Redd for å bli dumpet

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke meg selv i forhold, jeg blir lett usikker på hvor godt jeg faktisk blir likt. Har opplevd utroskap i flere forhold. Dette har nok satt sine spor. Nå dater jeg en flott mann, men så fort det blir litt stille så kommer de dårlige følelsene. Jeg vet han er opptatt med jobb og barna sine denne uken, men jeg klarer likevel ikke slappe av. Jeg sier ikke dette til han, jeg holder det for meg selv. Han snakker ofte om fremtiden og om steder vi skal dra når covid er over, jeg hører fra han daglig (bare med litt variasjon over hvor mye kontakt  det er i løpet av en dag), når vi møtes vil han holde hender, han stryker på meg og sitter tett på i sofan under en film eller serie. Alt han sier og gjør tilsier at han liker meg, jeg bare klarer ikke å tro på det på en måte. Vi har til og med hatt en liten "krangel" (om en fillete misforståelse) hvor han selv da ikke ønsket å kutte meg ut, men heller ville snakke om det og ordne opp. Som normale mennesker vel og merke, dette bare er så langt ifra hva jeg er vandt med. Jeg tror jo at han vil ha meg i livet sitt, men likevel så redd for at han ikke vil. Finnes det fler som meg? Som har hatt det slik? Er det noe man kan gjøre noe med? Jeg er lei av å være godt voksen, men å føle meg som en usikker tenåring 

Anonymkode: be942...89c

[AnonymBruker]

Sånn er jeg også. Før var jeg veldig sprudlende, trygg og fri i forhold. Etter to forhold med utroskap og stygge brudd har jeg blitt som deg😪. Savner den jeg var før. Blitt mer bitter og ønsker ikke å være sånn. Er nå alene og er redd for å aldri oppleve trygg god kjærlighet igjen. 

Anonymkode: 6e858...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sånn er jeg også. Før var jeg veldig sprudlende, trygg og fri i forhold. Etter to forhold med utroskap og stygge brudd har jeg blitt som deg😪. Savner den jeg var før. Blitt mer bitter og ønsker ikke å være sånn. Er nå alene og er redd for å aldri oppleve trygg god kjærlighet igjen. 

Anonymkode: 6e858...521

Akkurat sånn det har vært for min del også. Jeg klarer ikke slippe denne fine mannen helt innpå meg, er redd så fort jeg har gjort det så vil han ikke ha meg lenger og finner seg et annet menneske å dele livet med. Jeg var tryggere på meg selv som 20 åring enn hva jeg er nå, nærmere slutten av 30 årene

Anonymkode: be942...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Akkurat sånn det har vært for min del også. Jeg klarer ikke slippe denne fine mannen helt innpå meg, er redd så fort jeg har gjort det så vil han ikke ha meg lenger og finner seg et annet menneske å dele livet med. Jeg var tryggere på meg selv som 20 åring enn hva jeg er nå, nærmere slutten av 30 årene

Anonymkode: be942...89c

Nettopp. Jeg prøvde med et nytt forhold men klarte ikke å slippe han helt innpå meg og være åpen. Etter hvert som mine følelser for han ble sterkere kom de vonde følelsene/ minnene fra svikene i veien. Jeg sammenlignet med eksen og vet det var urettferdig. Jeg brøt ut av forholdet og har nå attpåtil kjærlighetssorg. 

Jeg innser at jeg må få opp min selvfølelse, men det er lettere sagt enn gjort. Ikke mange tips fra meg her men vet at du er ikke alene! Jeg følger tråden din så kanskje noen innspill kan tas med på veien🙂

Anonymkode: 6e858...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Nettopp. Jeg prøvde med et nytt forhold men klarte ikke å slippe han helt innpå meg og være åpen. Etter hvert som mine følelser for han ble sterkere kom de vonde følelsene/ minnene fra svikene i veien. Jeg sammenlignet med eksen og vet det var urettferdig. Jeg brøt ut av forholdet og har nå attpåtil kjærlighetssorg. 

Jeg innser at jeg må få opp min selvfølelse, men det er lettere sagt enn gjort. Ikke mange tips fra meg her men vet at du er ikke alene! Jeg følger tråden din så kanskje noen innspill kan tas med på veien🙂

Anonymkode: 6e858...521

Så leit å høre💔 Hadde vært fint om noen hadde opplevd dette og klart å komme seg ut av dette dårlige mønstret. Takk for gode ord om ikke annet ❤

Anonymkode: be942...89c

[AnonymBruker]

Jeg er veldig redd for å bli dumpa, men jeg har en avtale med meg sjøl at jeg ikke skal dumpe det på kjæresten. Jeg konfronterer meg med redselen hele tida og slipper ham inn på livet, litt og litt. 

Anonymkode: c83c3...275

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg er veldig redd for å bli dumpa, men jeg har en avtale med meg sjøl at jeg ikke skal dumpe det på kjæresten. Jeg konfronterer meg med redselen hele tida og slipper ham inn på livet, litt og litt. 

Anonymkode: c83c3...275

Jeg lar det heller ikke gå utover den andre parten, men det er nok et lurt tips å ta med seg der ja. Det med litt og litt ❤

Anonymkode: be942...89c

[AnonymBruker]

Jeg var sånn før. Jeg har snudd hele tankesettet og heller fokusert på å komme til et punkt der jeg er så selvstendig jeg ikke plages av å være alene. Før prøvde jeg alltid alltid å være så perfekt kjæreste jeg klarte og ble jeg skikkelig lei meg, følte meg liten, ensom og ikke bra nok for noen om jeg ikke fikk den oppmerksomheten og tilstedeværelsen jeg ønsket meg fra en mann. Ble typisk vanskelig, avvisende, en tåreperse eller aggressiv om jeg ikke hørte noe på en hel dag. Som igjen ble rot til konflikter og kanskje at ting ble parkert der jeg følte alt var min skyld. Nå gidder jeg ikke late som er den "perfekte kvinne" og dropper det bare om jeg kjenner at en mann gjør meg lei meg titt og ofte. Da er det ikke vits i. Hvis jeg skal ha en kjæreste er minimumskravet mitt at livet mitt ikke blir verre enn jeg har det alene. Jeg trenger ikke lenger tigge noen om kjærlighet og finne meg i ting jeg blir trist av fordi jeg har det greit alene. Ikke la han eller andre menn være innholdet i livet ditt og bare ta tiden til hjelp og se om han gjør deg godt eller ikke er mitt tips. 

Anonymkode: 895ea...adf

[WonderWomaan]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg liker ikke meg selv i forhold, jeg blir lett usikker på hvor godt jeg faktisk blir likt. Har opplevd utroskap i flere forhold. Dette har nok satt sine spor. Nå dater jeg en flott mann, men så fort det blir litt stille så kommer de dårlige følelsene. Jeg vet han er opptatt med jobb og barna sine denne uken, men jeg klarer likevel ikke slappe av. Jeg sier ikke dette til han, jeg holder det for meg selv. Han snakker ofte om fremtiden og om steder vi skal dra når covid er over, jeg hører fra han daglig (bare med litt variasjon over hvor mye kontakt  det er i løpet av en dag), når vi møtes vil han holde hender, han stryker på meg og sitter tett på i sofan under en film eller serie. Alt han sier og gjør tilsier at han liker meg, jeg bare klarer ikke å tro på det på en måte. Vi har til og med hatt en liten "krangel" (om en fillete misforståelse) hvor han selv da ikke ønsket å kutte meg ut, men heller ville snakke om det og ordne opp. Som normale mennesker vel og merke, dette bare er så langt ifra hva jeg er vandt med. Jeg tror jo at han vil ha meg i livet sitt, men likevel så redd for at han ikke vil. Finnes det fler som meg? Som har hatt det slik? Er det noe man kan gjøre noe med? Jeg er lei av å være godt voksen, men å føle meg som en usikker tenåring 

Anonymkode: be942...89c

Du må endre tankemåte.

Tenk heller at du er heldig som har muligheten til å være sammen med han nå, men at ingenting varer evig, blir det slutt så blir det slutt. Ikke ta noe for gitt og heller bare nyt det som er NÅ, og de neste ukene istedenfor å fokusere langt frem i tid, for da mister du så mye av tiden som du kan bruke til å kose deg. Ikke tenk på det som kan skje frem i tid, bare tenk at du er heldig som har truffet en så fin mann, som kan oppleve det du opplever sammen med han nå, og hva som skjer det skjer. Men hovedfokus burde være på nåtiden. 

Endret 7. desember 2020 av WonderWomaan

[AnonymBruker]

WonderWomaan skrev (9 timer siden):

Du må endre tankemåte.

Tenk heller at du er heldig som har muligheten til å være sammen med han nå, men at ingenting varer evig, blir det slutt så blir det slutt. Ikke ta noe for gitt og heller bare nyt det som er NÅ, og de neste ukene istedenfor å fokusere langt frem i tid, for da mister du så mye av tiden som du kan bruke til å kose deg. Ikke tenk på det som kan skje frem i tid, bare tenk at du er heldig som har truffet en så fin mann, som kan oppleve det du opplever sammen med han nå, og hva som skjer det skjer. Men hovedfokus burde være på nåtiden. 

Denne skal jeg ta med meg videre, det er jo uten tvil det aller beste å gjøre. Var jo litt sånn jeg var før disse vonde svikene jeg har opplevd. Skal jobbe med hode for å finne tilbake den siden der av meg. Tusen takk❤

Anonymkode: be942...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg var sånn før. Jeg har snudd hele tankesettet og heller fokusert på å komme til et punkt der jeg er så selvstendig jeg ikke plages av å være alene. Før prøvde jeg alltid alltid å være så perfekt kjæreste jeg klarte og ble jeg skikkelig lei meg, følte meg liten, ensom og ikke bra nok for noen om jeg ikke fikk den oppmerksomheten og tilstedeværelsen jeg ønsket meg fra en mann. Ble typisk vanskelig, avvisende, en tåreperse eller aggressiv om jeg ikke hørte noe på en hel dag. Som igjen ble rot til konflikter og kanskje at ting ble parkert der jeg følte alt var min skyld. Nå gidder jeg ikke late som er den "perfekte kvinne" og dropper det bare om jeg kjenner at en mann gjør meg lei meg titt og ofte. Da er det ikke vits i. Hvis jeg skal ha en kjæreste er minimumskravet mitt at livet mitt ikke blir verre enn jeg har det alene. Jeg trenger ikke lenger tigge noen om kjærlighet og finne meg i ting jeg blir trist av fordi jeg har det greit alene. Ikke la han eller andre menn være innholdet i livet ditt og bare ta tiden til hjelp og se om han gjør deg godt eller ikke er mitt tips. 

Anonymkode: 895ea...adf

Jeg plages liksom ikke ved å være alene heller, trives nesten bedre alene enn i forhold, nettopp fordi jeg blir så usikker og redd for å bli brukt til noe bedre dukker opp. Men så er det jo hyggelig når man først treffer noen også, følelsen av at noen vil ha meg for den jeg er. Jeg er langt ifra perfekt, men jeg har mange gode kvaliteter og i det lange løp ønsker jeg ikke å være alene for alltid. Han gjør meg veldig godt, det er ene og alene meg selv og tankene mine om tidligere svik som gjør det vrient for meg. Sliter med å stole på mine evner til å vurdere om jeg innbiller meg å bli likt eller om han later som. Jeg tror jo ikke har lurer meg, men jeg klarer ikke å slippe den tanken heller dessverre.

Og helt enig med deg, livet skal ikke være værre med noen enn alene! Det er så viktig!!

 

Anonymkode: be942...89c