Må bare påpeke først og fremst at jeg refererer til meg selv og beskylder ikke noen for å være sånn eller at alle er sånn!

[AnonymBruker]

Men bare tenkte litt over dette i går kveld. Er det sånn at når man sliter litt med psyken så blir man litt for mye selvsentrert og glemmer litt å tenke på hvordan andre har det? At man er så opptatt med å fokusere på seg og sitt at man fort overser de rundt seg? Begynte liksom å tenke litt i går på familie, venner og de nærmeste. Så for meg hver enkelt å prøvde å forestille meg hvordan de har det. Hva kan være positivt og negativt for dem? Hvordan opplever de meg? Osv.. fikk en følelse av at jeg iblant kan være litt egoistisk..

Anonymkode: 515c9...454

[Silva Pluvialis]

Det kan slå ut i begge ender. Noen blir mer selvsentrerte, andre går helt i andre enden og blir overopptatt av å ta vare på alle andre til enhver tid.

 

 

[AnonymBruker]

Hvis man er dypt deprimert er det veldig vanskelig å være der for andre, type depresjon hvor man må tvinge seg opp av sengen, minne seg selv på å sette den ene foten foran den andre, satt på spissen da. Og når noen da er på deg fordi du ikke ser dem, da er det ikke egoisme, personen bare prøver å kjempe for å ha kraft nok til å komme seg gjennom nok en dag, når man egentlig har mest lyst til å legge inn årene, men har en siste liten bit kraft igjen i seg og jobber hardt for å finne tilbake viljen for å leve. Har vært der selv, kom meg heldigvis ut av det etter vert. Er vanlig å gå i seg selv når man er psykisk utslitt. Om man har en tung dag og sliter med psyken og det går litt opp og ned er det heller ikke uvanlig å ikke klare fokusere på annet, men bedre dager går det jo bedre. Når man begynner å tenke litt slik som du gjør nå, er egentlig et tegn på at en begynner å bli litt bedre, man begynner å komme ut av gropen og ser andres ting, ser seg selv også og at ting ikke er/var like svart som du trodde. Når man er nedfor er det lett å svartmale og finne årsaker som kanskje egentlig ikke var like ille som det var, men fokusere på det og det vokser seg større og større en det var, mens det egentlig er en sammensatt årsak som regel. Vi er tross alt bare mennesker alle sammen. Man kan ikke skjerpe seg ut av psykiske plager, man må ta tid til hjelp og jobbe seg ut av det.  (Slik var det for meg vertfall ). Har fortsatt tunge stunder innimellom, men det styrer ikke livet mitt, jeg er optimistisk og positiv mesteparten av tiden, selv om tungsinn kommer over meg jevnlig så lar jeg det ikke lenger få overtaket. Gråter en skvett og setter på musikk, går tur, går og trener, ser en komedie, et eller annet. Svært få vet hvordan jeg har hatt det. Alltid smilt utenpå, men de nære de vet, selv om de ikke vet nøyaktig hvor nær jeg var ved å ende alt.

Anonymkode: 20454...bda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvis man er dypt deprimert er det veldig vanskelig å være der for andre, type depresjon hvor man må tvinge seg opp av sengen, minne seg selv på å sette den ene foten foran den andre, satt på spissen da. Og når noen da er på deg fordi du ikke ser dem, da er det ikke egoisme, personen bare prøver å kjempe for å ha kraft nok til å komme seg gjennom nok en dag, når man egentlig har mest lyst til å legge inn årene, men har en siste liten bit kraft igjen i seg og jobber hardt for å finne tilbake viljen for å leve. Har vært der selv, kom meg heldigvis ut av det etter vert. Er vanlig å gå i seg selv når man er psykisk utslitt. Om man har en tung dag og sliter med psyken og det går litt opp og ned er det heller ikke uvanlig å ikke klare fokusere på annet, men bedre dager går det jo bedre. Når man begynner å tenke litt slik som du gjør nå, er egentlig et tegn på at en begynner å bli litt bedre, man begynner å komme ut av gropen og ser andres ting, ser seg selv også og at ting ikke er/var like svart som du trodde. Når man er nedfor er det lett å svartmale og finne årsaker som kanskje egentlig ikke var like ille som det var, men fokusere på det og det vokser seg større og større en det var, mens det egentlig er en sammensatt årsak som regel. Vi er tross alt bare mennesker alle sammen. Man kan ikke skjerpe seg ut av psykiske plager, man må ta tid til hjelp og jobbe seg ut av det.  (Slik var det for meg vertfall ). Har fortsatt tunge stunder innimellom, men det styrer ikke livet mitt, jeg er optimistisk og positiv mesteparten av tiden, selv om tungsinn kommer over meg jevnlig så lar jeg det ikke lenger få overtaket. Gråter en skvett og setter på musikk, går tur, går og trener, ser en komedie, et eller annet. Svært få vet hvordan jeg har hatt det. Alltid smilt utenpå, men de nære de vet, selv om de ikke vet nøyaktig hvor nær jeg var ved å ende alt.

Anonymkode: 20454...bda

Vil også legge til at noen ganger mens jeg var dypest nede og noen presset meg og ikke ga seg, selv om jeg ba dem slutte og de fortsatte og fortsatt å presse, så kunne jeg bråreagere, rett og slett med et hissig utbrudd, fordi jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke klarte mer og måtte få slutt på det på en måte, men det skal sies at det var ikke første reaksjon jeg ba om å få fred gjentatte ganger først. 

Anonymkode: 20454...bda