Så vanskelig å elske sitt barnet så høyt

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli den hønemoren jeg er idag. Den dagen jeg fødte barnet mitt er den lykkeligste i mitt liv, samtidig den tyngste.. 

Aldri før har jeg kjent på en så intens kjærlighet og den bare vokser og vokser. Det gir meg så mange bekymringer også.. Jeg syns det er vondt samtidig som det er fantastisk å kjenne på den kjærligheten... Tenk om noe skjer? Hva om og hva hvis... Jeg overlever aldri dersom noe skulle skjedd.. 

Nå venter jeg barn nr to og føler at hjertet ikke tåler mer. Det blir dobbelt med kjærlighet og dobbelt med bekymringer.. Jeg tar meg i å gråte ofte bare ved å tenke på hvor mye jeg elsker barnet mitt. Når nr to kommer så kommer jeg ikke til å stoppe å gråte på grunn av all kjærlighet jeg har til begge to.. 

Noen fler som føler det slik? 

Anonymkode: 99ec2...aaf

[AnonymBruker]

Ja, jeg også er gravid med nr 2. Jeg elsker barnet så høyt at jeg på kan begynne å grine.. 😳

Ofte jeg tar meg selv i å bare stirre på barnet og stryke over håret etter det er sovnet (creapy, i know). 

Skal sies at jeg har slitt med tung depresjon før jeg fikk barn, når ungen kom til verden hadde jeg en mening med livet - ingenting er så tungt lengre og livet er deilig. 

Barnet er 3 år nå, og jeg kan plutselig midt i en lek bare begynne å susse barnet utallige ganger i fjeset - h*n syns der er morsomt og har begynt å gjøre det tilbake 😅 

Jeg føler jeg har så mye kjærlighet til barnet at jeg ikke får ut alt (om du skjønner 😅), så er bra det kommer en til jeg kan overøse med trygghet, lek og kjærlighet ❤

Anonymkode: e55ba...604

[AnonymBruker]

Det er sånn jeg føler for katten min, det. Elsker han overalt på jord og kunne ikke vært foruten. Har hatt han i over 6 år og elsker hvert sekund jeg får tilbringe sammen med han.

Anonymkode: 9a553...1f4

[AnonymBruker]

Samme her, ønsker å gi dem det beste og være den beste mammaen og for hver gang jeg føler jeg ikke gjør det godt nok så spises jeg av dårlig samvittighet og bekymringene er der konstant. Å bli mamma har svekket meg sterkt, gjort meg så svak og sliten og full av tanker. Men det er fordi jeg elsker dem for høyt. Hadde selv en veldig kjip barndom, så er ekstra redd for at de ikke skal få det bedre enn jeg hadde det selv. Det er veldig overveldende rolle å være mor. Jeg er også alenemor, noe som gjør det ekstra tøft. 

Anonymkode: 9194e...561

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, jeg også er gravid med nr 2. Jeg elsker barnet så høyt at jeg på kan begynne å grine.. 😳

Ofte jeg tar meg selv i å bare stirre på barnet og stryke over håret etter det er sovnet (creapy, i know). 

Skal sies at jeg har slitt med tung depresjon før jeg fikk barn, når ungen kom til verden hadde jeg en mening med livet - ingenting er så tungt lengre og livet er deilig. 

Barnet er 3 år nå, og jeg kan plutselig midt i en lek bare begynne å susse barnet utallige ganger i fjeset - h*n syns der er morsomt og har begynt å gjøre det tilbake 😅 

Jeg føler jeg har så mye kjærlighet til barnet at jeg ikke får ut alt (om du skjønner 😅), så er bra det kommer en til jeg kan overøse med trygghet, lek og kjærlighet ❤

Anonymkode: e55ba...604

Overhodet ikke creepy å elske barnet sitt over alt på jord  

Anonymkode: ca1ca...d35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er sånn jeg føler for katten min, det. Elsker han overalt på jord og kunne ikke vært foruten. Har hatt han i over 6 år og elsker hvert sekund jeg får tilbringe sammen med han.

Anonymkode: 9a553...1f4

Hahahah, jeg også. Kan finne på å stirre på han for så å «angripe» han med kysser og klemmer😂 Vet ikke hva jeg skal gjøre av meg den dagen han dør.

Anonymkode: 41a88...84e

[Hippogriff]

Gråter ikke av det, men en ren og skjær lykkefølelse, det er som en nyforelskelse som bare aldri går over (riktignok med en liten dupp innimellom når de er i tenårene). 

Det deilige med nr 2 var at man hadde vokst på seg litt selvtillit fra nr 1, og dermed kunne slappe av litt mer. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ofte jeg tar meg selv i å bare stirre på barnet og stryke over håret etter det er sovnet (creapy, i know). 

Anonymkode: e55ba...604

Det gjør vi alle sammen  

[AnonymBruker]

Den enorme kjærligheten en har for barnet sitt vet man ikke om eksisterer før man får barn. Det er fint og skummelt på en gang. For vi er jo så redde for at det skal skje de noe 

Anonymkode: e0894...88b