat nå, føler meg helt nummen. Han ymter stort sett bare frempå når han vil ha sex og jeg kjenner jeg fryser helt til. Jeg vil ikke ha nærheten fra han, jeg kunne klart meg uten god natt-kysset og sitter rett og slett med en kjip følelse av at det er litt ekkelt når han vil være nær meg. 

Nesten som en fremmed som jeg ikke vil ha noe med å gjøre. Vi er gode venner, det flyter fint ellers nå, vi har nok fått ryddet opp i det meste der, men jeg finner ikke igjen følelsene. 

Så hvordan i alle dager finner man igjen de? Gir det tid? Vi har to små barn og det er helt uaktuelt å gi opp. 

Anonymkode: 3af08...1ad

Jeg var deg og jeg valgte å avslutte før det gikk til det punktet hvor jeg virkelig ikke tålte han. Vi hadde selvfølgelig prøvd en del før vi ga oss, parterapi var siste sjanse og der fikk vi en tredjepart til å innse at vi var bedre uten hverandre. Selv med barn i bildet. Vi har hele veien vært gode venner og er det den dag i dag, noe som er i mine øyne et must når man har felles barn. Vi bor bare et stenkast unna hverandre, er sammen på foreldremøter og tar hvert vårt barn på hver sin idrett når de trener samtidig osv. Han er jo en flott pappa, men følelsene var borte. Og vi ønsket heller å la barna vokse opp med to foreldre som er gode venner fremfor å vokse opp med mamma og pappa som ikke var særlig glad i hverandre. Barna er i dag 12 og 9 år og er ikke plaget av hvordan ting er i det hele tatt. De løper frem og tilbake dit de vil (vi har selvfølgelig en ryddig avtale i bunnen her, men lar barna gjøre litt som de vil) hvis de som søsken trenger litt tid fra hverandre, hender det de går til hvert sitt hus etter skolen😂 

Er jo ikke alle som klarer å samarbeide godt med den andre parten, men egen erfaring (og tilbakemeldinger fra begges og lærere osv) så er det ingen lidende skilsmissebarn ut av dette bruddet og vi voksne er også lykkelig. Alt i alt den beste avgjørelsen jeg valgte å ta når det ble som det ble.

Lykke til 🥰

Anonymkode: acaab...cf6

[AnonymBruker]

Hei Ts, jeg har vært i helt samme situasjon som deg. Skremmende likt. Her fikk jeg faktisk hetta og avsluttet forholdet, og vi flyttet fra hverandre. Det hjalp veldig å få litt avstand og rom for seg selv, og nå er vi på vei til å finne tilbake til hverandre. Jeg synes hun som svarte her lengre oppe hadde mye gode forslag, skulle ønske vi hadde gjort det sånn istedenfor å flytte fra hverandre. Lykke til.

Anonymkode: 353bb...344

[AnonymBruker]

Hvis du er blitt aseksuell bør du si fra om det og at han kan skaffe seg elskerinner.

Anonymkode: 7e4be...f06

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har vært det samme som deg. Pga noen hendelser/kriser så mistet jeg følelser. Orket ikke tanken på å kysse han, eller at han tok på meg. Sover på hvert vårt soverom.

Lang historie kort: vi har begge vært ekstremt slitne over lang tid. Vi ble enige om å roe den helt ned, bare bo sammen som «venner» uten krav til noe som helst. Bare at vi begge fikk fred og fant igjen oss selv. Det gjaldt da å spise riktig, stresse mindre, sove nok (meget viktig) og ta vare på oss selv først. Dette har vi gjort i 5 mnd nå og ENDELIG så begynner det å bli mer lysbetont å gjøre ting sammen igjen. 
Vi har vært gift i 13 år og har ett barn i barneskolealder. 
Det er lett å skylde sine egne plaget på den andre.

Men ingen andre har ansvar for at du er lykkelig. Det er bare du selv som kan gjøre deg lykkelig. Du må ha en full kopp selv før du kan gi til andre. Sørg for å gi hverandre litt space nå slik at dere kan fylle opp koppene deres. Og ha forståelse for at dette kan ta tid. Livet går opp og ned og hvis man går rundt med en oppfatning av at alt skal være på topp hele tiden så blir man utslitt. Min man trodde på et eller annet nivå at sexlivet speilet hvor godt forhold man har. Men folk er forskjellige og han ble skikkelig lei seg når jeg sa at jeg i mange år bare hadde faket at jeg likte å ha sex med han slik at jeg kunne få fred. Tilslutt klarte jeg jo ikke ha sex med han mer. 
Så nå har vi begynt helt på null igjen etter en hvileperiode. 

Anonymkode: 95a58...d68

Takk for at du delte, det setter jeg stor pris på - og så fint å høre dere finner sammen igjen. Vi har ikke kommet så langt heldigvis, vi trives godt med hverandre stort sett nå. Men det du sier om space er jo et poeng, jeg er nok ganske karriererettet og har tidligere reist noen dager i måneden i jobb, det er noe jeg trives veldig godt med og som gir meg pusterom jeg føler jeg trenger. Det har jo ikke vært noe av det på mange måneder så man blir jo gående mye mer oppi hverandre. 

Takk!

21 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg var deg og jeg valgte å avslutte før det gikk til det punktet hvor jeg virkelig ikke tålte han. Vi hadde selvfølgelig prøvd en del før vi ga oss, parterapi var siste sjanse og der fikk vi en tredjepart til å innse at vi var bedre uten hverandre. Selv med barn i bildet. Vi har hele veien vært gode venner og er det den dag i dag, noe som er i mine øyne et must når man har felles barn. Vi bor bare et stenkast unna hverandre, er sammen på foreldremøter og tar hvert vårt barn på hver sin idrett når de trener samtidig osv. Han er jo en flott pappa, men følelsene var borte. Og vi ønsket heller å la barna vokse opp med to foreldre som er gode venner fremfor å vokse opp med mamma og pappa som ikke var særlig glad i hverandre. Barna er i dag 12 og 9 år og er ikke plaget av hvordan ting er i det hele tatt. De løper frem og tilbake dit de vil (vi har selvfølgelig en ryddig avtale i bunnen her, men lar barna gjøre litt som de vil) hvis de som søsken trenger litt tid fra hverandre, hender det de går til hvert sitt hus etter skolen😂 

Er jo ikke alle som klarer å samarbeide godt med den andre parten, men egen erfaring (og tilbakemeldinger fra begges og lærere osv) så er det ingen lidende skilsmissebarn ut av dette bruddet og vi voksne er også lykkelig. Alt i alt den beste avgjørelsen jeg valgte å ta når det ble som det ble.

Lykke til 🥰

Anonymkode: acaab...cf6

Takk for at du deler, leit det ikke funket for dere Vi er ikke i nærheten av å snakke om terapi eller noe sånt, kanskej vi burde? Jeg har hatt en tendens til å bikke over i å irritere meg over alt ekser har gjort til jeg ikke har tålt de mer. Riktignok ikke like lange eller seriøse forhold, men allikevel kjenner jeg på frykten for å ende der siden jeg vet jeg fint kan havne der. 

Vi samarbeider godt og har det fint sånn i samlivet stort sett nå, det er bare kjærestefølelsene som er borte vekk. Veldig fint å lese dine tanker!

4 hours ago, AnonymBruker said:

Hei Ts, jeg har vært i helt samme situasjon som deg. Skremmende likt. Her fikk jeg faktisk hetta og avsluttet forholdet, og vi flyttet fra hverandre. Det hjalp veldig å få litt avstand og rom for seg selv, og nå er vi på vei til å finne tilbake til hverandre. Jeg synes hun som svarte her lengre oppe hadde mye gode forslag, skulle ønske vi hadde gjort det sånn istedenfor å flytte fra hverandre. Lykke til.

Anonymkode: 353bb...344

Hei Så bra det hjalp med avstand og rom. Som nevnt over, vi er egentlig vant til litt mer space og tid til å savne hverandre, nå har det jo pga korona vært månedvis uten noe sånt. Ønsker dere lykke til!

4 hours ago, AnonymBruker said:

Hvis du er blitt aseksuell bør du si fra om det og at han kan skaffe seg elskerinner.

Anonymkode: 7e4be...f06

Hehe, trollunge... Jeg er ikke aseksuell, har bare mistet lysten på han. 

Anonymkode: 3af08...1ad