Jeg er så bitter på mamma og pappa

[AnonymBruker]

Jeg er så bitter på foreldrene mine. Vil aldri kunne tilgi dem. Jeg har prøvd å ha kontakt med dem, men det fungerer ikke. Jeg er 40 år, så de begynner å bli gamle. Likevel klarer jeg ikke tilgi dem.

Mamma: Tok over livet mitt, vennene mine, eksen min og tilslutt barnet mitt. Meldte meg til barnevernet da jeg var i begynnelsen av 20-årene og lanserte en grov svertekampanje, og ble trodd av barnevernet. Fikk da bli fostermor for mitt barn. Insisterte på å kalle seg "mamma" for mitt barn, begrenset kontakten mellom meg og barnet mitt fordi hun selv ville ha den rollen, og har også løyet veldig masse til barnet etterhvert som barnet ble større, for å svekke relasjonen mellom oss. Mamma klipte håret sitt sånn som jeg pleide å ha det, og stripet det sånn som jeg pleide å stripe det. Hun begynte å kle seg i samme stilen som meg, og har faktisk også gjenfortalt noen av mine livshistorier som sine egne. I løpet av alle disse årene som barnet mitt bodde der, ble jeg aldri invitert til jul eller slike ting. Hun sørget for at jeg og barnet aldri fikk feire jul sammen. Til barnevern og øvrig familie fortalte hun løgnhistorier om at jeg var "for psykisk syk" til å komme, mens hun i realiteten ikke inviterte meg. Slike ting, hele tiden, gjennom mange, mange år.

Da barnet ble større og flyttet ut, så har vi selvsagt ingen kontakt. Jeg har ingen tillit til henne etter alt hun har gjort mot meg, men føler ofte på at det er vondt at min egen mor har gjort disse tingene mot meg. Skulle bare ønske at hun hadde evnet å være glad i meg. Det er sårt. 

Pappa: Psykisk syk, og lot seg overtale/overbevise av mamma til å være med på løgnene ovenfor barnevernet for 20 år siden. Han har gang på gang bedyret ovenfor meg hvordan han angrer på dette, men jeg kommer ikke over det. Han var med på det. Han støttet mamma i å ta fra meg barnet mitt, jeg kan aldri tilgi det. Mye fordi han er den personen som kunne forandret alt sammen. Hvis bare han hadde skåret igjennom den gangen, og sagt at "vet dere hva? Det er faktisk ikke sånn det er." Men han gjorde ikke det. Han sier at han ble manipulert, at han ble lurt, men det er ikke verdt så mye i dag. Jeg prøver å snakke med ham ihvertfall en gang i blant på telefonen, men det ender som regel med at han begynner å grave i disse tingene, og da sier jeg som sant er at jeg er forferdelig skuffet over dem begge. Og da blir han som regel sint, og begynner å sutre over hvor vanskelig dette har vært for ham, fordi det var han som ble lurt av mamma. Og jeg merker bare at jeg har virkelig ikke mye empati å dele ut her. Han prøver å få det til å handle om ham, at jg non en gang skal ta foreldrerollen ovenfor ham og si at "stakkars eg da, du har ikke hatt det så lett du." Som om dette handler om ham.

Jeg føler at foreldrene mine har ødelagt hele livet mitt. Disse uansvarlige, egoistiske, løgnaktige narssisistene, som brukte hele barndommen min til å drikke og sloss med hverandre. Som svertet meg til det ugjenkjennelige i begynnelsen av voksenlivet, og tok fra meg barnet mitt. Tok over livet mitt, og ødela alle mine sjanser til å få oppleve hvordan det er å ha en trygg og kjærlig familie selv.

Vi ser hverandre ikke lenger. Dette er vel barnevernets våte drøm; en hel familie ligger i ruiner. Det er selvsagt aldri juleselskap, alle sitter alene på hver sin kant. Det er aldri familiesammenkomster, og ikke engang vanlige besøk. Jeg orker jo ikke det. Nå er det heller ikke noe særlig telefonkontakt. En hel familie ødelagt, fordi ingen klarte å oppdage den egentlige narssisisten. Ingen klarte å gjennomskue galskapen til mamma, hvordan hun ville være meg, hvordan hun så barnet mitt som et akksessoar til sin nye personlighet.

Barnet mitt måtte selvsagt lide hos mamma. Ble isolert, mishandlet, utsatt for omsorgssvikt. Ble nektet skolegang, ble diagnostisert og forsøkt tvangsmedisinert. Det har vært et mareritt å stå på sidelinjen og se dette utspille seg. Nå er barnet voksen, og har selvsagt endelig god kontakt med meg. Men disse foreldrene mine, de vil jeg aldri kunne tilgi. 

Anonymkode: da64a...a98

[Gjest MadameDeRosa]

Hvorfor anmelder du ikke? Eller, anmeldte? All medfølelse til deg. 

[AnonymBruker]

MadameDeRosa skrev (1 minutt siden):

Hvorfor anmelder du ikke? Eller, anmeldte? All medfølelse til deg. 

Takk for det. Men anmeldte hva da? Jeg ble jo malt ut som om jeg var sinnsyk og ikke troverdig, begge foreldrene mine stod sammen og sa at jeg alltid hadde vært så vanskelig, alltid hadde vært nærmest gal, og ethvert forsøk på å fortelle sannheten ble bare avvist som at jeg var "ute av stand til å se meg selv klart". Når foreldrene gir seg ut for å være verdens beste foreldre, later som de alltid har vært verdens beste foreldre, og gråter over at den slemme datra deres ikke setter pris på hvordan de bare har forsøkt å hjelpe, stakkars, så blir det sånn som dette. Den gangen var det hvertfall ingen krav til håndfaste bevis. Det var tilstrekkelig at mamma påstod at jeg skulle ha låst barnet mitt inne, uten at det selvsagt fantes bevis for slike absurde ting. Det var tilstrekkelig at mamma påstod at jeg ringte henne i tide og utide og truet henne, og hun gjorde seg stakkarslig og redd og fremstilte meg som at jeg skulle være farlig. De trengte ingen bevis. Og jeg ble ikke engang konfrontert med disse ville påstandene før mye senere, jeg visste ikke engang at disse tingene ble sagt til å begynne med. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

[AnonymBruker]

 

Historien din høres helt forferdelig ut. Nå vet vi at det alltid er flere sider i en sak, men jeg forstår godt at du ikke kan tilgi, og at du kutter kontakten med dine foreldre.

Dette er kjempetrist både for deg og for barnet ditt. Fint å høre at dere har god kontakt i dag. 

Jeg ser at du har dårlig erfaring med barnevernet, og at det er mange som har sviktet deg, fra ulike instanser. Likevel må jeg si at jeg er uenig i det du sier om "barnevernets våte drøm", hvor målet er å legge familier i grus. Barnevernet er til for å veilede og støtte familier, hovedsakelig for at barn skal ha det best mulig. Dessverre svikter dette systemet fra tid til annen, og det er helt grusomt når det skjer. 

Jeg har vært i forhold med en veldig manipulativ person, og det er utrolig vanskelig å gjennomskue disse narsissistene. Når jeg endelig skjønte hva som foregikk, noe som tok meg flere år, var det fortsatt INGEN som trodde på meg. Ingen kunne i sin villeste fantasi forstå at dette mennesket var et troll, for hen fremstod som så hyggelig, oppegående osv. Hen fikk all sympati, og jeg ble stemplet som "den onde".

Så det er ikke alltid like lett å vite hvem som snakker sant i slike saker. Dog, ingen trøst. Du vil nok aldri få oppreisning for hva du har måtte gjennom, men jeg håper du får, eller har fått, hjelp til å gå videre. 

Og ja, jeg har hatt kun positive erfaringer med barnevernet, så det er ikke bare sort/hvitt. 

Anonymkode: 7ba30...3ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Historien din høres helt forferdelig ut. Nå vet vi at det alltid er flere sider i en sak, men jeg forstår godt at du ikke kan tilgi, og at du kutter kontakten med dine foreldre.

Dette er kjempetrist både for deg og for barnet ditt. Fint å høre at dere har god kontakt i dag. 

Jeg ser at du har dårlig erfaring med barnevernet, og at det er mange som har sviktet deg, fra ulike instanser. Likevel må jeg si at jeg er uenig i det du sier om "barnevernets våte drøm", hvor målet er å legge familier i grus. Barnevernet er til for å veilede og støtte familier, hovedsakelig for at barn skal ha det best mulig. Dessverre svikter dette systemet fra tid til annen, og det er helt grusomt når det skjer. 

Jeg har vært i forhold med en veldig manipulativ person, og det er utrolig vanskelig å gjennomskue disse narsissistene. Når jeg endelig skjønte hva som foregikk, noe som tok meg flere år, var det fortsatt INGEN som trodde på meg. Ingen kunne i sin villeste fantasi forstå at dette mennesket var et troll, for hen fremstod som så hyggelig, oppegående osv. Hen fikk all sympati, og jeg ble stemplet som "den onde".

Så det er ikke alltid like lett å vite hvem som snakker sant i slike saker. Dog, ingen trøst. Du vil nok aldri få oppreisning for hva du har måtte gjennom, men jeg håper du får, eller har fått, hjelp til å gå videre. 

Og ja, jeg har hatt kun positive erfaringer med barnevernet, så det er ikke bare sort/hvitt. 

Anonymkode: 7ba30...3ec

Takk for svar. Neida, jeg vet at ikke alle barnevernskontorer rundt omkring fungerer sånn som dette, mange har gode erfaringer også. Mange mener at jeg har vært ekstremt uheldig med en saksbehandler som selv virket til å ha narssisistiske trekk, fant glede i å psyke meg ned gjennom disse årene, blant annet. Denne saksbehandleren fikk påpakk tilslutt, men da var det jo for sent. Har forsåvidt opplevd mye det samme fra flere andre fra samme kontor, sikkert også mye på grunn av alt denne saksbehandleren ivrig har skrevet ned, som så nestemann leser og tar for god fisk.

Jeg skjønner ikke at det kan være så vanskelig å gjennomskue slike folk. Når en mor fremstiller seg selv som et offer, og utleverer sin voksne datter som et dårlig menneske, så burde varsellampene blinke bare der. Enhver normal mor ville gjort det stikk motsatte, heller forsøkt å pynte på sannheten og dekket over slik at det var dette som skinte igjennom. Slik har jeg det hvertfall selv, jeg tar barnet mitt i forsvar selv når barnet kanskje gjør noe galt, jeg prøver alltid å fremstille på en positiv måte. At ingen reagerer når foreldre sverter sine egne barn, det fatter jeg ikke.

Men jeg kjenner meg absolutt igjen i det du sier. Man bruker så mange år på å dekke over for en dysfunksjonell familiesetting, og når man endelig bryter ut og sier sannheten, så blir man ikke trodd. Det er forferdelig, og der er et nytt overgrep. Håper det går bra med deg i dag❤️

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

[Cuddles]

Jeg forstår at du ikke vil kunne tilgi foreldrene dine for et slikt svik. Det var positivt å høre at du og barnet har god kontakt i dag, jeg kan bare forestille meg all smerte og sorg du har måtte gjennomgått over årene. Trist lesing, håper du og barnet har det godt i dag sammen. Stor klem ❤️ 

[AnonymBruker]

Cuddles skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår at du ikke vil kunne tilgi foreldrene dine for et slikt svik. Det var positivt å høre at du og barnet har god kontakt i dag, jeg kan bare forestille meg all smerte og sorg du har måtte gjennomgått over årene. Trist lesing, håper du og barnet har det godt i dag sammen. Stor klem ❤️ 

Takk for det❤️ Jeg har ikke lyst til å være bitter, da. Jeg vet ikke egentlig hva jeg egentlig ønsker meg. I en idyllisk drømmeverden kunne jeg kanskje ønsket meg at mamma tok kontakt og beklaget, ba om unnskyldning for alt hun har gjort. Det vil selvsagt aldri skje. At hun hadde sagt at hun ønsket at vi skulle prøve å få en god relasjon, og om vi ikke klarte det på egenhånd så kunne vi forsøkt å gå i familieterapi. Jeg foreslo det en gang - da lo hun av meg. Sa at hvis det var noe galt meg meg så burde jeg selvsagt gå i terapi, men hun var det ikke noe galt med, så dette var bare helt latterlig. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk for svar. Neida, jeg vet at ikke alle barnevernskontorer rundt omkring fungerer sånn som dette, mange har gode erfaringer også. Mange mener at jeg har vært ekstremt uheldig med en saksbehandler som selv virket til å ha narssisistiske trekk, fant glede i å psyke meg ned gjennom disse årene, blant annet. Denne saksbehandleren fikk påpakk tilslutt, men da var det jo for sent. Har forsåvidt opplevd mye det samme fra flere andre fra samme kontor, sikkert også mye på grunn av alt denne saksbehandleren ivrig har skrevet ned, som så nestemann leser og tar for god fisk.

Jeg skjønner ikke at det kan være så vanskelig å gjennomskue slike folk. Når en mor fremstiller seg selv som et offer, og utleverer sin voksne datter som et dårlig menneske, så burde varsellampene blinke bare der. Enhver normal mor ville gjort det stikk motsatte, heller forsøkt å pynte på sannheten og dekket over slik at det var dette som skinte igjennom. Slik har jeg det hvertfall selv, jeg tar barnet mitt i forsvar selv når barnet kanskje gjør noe galt, jeg prøver alltid å fremstille på en positiv måte. At ingen reagerer når foreldre sverter sine egne barn, det fatter jeg ikke.

Men jeg kjenner meg absolutt igjen i det du sier. Man bruker så mange år på å dekke over for en dysfunksjonell familiesetting, og når man endelig bryter ut og sier sannheten, så blir man ikke trodd. Det er forferdelig, og der er et nytt overgrep. Håper det går bra med deg i dag❤️

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

 

Jeg vil si at du har vært veldig uheldig ja! Jeg har som sagt bare positive erfaringer med barnevernet, men de som jobber der er bare mennesker de og, og de er forskjellige. Dessverre finnes det "råtne egg" i alle typer jobber..

Ja, enig i at det er spesielt å snakke så nedsettende om sitt eget barn. Akkurat det har jeg ingen erfaring med, men ut i fra de manipulative personene jeg har møtt, har det vært veldig vanskelig å gjennomskue dem.

Takk, jeg har det veldig bra nå  Jeg har fått god hjelp, og anbefaler deg å prate med en profesjonell om alt du har vært igjennom, om du ikke allerede har gjort det. Det høres ut som traume på traume. 

Og så prøv å kvitt deg med all søpla fra fortiden, du skal leve nå ❤️ 

Anonymkode: 7ba30...3ec

[Cuddles]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for det❤️ Jeg har ikke lyst til å være bitter, da. Jeg vet ikke egentlig hva jeg egentlig ønsker meg. I en idyllisk drømmeverden kunne jeg kanskje ønsket meg at mamma tok kontakt og beklaget, ba om unnskyldning for alt hun har gjort. Det vil selvsagt aldri skje. At hun hadde sagt at hun ønsket at vi skulle prøve å få en god relasjon, og om vi ikke klarte det på egenhånd så kunne vi forsøkt å gå i familieterapi. Jeg foreslo det en gang - da lo hun av meg. Sa at hvis det var noe galt meg meg så burde jeg selvsagt gå i terapi, men hun var det ikke noe galt med, så dette var bare helt latterlig. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

Som mor selv kan jeg bare ikke forstå hvordan en kan behandle sine barn slik, her er det jo psykisk vold over en lengre tid. Som barn har man jo en ubetinget kjærlighet ovenfor foreldrene sine, uavhengig av hvem foreldrene er. Det kan virke som din mor har hatt nok med seg selv og sine behov, og ut ifra min lesning høres det ut som hun er psykisk syk. Jeg håper barnet ditt ikke har tatt for stor skade av å vokse opp med en slik uempatisk bestemor, for igjen. Dette er psykisk vold, og er svært skadelig over lengre tid. Jeg håper også at din selvfølelse ikke er altfor sveket, for husk at du er god nok som du er! Selv om din mor kanskje aldri har fått deg til å føle det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

Jeg vil si at du har vært veldig uheldig ja! Jeg har som sagt bare positive erfaringer med barnevernet, men de som jobber der er bare mennesker de og, og de er forskjellige. Dessverre finnes det "råtne egg" i alle typer jobber..

Ja, enig i at det er spesielt å snakke så nedsettende om sitt eget barn. Akkurat det har jeg ingen erfaring med, men ut i fra de manipulative personene jeg har møtt, har det vært veldig vanskelig å gjennomskue dem.

Takk, jeg har det veldig bra nå  Jeg har fått god hjelp, og anbefaler deg å prate med en profesjonell om alt du har vært igjennom, om du ikke allerede har gjort det. Det høres ut som traume på traume. 

Og så prøv å kvitt deg med all søpla fra fortiden, du skal leve nå ❤️ 

Anonymkode: 7ba30...3ec

Så bra at du har fått god hjelp😊 Jeg har gått i traume terapi for noen år siden, det hjalp jo til å sortere ut de verste traumene og bedre nattesøvnen. Men veldig gode råd angående at man skal leve nå 👍 Det er det jeg ønsker å fokusere på, har hele tiden hatt fokus på at jeg skal ha et liv parallelt med dette marerittet, så sånn sett har jeg et godt liv med en snill mann og et veldig godt forhold til hans familie. Likevel ligger dette i bakgrunnen. Og det blir igrunn værre hver gang pappa ringer, og det blir gravd i disse tingene på nytt. Det føles som det ligger en tåke med bitterhet over meg mange ganger, som jeg ikke klarer å lette på. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Så bra at du har fått god hjelp😊 Jeg har gått i traume terapi for noen år siden, det hjalp jo til å sortere ut de verste traumene og bedre nattesøvnen. Men veldig gode råd angående at man skal leve nå 👍 Det er det jeg ønsker å fokusere på, har hele tiden hatt fokus på at jeg skal ha et liv parallelt med dette marerittet, så sånn sett har jeg et godt liv med en snill mann og et veldig godt forhold til hans familie. Likevel ligger dette i bakgrunnen. Og det blir igrunn værre hver gang pappa ringer, og det blir gravd i disse tingene på nytt. Det føles som det ligger en tåke med bitterhet over meg mange ganger, som jeg ikke klarer å lette på. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

Dette er jo noe du alltid vil ha med deg. Men du kan velge å avslutte den delen av livet, på en måte. Altså, ikke forent at mor skal be om unnskyldning feks. Si til faren din at du har det best dersom han ikke tar kontakt, og kanskje skaff deg et nytt nummer hvor han ikke kan ringe deg. Kanskje litt strengt, om du faktisk ønsker en relasjon til ham. Men akkurat i dag, høres det ikke ut som at den kontakten gjør deg godt. 

 

Anonymkode: 7ba30...3ec

[AnonymBruker]

Cuddles skrev (4 minutter siden):

Som mor selv kan jeg bare ikke forstå hvordan en kan behandle sine barn slik, her er det jo psykisk vold over en lengre tid. Som barn har man jo en ubetinget kjærlighet ovenfor foreldrene sine, uavhengig av hvem foreldrene er. Det kan virke som din mor har hatt nok med seg selv og sine behov, og ut ifra min lesning høres det ut som hun er psykisk syk. Jeg håper barnet ditt ikke har tatt for stor skade av å vokse opp med en slik uempatisk bestemor, for igjen. Dette er psykisk vold, og er svært skadelig over lengre tid. Jeg håper også at din selvfølelse ikke er altfor sveket, for husk at du er god nok som du er! Selv om din mor kanskje aldri har fått deg til å føle det. 

Jeg mistenker også at mamma er alvorlig psykisk syk. Veksler mellom å tenke at hun er nærmest psykopat, til å tenke at hun må ha en eller annen diagnose som gjør at hun er sånn. Hun forsøkte til og med å sykeliggjøre barnet mitt, det virket en periode som om hennes største drøm hadde vært å kunne trille barnet mitt siklende rundt i en rullestol, og det er vel i tilfelle det som heter munchausen syndrom. Men jeg lander aldri på noe konkret, jeg er tross alt ikke psykolog. Men at det er mye alvorlig galt, det er ganske sikkert. 

Tidligere hadde jeg veldig dårlig selvtillit. Trodde ikke det gikk an å være glad i meg, og trodde en periode det var meg det var noe galt med. Da jeg var liten gikk jeg alltid i meg selv og grublet på hva jeg kunne gjøre annerledes, hvordan jeg kunne forandre meg eller gjøre noe som kunne forandre relasjonen. Etterhvert som jeg ble eldre erfarte jeg at det spilte ingen rolle hvem jeg var eller hva jeg gjorde, siden problemet aldri hadde ligget hos meg. Mamma er rett og slett ikke glad i meg, og det er ikke fordi jeg ikke fortjener å bli elsket: Det er fordi hun ikke evner å være glad i barna sine. Det ligger utenfor min kontroll. Men veien var lang frem til å komme til den konklusjonen. Jeg var voksen før jeg innså det. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er jo noe du alltid vil ha med deg. Men du kan velge å avslutte den delen av livet, på en måte. Altså, ikke forent at mor skal be om unnskyldning feks. Si til faren din at du har det best dersom han ikke tar kontakt, og kanskje skaff deg et nytt nummer hvor han ikke kan ringe deg. Kanskje litt strengt, om du faktisk ønsker en relasjon til ham. Men akkurat i dag, høres det ikke ut som at den kontakten gjør deg godt. 

 

Anonymkode: 7ba30...3ec

Takk for svar, jeg tror kanskje det er det beste, jeg og. Mannen min har sagt det lenge. Han sier at når det eneste pappa gjør er å komme med noe negativt, de få gangene vi prater sammen, så er det ikke verdt det. Han ser jo hvordan det påvirker meg. Og han mener at slike folk ikke fortjener at barna strekker seg såpass langt for å prøve å ha dem i livet sitt, gir dem sjanse på sjanse, og så gjengjelder de det med å bare lage nye ubehageligheter. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

[Cuddles]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg mistenker også at mamma er alvorlig psykisk syk. Veksler mellom å tenke at hun er nærmest psykopat, til å tenke at hun må ha en eller annen diagnose som gjør at hun er sånn. Hun forsøkte til og med å sykeliggjøre barnet mitt, det virket en periode som om hennes største drøm hadde vært å kunne trille barnet mitt siklende rundt i en rullestol, og det er vel i tilfelle det som heter munchausen syndrom. Men jeg lander aldri på noe konkret, jeg er tross alt ikke psykolog. Men at det er mye alvorlig galt, det er ganske sikkert. 

Tidligere hadde jeg veldig dårlig selvtillit. Trodde ikke det gikk an å være glad i meg, og trodde en periode det var meg det var noe galt med. Da jeg var liten gikk jeg alltid i meg selv og grublet på hva jeg kunne gjøre annerledes, hvordan jeg kunne forandre meg eller gjøre noe som kunne forandre relasjonen. Etterhvert som jeg ble eldre erfarte jeg at det spilte ingen rolle hvem jeg var eller hva jeg gjorde, siden problemet aldri hadde ligget hos meg. Mamma er rett og slett ikke glad i meg, og det er ikke fordi jeg ikke fortjener å bli elsket: Det er fordi hun ikke evner å være glad i barna sine. Det ligger utenfor min kontroll. Men veien var lang frem til å komme til den konklusjonen. Jeg var voksen før jeg innså det. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

Det er dessverre mange barn som vokser opp i slike forhold, og barn er egosentriske og vil alltid klandre seg selv for foreldres oppførsel. "Hvis jeg bare ikke hadde gjort det, ville kanskje ikke mamma sagt eller gjort det", og det er det som er så ødeleggende for barnas utvikling. Hvor er det trygt å være, når det som skal være det trygge og gode ikke oppfattes trygt og bærer preg av uforutsigbarhet? Det er ikke rart at du har vokst opp med slike tanker, for du hadde jo ikke noen som heiet på deg. Det er godt å høre at du innser i dag at det ikke var deg det var noe galt med. 

Har barnet et godt forhold til din mor, den dag i dag? Og hvordan klarer barnet seg i dag om jeg kan spørre?

Endret 3. desember 2020 av Cuddles

[AnonymBruker]

Cuddles skrev (3 timer siden):

Det er dessverre mange barn som vokser opp i slike forhold, og barn er egosentriske og vil alltid klandre seg selv for foreldres oppførsel. "Hvis jeg bare ikke hadde gjort det, ville kanskje ikke mamma sagt eller gjort det", og det er det som er så ødeleggende for barnas utvikling. Hvor er det trygt å være, når det som skal være det trygge og gode ikke oppfattes trygt og bærer preg av uforutsigbarhet? Det er ikke rart at du har vokst opp med slike tanker, for du hadde jo ikke noen som heiet på det. Det er godt å høre at du innser i dag at det ikke var deg det var noe galt med. 

Har barnet et godt forhold til din mor, den dag i dag? Og hvordan klarer barnet seg i dag om jeg kan spørre?

Det er mye det du sier. Relasjonen mellom mitt barn og mormor ble selvsagt vanskelig, da mormor etterhvert begynte å behandle barnet på samme måte som hun hadde behandlet meg. Så det endte med at min mor såret/sviktet barnet grovt. Så ikke bare har hun tatt fra meg barnet mitt, men hun tok også fra barnet muligheten til å ha en mor. En rolle hun selv aldri var i stand til å fylle. I praksis vokste barnet opp uten en mor, slik man gjør når man bor hos en sånn person som moren min er. Og det værste var at jeg var jo her, jeg finnes, men jeg og barnet skulle ikke få ha denne relasjonen. Jeg skulle ikke få ha barnet mit, og barnet skulle ikke få ha en mamma. Så det er klart dette har vært skadelig for barnet. Det er klart de har ødelagt minst like mye for barnet, som kunne vokst opp hos en mor som elsker barnet over alt i hele verden, og kunne gitt et godt og trygt stabilt hjem med masse kjærlighet og forståelse. 

Barnet sier at hen aldri vil ha barn selv. Har bare negative assosiasjoner til alt rundt dette, og sier at hen ville aldri satt seg i en situasjon hvor hen må oppleve noe slikt som dette. Det er fullstendig ødelagt. Barnevernet har også trakassert barnet grovt opp igjennom, så hen sier at hen vil aldri sette seg i en situasjon hvor det er mulig å bli offer for et slikt system. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

[Cuddles]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det er mye det du sier. Relasjonen mellom mitt barn og mormor ble selvsagt vanskelig, da mormor etterhvert begynte å behandle barnet på samme måte som hun hadde behandlet meg. Så det endte med at min mor såret/sviktet barnet grovt. Så ikke bare har hun tatt fra meg barnet mitt, men hun tok også fra barnet muligheten til å ha en mor. En rolle hun selv aldri var i stand til å fylle. I praksis vokste barnet opp uten en mor, slik man gjør når man bor hos en sånn person som moren min er. Og det værste var at jeg var jo her, jeg finnes, men jeg og barnet skulle ikke få ha denne relasjonen. Jeg skulle ikke få ha barnet mit, og barnet skulle ikke få ha en mamma. Så det er klart dette har vært skadelig for barnet. Det er klart de har ødelagt minst like mye for barnet, som kunne vokst opp hos en mor som elsker barnet over alt i hele verden, og kunne gitt et godt og trygt stabilt hjem med masse kjærlighet og forståelse. 

Barnet sier at hen aldri vil ha barn selv. Har bare negative assosiasjoner til alt rundt dette, og sier at hen ville aldri satt seg i en situasjon hvor hen må oppleve noe slikt som dette. Det er fullstendig ødelagt. Barnevernet har også trakassert barnet grovt opp igjennom, så hen sier at hen vil aldri sette seg i en situasjon hvor det er mulig å bli offer for et slikt system. 

Ts. 

Anonymkode: da64a...a98

Det er forståelig at barnet tenker det i dag, og samtidig trist ettersom det ikke hadde trengt å vært slik. Men, her er det om og gjøre å fokusere på fremtiden og ikke fortiden. Fortiden kan man jo ikke gjøre noe med, men fremtiden kan man være med på å planlegge å påvirke, heldigvis! Se på det som en ny start, både du og barnet ditt har jo sånn sett vokst opp under ganske like oppvekstvilkår tenker jeg, og dere vil jo ha mye glede av hverandre nå som barnet er voksent og kan ta egne avgjørelser i livet. Dere har mulighet til å bygge en relasjon dere aldri før har fått, og samtidig få snakket skikkelig ut om tanker og følelser rundt hvordan ting ble for dere begge to. Det er også med på å bygge en nær relasjon, og uansett hvor sårt det oppleves at din mor fortsatt ikke har forandret seg, så har du iallfall barnet ditt ❤️  

[Aristoteles]

Sender masse kjærlighet til deg ❤️ Det må ha vært helt umenneskelig tøft å stå i. Men! Du kom deg gjennom og du står fortsatt på bena, så du må være veldig sterk.

Jeg forstår at du ikke vil være bitter. Min historie er ikke like grusom som din (å miste et barn må være det verste av alt), men jeg slet med å tilgi mine foreldre. Min mor var (og er) som din far. Hun mener at det er jeg som skal forstå hvor vanskelig det har vært for henne når hun ikke gjorde noe med min fars mishandling av meg. Og som med din far, så har det hele tiden vært hun som vil ta ting opp, men da bare for at jeg skal si at jeg forstår/tilgir. Det blir veldig slitsomt, for jeg var jo også på jakt etter en unnskyldning. Det hadde ikke trengt å være rare greiene heller, bare en liten setning om at hun forstår hvordan det var for meg, og at hun angrer på sine beslutninger. Og uten forbehold! Uten det lille "men'et" som kommer etter, som skal moderere unnskyldningen til at hun egentlig ikke hadde et valg. 
Pappa kom jeg etter hvert til en forståelse med. Han ba om unnskyldning og mente det, etter at jeg helt kuttet kontakten med ham. Jeg sa til ham da jeg kuttet, at han kunne kontakte meg når han hadde blitt voksen og tenkt over hva han hadde gjort. Han tenkte, og han kontaktet meg etter et par år. Så det gjorde at jeg kunne slippe bitterheten i forhold til ham (nå høres det ikke ut som at din mor kommer dit at hun innser hva hun har gjort, så jeg tror måten for deg å slippe bitterheten er å bare innse at hun er koko på noe vis. Hun kan ikke noe for det, men du trenger ikke ha kontakt med henne heller).

Med mamma så klarte jeg å slippe bitterheten da jeg bestemte meg for å enkelt avfeie henne når hun ville snakke om det som har hendt, og ellers tenke på det som at "Jaja. Hun har sin helt egne versjon av hendelsene, og kanskje hun MÅ ha det for å kunne leve med seg selv".

Jeg ønsker deg all mulig lykke til, og håper du klarer å slippe taket i alt det vonde i fortiden. Det definerer ikke deg, det definerer ikke ditt barn, og du kan ikke endre noe av det. Ta deg en dag (eller flere hvis det trengs) til å sørge over alt som kunne ha vært, begrav minnene (ja, rent fysisk i en liten boks), og gå videre.

Endret 3. desember 2020 av Aristoteles

[AnonymBruker]

blod er tykkere enn vann! er det jo noen som påstår.

Noe annet som også er tykkere enn vann: Hestemøkk!       

Anonymkode: 49480...550

[AnonymBruker]

For en trist sak 😪 har du kontakt med barnet ditt i dag da?

Anonymkode: 9abeb...aa6

[AnonymBruker]

Har plusset flere av innleggene dine fordi jeg kjenner meg igjen.. Vi har langt i fra samme historie, og foreldrene mine hverken drakk eller var fysisk voldelige. Men det psykiske spillet.. Kjenner meg igjen..

Anonymkode: 9b032...5cc