Jeg gruer meg til å besøke foreldrene mine. Føler meg som en dårlig datter

[AnonymBruker]

Jeg går rundt med dårlig samvittighet fordi jeg misliker foreldrene mine. De har ikke vært slemme eller behandlet meg dårlig. Greia er at de har vært ganske kalde og uinteresserte gjennom hele oppveksten. Det preger meg enda selv om jeg er 33 år gammel.

psykologen sa at det jeg opplevde kalles for emosjonell omsorgssvikt. De har vært fysisk til stede, men ignorerte meg og mine følelser. Jeg har blitt mobbet, hatt gjort det dårlig på skolen siden barneskolen uten at noen brydde seg. Jeg kunne aldri dele mine problemer med dem fordi de ble utilpasse når jeg gjorde det. 
 

Husker da jeg var 11 år gammel og fortalte moren min at jeg kanskje er deprimert. Ble da møtt med skrik og kjeft, også sa hun at jeg aldri skulle gjenta dette ordet igjen.

Faren min og jeg har aldri hatt en samtale sammen. Vet det høres merkelig ut men det er sannheten. Vi sa bare sa hei, hadet, kom å spis mat osv. Han ble alltid utilpass vis vi var alene hjemme. Da gikk han på rommet å satt seg til mor kom tilbake. 

Det som plager meg er at de er ekstremt sosiale mennesker, har gode lange samtaler med dem osv. Hvorfor la ingen merke til meg, eller prøvde ihverfall? 

Jeg har seriøst bedte kjemi med fremmede mennesker enn med mine egne foreldre. Det har plaget meg hele livet at jeg ikke kan dele ting med dem, spesielt min mor, kun overfladiske samtaler. 

Jeg forstår ikke hvorfor jeg er så ond person. Mange har det mye mye verre enn meg som vokste opp med fysisk vold eller alkoholiserte foreldre, men likevel elsker de foreldrene sine. 

Måtte få det ut et sted. Jeg skal besøke dem neste uke å gruer meg som bare det. 

 

 

 

Anonymkode: 44f2c...949

[AnonymBruker]

Herregud, ble mange skrivefeil. Skrev mens jeg gråt.

Anonymkode: 44f2c...949

[AnonymBruker]

vet du ts, jeg har det sånn med den ene forelderen min. og har minst mulig kontakt pga hvordan jeg reagerer. det rare er at jeg er utadvendt og sosial med mange andre, mens jeg må ty til sobril for å unngå gråt og angstanfall med denne som skal være en av mine nærmeste...ble også mye mobbet, og antar en av konsekvensene er at ting ikke preller av. klarer ikke å distansere meg, som andre snakker så godt om🤷‍♀️du er ikke alene!!💜

Anonymkode: b3463...d6f

[AnonymBruker]

Skjønner ganske godt hvordan du har det. Vokste opp med psykisk ustabil mor og meget lite ansvarsfull far. De har aldri slått eller sparket, men emosjonell omsorgssvikt oppleves helt jævlig, merker godt selv at jeg er svært preget av dette, har derfor valgt bort å få egne barn. Tror barndommen min ville tatt meg igjen, og gjort meg til en dårlig forelder.

Gruer meg også når jeg skal besøke dem, har ingen spesielle råd å hi men sender en trøsteklem.

Anonymkode: 8c356...ba6

[AnonymBruker]

Kjære deg. Du er ikke en ond person. Det er ikke normal å være så distansert til barnet sitt og så følelsesmessig utilgjengelig. Det er klart du er preget av det, det er ett traume og ikke være tilknyttet sine omsorgspersoner og bli avvist på den måten. Og du? De har behandlet deg dårlig og du skal overhodet ikke føle på dårlig samvittighet for at du misliker dem. Det er faktisk mer sunt at du misliker dem enn at du streber for deres anerkjennelse, så sant det ikke bikker over til bitterhet som vil føre til negative ting kun for deg selv. Kanskje du skal avlyse denne ene gangen? Lett å finne en unnskyldning i disse tider. Muligens bør du vurdere fremover om denne relasjonen fortsetter å skade deg og om det er hensiktsmessig for deg å opprettholde den. Har du snakket med noen om dette? 

Anonymkode: b64ec...e79

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

vet du ts, jeg har det sånn med den ene forelderen min. og har minst mulig kontakt pga hvordan jeg reagerer. det rare er at jeg er utadvendt og sosial med mange andre, mens jeg må ty til sobril for å unngå gråt og angstanfall med denne som skal være en av mine nærmeste...ble også mye mobbet, og antar en av konsekvensene er at ting ikke preller av. klarer ikke å distansere meg, som andre snakker så godt om🤷‍♀️du er ikke alene!!💜

Anonymkode: b3463...d6f

Takk for svar. «Godt» å ikke være helt alene om det. Ja det er kjempe rart. Kan til og med ha lange, dype samtaler med fremmede folk. Håper du har det bra nå💜

Anonymkode: 44f2c...949

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner ganske godt hvordan du har det. Vokste opp med psykisk ustabil mor og meget lite ansvarsfull far. De har aldri slått eller sparket, men emosjonell omsorgssvikt oppleves helt jævlig, merker godt selv at jeg er svært preget av dette, har derfor valgt bort å få egne barn. Tror barndommen min ville tatt meg igjen, og gjort meg til en dårlig forelder.

Gruer meg også når jeg skal besøke dem, har ingen spesielle råd å hi men sender en trøsteklem.

Anonymkode: 8c356...ba6

Jeg har også valgt bort egne barn pga dette. Hadde definitivt blitt en dårlig mor, i tillegg vil jeg ikke utsette et barn til det samme fordi jeg sliter med relasjoner og har fucked up tilknytningsmønster. Stor klem tilbake💜

Anonymkode: 44f2c...949

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Kjære deg. Du er ikke en ond person. Det er ikke normal å være så distansert til barnet sitt og så følelsesmessig utilgjengelig. Det er klart du er preget av det, det er ett traume og ikke være tilknyttet sine omsorgspersoner og bli avvist på den måten. Og du? De har behandlet deg dårlig og du skal overhodet ikke føle på dårlig samvittighet for at du misliker dem. Det er faktisk mer sunt at du misliker dem enn at du streber for deres anerkjennelse, så sant det ikke bikker over til bitterhet som vil føre til negative ting kun for deg selv. Kanskje du skal avlyse denne ene gangen? Lett å finne en unnskyldning i disse tider. Muligens bør du vurdere fremover om denne relasjonen fortsetter å skade deg og om det er hensiktsmessig for deg å opprettholde den. Har du snakket med noen om dette? 

Anonymkode: b64ec...e79

Den dårlige samvittigheten er fordi de ikke har gjort meg noe galt, men samtidig har de ikke gjort noe i det heletatt mtp min utvikling, hvordan oppføre meg sosialt osv. Takk for gode ord💜 Har snakket kun med psykologen og lest boka om Childhood emotional neglect. Der står det at det er som en sår i sjelen som aldri gror, og konstant følelse av tomhet. Men skal prøve å lære meg å leve med det

Anonymkode: 44f2c...949

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar. «Godt» å ikke være helt alene om det. Ja det er kjempe rart. Kan til og med ha lange, dype samtaler med fremmede folk. Håper du har det bra nå💜

Anonymkode: 44f2c...949

ikke bra; er temmelig skadet av barndom og ungdomsår. men etter at jeg sluttet å streve etter anerkjennelse, og kuttet ned kontakt til tre-fire treff i året økte livskvaliteten. jeg flyttet til og med bort 7 år for å komme unna🤭🙈men savnet venner og øvrig familie så flyttet til hjemstedet igjen. men har ikke spesielt dårlig samvittighet over liten kontakt, selv om jeg har en del slekt som ser på meg som et rasshøl som ikke bryr seg. de skulle bare visst...men det forverrer saken om jeg bretter ut dette. så gidder ikke forsvare meg🤷‍♀️

Anonymkode: b3463...d6f

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg ts. Jeg har samme følelser om mine foreldre (de vet det ikke, jeg tar meg sammen de gangene jeg må på besøk/ får besøk). Hos meg var det ikke helt samme problemstilling, men at foreldrene mine var følelsesmessig ustabile/ sårbare, og jeg ble derfor utrygg. I tillegg er de begge usosiale så jeg slet lenge med sosiale koder fordi jeg så sjeldent foreldrene mine med venner/ sosiale relasjoner.

Jeg har som ab...d6f kuttet kontakt til 3-4 ganger i året. Dette ved å flytte naturlig langt fra hjembyen for å gjøre det til et praktisk valg og ikke et valg hvor jeg må konfrontere de (litt feigt kanskje, men det har hjulpet mye).

Jeg har ofte følt meg som en dårlig datter siden jeg egentlig ikke hadde en dårlig oppvekst på lik linje med mange andre, men etter noen timer hos psykolog fikk jeg bekreftet at det jeg føler er helt greit og i en slik situasjon normalt. Det har jeg slått meg til ro med, også har jeg jobbet for å forandre mine mønstre slik at jeg kan bli en bedre forelder når jeg får barn. 

Jeg håper du kan slå deg til ro med at det er helt greit å føle det du gjør, og du er heller ikke alene om det ❤️

Anonymkode: 2bf2b...46c