Tikkende bombe?

[NærNok]

Ble nylig «kasta» ut av samboeren min, vi var sammen ca 20 mnd. Da jeg traff han var jeg midt i en livskrise, var deprimert grunnet dødsfall i nær relasjon og har i tillegg bagasje som gjør det vanskelig å stole på noen. Har vært åpen om dette fra start og fått god forståelse og blitt tatt hensyn til.

Uansett... Jeg fikk ikke hjelp til denne depresjonen før i sommer, da begynte jeg på antidepressiva som forverret situasjonen. Jeg hadde et selvmordsforsøk som da var et resultat av bivirkning. Ble etter dette endelig henvist til dps, men det var en kamp å få hjelp der. Samtidig så var jeg av og på diverse antidepressiva, jeg ble totalt ødelagt og var til tider så dårlig at jeg bare vred meg i angst og kaos. 

Dette har vært en ekstrem belastning for samboeren min, han var redd for meg hver dag, tilbudte seg å komme hjem fra jobb for å ta vare på meg. Jeg må ha vært grusom og leve med, jeg skammer meg over det jeg har utsatt han for med å ta all plass og ikke klare å være der for han som naturligvis også fikk det tøft i denne perioden. 

Når jeg endelig fikk rett medisin som begynte å virke og samtaleterapi på dps hadde det gått for langt. Han var totalt utbrent, han tålte bare såvidt oppsynet av meg. Det som gikk igjen var at han ikke fikk lov å ha følelser, det var hans opplevelse av det hele. Da han begynte å overse meg, kjefte uansett hva jeg gjorde så trakk jeg meg vekk, var hos familie på kveldstid for å få fred selv. Etter en stund kom meldingen om at han ikke orket mer, jeg reiste hjem og spurte om han var sikker i sin sak og det var han. 

Jeg pakket det mest nødvendige og brukte resten av helgen til å flytte ut. Han ønsket vi skulle være venner, men kom stadig med stikk til meg som gjor at jeg knakk sammen. Et eksempel var at han bare ville ha meg til helvete ut. Da han på søndagen kom med siste lasset så knakk han plutselig sammen, han ønsket vi skulle være venner og han virket noe usikker i sin sak. Han inviterte meg bort senere på kvelden, vi hadde sex. Standard? 

Vi møttes i ny og ne, enkelte ganger gikk det fint og andre ganger hadde han litt av det gamle der han ikke tålte noe fra meg. Fikk etter hvert melding om at vi burde la vær og treffes da det ikke førte noe bra med seg, jeg skreiv at jeg var enig. 

Etter to dager gråtende i sengen så tok han kontakt igjen, skrev hvor dumt det var at ting skulle bli slik og da jeg var passiv og ikke svarte så ringte han meg. Det ble plutselig pågang. Han spurte igjen om vi kunne møtes, jeg spurte om det var mulighet for å ha det greit sammen og han svarte at vi fikk bare prøve, enten gikk det eller så gikk det til helvete. 

Vi hadde noen dager sammen der ting var fint, masse sex og sofakos. Jeg får god måren meldinger hvor han ønsker meg en fin dag, skriver han savner meg og at han elsker meg. Dette får jeg flere ganger til dagen, flere bekreftelser. Så plutselig i dag var stemningen litt rar igjen. Jeg var så dum at jeg ga han en «lovehearts» hvor det sto «you’re mine» da reagerte han med at han synes det ble litt rart. Jeg ble litt satt ut og spurte han rett ut om han definerte seg som singel, ja det gjor han. Jeg svarte med at når vi har blitt enige om å holde oss til hverandre så anser ikke jeg meg som singel. Han hadde et annet syn på det, enten var man singel eller var man i et forhold. Jeg sa jeg forsto hans synspunkt, fikk igjen at han ikke forsto mitt. 

Vi så videre på tv og jeg merket at hele stemningen var rar. Jeg la meg på magen hans og han så ut til å slappe av, lå der noen minutter før jeg spurte om han var trøtt og ville legge seg. Han bekreftet dette. Jeg takket for kvelden, beklaget at jeg kanskje ikke hadde den beste dagen. Han gav meg en «halvhjerta» klem og kyss. Kommenterte igjen at han syns hele situasjonen ble rar, jeg beklaget igjen og gikk. 

Hva er det som skjer her? Han er så frem og tilbake og det tar knekken på meg... 

Har fri i dag, tilfeldigvis fikk jeg morgenlevering (frokost) av jobben. Den havnet på eks svigers adresse. Våkna av melding om dette, tre ubesvarte anrop fra han. Ringte opp og fikk da beskjed om hvor dette hadde havnet og at hun hadde sendt en hau med meldinger til han og at hun kanskje skulle levere dette til meg. Da sa jeg at jeg synes det var rart hun ikke bare kontaktet meg, fikk da til svar «ja det får du bare synes, jeg må jobbe. Hadet» Ja, aggressivt. 

Og gjett hva som tikker inn på snap en time senere, spørsmål om «hvorfor jeg er så jævlig sur» 

Sier at jeg ikke er sur og får bare tommel opp.

Så skal jeg da gå resten av dagen å grue meg for hva som blir det neste fra den kanten. Jeg ønsker åpenbart at vi skal finne sammen igjen, men det er ikke så lett å stå i dette når det svinges sånn fra hans side..

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Dette hadde jeg ikke giddet, verken fra hans perspektiv eller fra ditt. Livet er for kort for slikt drama.

Anonymkode: 47acf...15d

[AnonymBruker]

Virker som at det er han som har møtt veggen og blitt deprimert nå. Deprimerte folk gjør irrasjonelle ting, det har du kanskje merket på deg selv også.

Tror ikke noen av dere har godt av denne relasjonen nå hvor det bare er frem og tilbake, så du/dere må finne ut hva som er best. Enten er dere sammen ellers så er det slutt. Og da mener jeg helt slutt. Dere driver hverandre til vanvidd nå.

Anonymkode: 19395...92e

[NærNok]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Virker som at det er han som har møtt veggen og blitt deprimert nå. Deprimerte folk gjør irrasjonelle ting, det har du kanskje merket på deg selv også.

Tror ikke noen av dere har godt av denne relasjonen nå hvor det bare er frem og tilbake, så du/dere må finne ut hva som er best. Enten er dere sammen ellers så er det slutt. Og da mener jeg helt slutt. Dere driver hverandre til vanvidd nå.

Anonymkode: 19395...92e

Det har du rett i.. Han har i perioder slitt med depresjon før. Problemet der i gården er at han denne gangen sier det er jeg som er årsaken til hans depresjon, noe som til en viss grad kan stemme men det er et mønster i hans psykiske helse. Da kommer ikke jeg i posisjon til å foreslå noen å snakke med, han skal isolere seg foran PlayStation og ut å drikke lørdagen. Dette er ting han svært sjelden har gjort før. 
 

Jeg tror ikke vi kan være sammen nå, jeg må jobbe med mitt og det får jeg ikke gjort når ting er slik de er. Samtidig så vet jeg ikke om jeg er sterk nok til å ta det steget med null kontakt. Selv om det nok ville vært for det beste.. 

[AnonymBruker]

Dere er gift for hverandre. Bryt kontakten fullstendig. Da blir dere begge friske igjen. 

Anonymkode: 58c5d...6c8

[SpeilEggos]

Hvis du vil ha han tilbake, anbefaler jeg null kontakt. Da vil han virkelig kjenne på savnet og ønske om å ha deg i livet sitt. Han høres ikke ut som en sånn fyr som kommer til å respektere deg ved å ta et valg. Du må sette deg i respekt ved å ta valget om null kontakt.

Håper du klarer det, for det KAN være verdt det. Hvis du kun vil ha han som en venn, så bør du uansett ha null kontakt til du vet du er over han.

Et vennskap vil aldri fungere sunt hvis det er følelser involvert.

 

Lykke til ⭐️

[Gjest Alterego666]

Trenger du dette dramaet på toppen av en alvorlig lidelse?

Hva tilbyr du i livet hans?

[AnonymBruker]

Dere sliter begge to, og har nok med å bli friske. Det siste dere trenger er en ekstra belastning som bryter dere enda mer med. Kutt kontakt, så forsvinner "kjærligheten" (avhengigheten) fortere. Avslutt dette før det kommer uskyldige barn oppi dette!

Anonymkode: 27722...f12