Skummelt å bli gravid

[AnonymBruker]

Hei.

Det er noe galt med meg. Jeg har verdens herligste unge, og vi ønsker oss veldig søsken. Likevel får jeg panikk av tanken om å skulle føde igjen. Keisersnitt er heller ikke mindre skummelt. Jeg ønsker meg flere barn, men tør ikke blir gravid.. ;( Det er så ambivalent. Barnet nærmer seg tre og hvis det skal ha noe glede av et søsken, bør jeg vel hive meg ut i det asap! 

 

Anonymkode: 1cb29...f26

[Sinsiew]

Har du snakket med noen om det? Hvorfor er du redd? Skjedde det noe under sist fødsel som har utløst angst? 

Jeg er 7 år eldre enn min bror, og vi har et fantastisk forhold og har hatt mye glede av hverandre både i oppveksten og nå, så noe hast vil jeg ikke si du har. 

 

[AnonymBruker]

Holder med et barn, verden er overbefolket, trengs ikke så mange barn per familie...

Anonymkode: f7132...bcd

[Silva Pluvialis]

Det er ingenting galt med deg. Det er helt forståelig at du er redd for å føde igjen om det skjedde noe som skremte deg. Har du fått snakket med noen om fødselen? Kanskje du kan hente ut journalopplysninger og be om samtale med de som var tilstede under forrige fødsel? ❤️ 

 

 

 

[AnonymBruker]

Sinsiew skrev (12 minutter siden):

Har du snakket med noen om det? Hvorfor er du redd? Skjedde det noe under sist fødsel som har utløst angst? 

Jeg er 7 år eldre enn min bror, og vi har et fantastisk forhold og har hatt mye glede av hverandre både i oppveksten og nå, så noe hast vil jeg ikke si du har. 

 

 

Uatskillelig skrev (5 minutter siden):

Det er ingenting galt med deg. Det er helt forståelig at du er redd for å føde igjen om det skjedde noe som skremte deg. Har du fått snakket med noen om fødselen? Kanskje du kan hente ut journalopplysninger og be om samtale med de som var tilstede under forrige fødsel? ❤️ 

 

 

 

Takk for oppmuntring.. ❤️ Har snakket med samboer om det, men jeg tror ikke han forstår hvor dypt det sitter. Etter at vi har snakket om å snart begynne prøvingen, har jeg begynt å få flashbacks og mareritt om det. Jeg vegrer meg for sex også, fordi jeg bare tenker på utfallet.. 

Det er vanskelig å sette fingeren på hva som skjedde sist. Det "gikk jo bra" med oss begge to, dvs ingen store skader osv. Men jeg ble satt i gang på overtid, og det var forferdelig vond, mye verre enn jeg forestilte meg på forhånd. Jeg spydde masse, gråt og mistet totalt kontrollen. Jeg var livredd og trodde jeg skulle dø. Jordmor var ikke tilstede i starten, og da hun kom opplevde jeg at hun mente jeg overreagerte. Jeg tryglet om epidural, men de holdt igjen helt til det var for sent.. Det er vanskelig å skulle "klage" på fødselen, fordi den gikk jo "helt supert" medisinsk sett. Men jeg slet med psyken lenge etter fødselen. I tillegg til at sønnen vår hadde kolikk. Har egentlig fortrengt det meste.. Men jeg elsker han og vi ønsker oss 1-2 barn til... ❤️💔 

Anonymkode: 1cb29...f26

[AnonymBruker]

Var som deg. Men brukte 5 år på å bestemme meg for barn nr 2. Så når barnet mitt er 6, får vi en baby. Og jeg er ikke redd lenger. Dette klarer vi ✊✊✊

Anonymkode: 6f278...19c

[AnonymBruker]

Skjønner veldig godt følelsene dine, høres ut som du hadde en vanskelig opplevelse, og at du ble skremt over det som skjedde. 
Før evnt neste graviditet ville jeg tatt kontakt med lege/jordmor som kunne fulgt deg litt ekstra i svangerskapet.
Det eneste jeg vil påpeke som en mulig negativ ting med å vente er ikke nødvendigvis aldersforskjellen mellom barna i seg, men heller det at dere må begynne på ‘nytt’ med spedbarn og babytid. Da strekker man småbarnstiden lenger enn nødvendig, men det må dere jo diskutere, isllefall om dere ønsker flere enn ett barn til.

Anonymkode: c04d5...11f

[AnonymBruker]

Kan su tinge til jordmor i kommunen og be om en samtale nå? Altså før du blir gravid. Tror du trenger å snakke med noen som har en forståelse av hvordan fødsel kan virke innpå en kvinne 😊 Har sett flere intervjuer med han ene fødselslegen på Ullevaal (husker ikke hva han heter, men han har skrevet flere bøker bl.a), og han har stadig samtaler med kvinner før de blir gravide pga fødselsangst. 

Anonymkode: 68bcb...d04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Var som deg. Men brukte 5 år på å bestemme meg for barn nr 2. Så når barnet mitt er 6, får vi en baby. Og jeg er ikke redd lenger. Dette klarer vi ✊✊✊

Anonymkode: 6f278...19c

Wow, du er skikkelig tøff! Hva fikk deg over kneiken? Får du ekstra oppfølging nå?

Anonymkode: 1cb29...f26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Skjønner veldig godt følelsene dine, høres ut som du hadde en vanskelig opplevelse, og at du ble skremt over det som skjedde. 
Før evnt neste graviditet ville jeg tatt kontakt med lege/jordmor som kunne fulgt deg litt ekstra i svangerskapet.
Det eneste jeg vil påpeke som en mulig negativ ting med å vente er ikke nødvendigvis aldersforskjellen mellom barna i seg, men heller det at dere må begynne på ‘nytt’ med spedbarn og babytid. Da strekker man småbarnstiden lenger enn nødvendig, men det må dere jo diskutere, isllefall om dere ønsker flere enn ett barn til.

Anonymkode: c04d5...11f

Jeg ser absolutt den. Ønsker på en måte å komme igang i løpet av året, men jeg er skikkelig redd.

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Kan su tinge til jordmor i kommunen og be om en samtale nå? Altså før du blir gravid. Tror du trenger å snakke med noen som har en forståelse av hvordan fødsel kan virke innpå en kvinne 😊 Har sett flere intervjuer med han ene fødselslegen på Ullevaal (husker ikke hva han heter, men han har skrevet flere bøker bl.a), og han har stadig samtaler med kvinner før de blir gravide pga fødselsangst. 

Anonymkode: 68bcb...d04

Det hadde vært veldig fint. Tar de inn kvinner som ikke er gravide? Også nå under korona?

Takk for gode råd dere💜

Anonymkode: 1cb29...f26

[lille-sjøstjerne]

Jeg var ikke redd for å føde men så veldig mørkt på hele gravid og spedbarnstiden da jeg både følte det begrenset meg veldig, hadde mye plager og følte jeg mistet meg selv på et vis. Jeg synes også forholdet ble vanskelig. Nå når ting endelig er smooth så skal man liksom starte på igjen? Jeg har ikke angst eller opplevd noe fælt, så det kan ikke sammenlignes, men jeg kan si såpass at jeg bare hoppet uti det. Nå blir det 2,5 år forskjell på barna og jeg har i denne måneden jeg har vært gravid nesten utelukkende kjent på sorg.  Det er blytungt og jeg har tenkt «hva har vi gjort». Jeg vet jeg kommer til å omstille meg, og er ikke bekymret sånnsett, men jeg vil anbefale deg å heller føle deg mer klar. Kanskje du kan gå til psykolog litt nå og bearbeide det du har vært gjennom? Ikke føl på hast fordi «alle andre» får tettere barn. Jeg vet om flere med 6 år mellom som har gode søskenforhold. Ta det i ditt tempo, det er deres liv.