Vurdere å svalutte forholdet pga egen angst..

[AnonymBruker]

Ja, fan heller nå er jeg så lei meg selv!! Lei av egen usikkerhet, overanalysering, tanker, mareritt, uro, sjalusi, mistillit, og hele jæ...angsten!!

Jeg skal prøve å forklare, og tar gledelig imot råd!! 

Angsten er KUN knyttet til forholdet mitt! Ellers fungerer jeg helt fint i livet og hverdagen! Jeg trener, er sosial, har familie, venner, en god jobb, er godt likt, ser ok ut, og jeg er voksen! 

Men nå har jeg vært i forhold med en voksen mann i 1, 5 år, og jeg er så sliten. I perioder (når vi er mye sammen- vi bor ikke ilag), er alt bare fint! Jeg føler han elsker meg, er trofast, trygg, osv. 

Men i de periodene hvor vi er mindre sammen og fra hverandre, kan angsten komme veltende over meg og bli altoppslukende! Angen kan komme av "ingenting". En drøm, en tanke, at han ikke svarer på snap/mld, at han kun sender meg type fellessnapper, o.l..

Dette kan gjøre at tankene begynner å spinne! Jeg tenker at han lurer meg, at han blir å være utro, dumpe meg, og finne noen andre. Ut fra disse tankene begynner jeg å finne bekreftelse på tankene: at han er meget travel. Sosial. Tar lite initiativ til å møtes i perioder. Snapper også med andre damer. (så langt jeg vet er det kun venner).. Jeg tenkt også på fortiden hans, at han har hatt et forhold med en kvinnelig kollega og nå snapper mye med en annen kvinnelig kollega. Han har vært utro i tidligere ekteskap. Han snakket tidligere om at vi skulle flytte sammen, men nå er det snart 6 mnd siden vi sist snakket om det, og det virker som dette er satt på vent på ubestemt tid.. Og disse bekreftelsene gjør at jeg føler meg mindre prioritert og elsket, og fører til at angsten øker!! 

Når angsten øker blir jeg sliten. Så sint for jeg føler det slik. Sint på han. Selv om han har gjort LITE som gir meg grunnlag for dette. Han sier at han elsker meg, og jeg må jo tro på han! 

Jeg vet at OM vi skal være sammen, så MÅ jeg stole på han! Både for hans, forholdet, og for MIN EGEN del! 

Men ette 1 ,5 år, så føler jeg ennå usikkerhet!!! Jeg vil rett og slett spy av meg selv! 

De første 6 mnd i forholdet var veldig vanskelig for meg! Jeg har jobbet mye med egne tanker og følelser, og det at korona kom hjalp faktisk.. Dette førte til mindre jobbreiser, mindre sosial omgang, og mindre fester (for han). Og dette har gjort meg litt tryggere. MEN nå snakker han om å ha julebord med jobben, der begge de 2 kvinnelige kollegaene skal være tilstede! Og det vrir seg i magen! Jeg blir usikker, så sint på meg selv for jeg føler det slik ENDA etter så lang tid! 

Når jeg blir sint føler jeg for å bare ta avstand fra han og dette. Bli litt likegyldig rett og slett! Tenker fan heller! Han får gjøre som han vil! Og denne likegyldigheten gjør at jeg minsker følelsene mine for han. Dette føles både godt og vondt, for jeg elsker han jo. Jeg vil jo elske han, men det er bare så utmattende! 

Og jeg vet at om jeg skal være i forhold, så vil personen alltid ha noe bagasje. Alltid en x her eller der. Akkurat som jeg også har. Og jeg vet at kjæresten min har vært veldig tålmodig og forståelsesfull for meg og mine "utfordringer", og det er ikke sikkert alle menn ville vært like snill mot meg.. 

Han (og jeg) vet at disse problemene for meg vunnet i mye svik i tidligere forhold. Der jeg har blitt skuffet, sviktet, og fysisk og psykisk skadet over lang tid.. 

Likevel så klarer ikke tiden å lege alle sår... Det blir jo aldri bedre!! Det er så slitsomt, og jeg vurderer serriøst å avslutte forholdet og bare være singel resten av mitt liv, rett og slett for å beskytte meg selv mot egen angst..

HJELP! 

 

Anonymkode: af170...3b4

[AnonymBruker]

Men kan du oppsøke hjelp? Er du ikke glad i han? Er han ikke verdt det?

Anonymkode: 36fa2...fc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men kan du oppsøke hjelp? Er du ikke glad i han? Er han ikke verdt det?

Anonymkode: 36fa2...fc1

Ja, jeg er glad i han. Og jeg tror han er verd det.. Men HVOR kan man søke hjelp? Jeg kommer jo ikke til å bli henvist til noen psykolog kun pga litt usikkerhet i eget forhold. Spesielt når jeg fungerer fint på alle andre områder.. 

Anonymkode: af170...3b4

[AnonymBruker]

Dette er jeg noe jeg ville fått hjelp hos en psykolog med. Om du ikke får henvisning så kan du gå privat.

Anonymkode: 5f60e...0d1

[AnonymBruker]

Som å lese om meg selv. Har det helt jævlig til for det meste, med en hjerne som analyserer, vurderer og ser etter potensielle katastrofer overalt. Jeg er så var på alt som skjer.. Kjæresten vil at jeg skal flytte inn, jeg holder tilbake fordi jeg er så redd for at jeg snart skal finne ut at han er en kødd. Har et par forhold før dette som har gått til helvete, og det jeg har nå virker bare for godt til å være sant. Det MÅ liksom vere noe med han som jeg ikke har funnet ut av enda. Er livredd for det meste for tiden, men er helt besatt av tanken på at han sikler på andre bak min rygg, og egentlig har lyst på andre, yngre, penere etc. Har har et sosialt liv med mange bekjentskaper, og det vibrerer stadig i tlf hans. Det friker meg helt ut!! Har hatt et par sammenbrudd der jeg har fortalt noen av disse tankene, og han beroliger og sier jeg er alt han vil ha og har ønsket seg. 

Kommer snart til å ødelegge dette. 

Og, jeg har fått time til å snakke med psykiater på sykehuset her, fordi det går sånn utover livskvalitet/jobb.. (er mye på jobben også 😬) 

Så jeg faktisk gleder meg til å få hjelp, kan ikke ha det sånn.. 

Få tak i en psykolog e.l.! Gå til fastlegen først. Gjør det fort, da det ofte er lang ventetid...

Anonymkode: cbf84...858

[Atsjo]

Jeg kjenner meg og veldig godt igjen i dette. Det er så SLITSOMT! 🙄 Jeg må snart ta et valg om det faktisk er verdt det. Har utrolig sterke følelser for denne mannen,  men for min egen mentale helse bør jeg nok kutte. Han sier han elsker meg og vil være med meg, men har sine dårlige sider....og det gjør meg sykt usikker. 

 

Nei, kjærlighet skal ikke være lett...

 

 

 

[AnonymBruker]

Dette sliter jeg også med! Føles rart at vi er flere..tenker at det bare er meg 🙈 årsaken til at det er som det er er nok fra tidligere erfaringer. For min del vokste jeg opp med to foreldre som ruset seg. Jeg var min egen forelder i tillegg til min lillebror sin. Jeg har traumer og er redd for å bli forlatt. Foreldrene mine, de som skal være der uansett hva, forlot meg jo...? Så da vil jo alle gjøre det fordi jeg har for liten verdi til å bli elsket. Jeg oppsøkte privat psykolog og det hjelper saaakte, men sikkert. Nå er jeg henvist til dps og venter på time. Fortalte fastlegen at jeg ikke har råd til privatpsykolog og i tillegg få nok oppfølging. Dette går utover meg, mannen min og barnet mitt. Det tar lang tid å bli kvitt angsten, for jeg stoler ikke på noen, men jeg skal få det til! Søk hjelp, vær så snill ♡ heier på deg ♡ 

Anonymkode: 50176...580

[AnonymBruker]

Men du, det høres jo litt ut som om forholdet til akkurat han gjør det vanskeligere enn det hadde trengt å være. Å vite at han har vært utro før, mener jeg. Det er ikke rart at det gjør deg engstelig, det hadde gjort for mange som ikke lider av angst også.

Anonymkode: 10616...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men du, det høres jo litt ut som om forholdet til akkurat han gjør det vanskeligere enn det hadde trengt å være. Å vite at han har vært utro før, mener jeg. Det er ikke rart at det gjør deg engstelig, det hadde gjort for mange som ikke lider av angst også.

Anonymkode: 10616...d18

ja! hvordan har du hatt det med andre kjærester, ts?

ikke rubbel og bit skyldes hele tiden kun vår egen usikkerhet. jeg synes en partner skal ta «jobben» med å trygge den andre; uavhengig av kjønn.

Anonymkode: 47761...c95

[AnonymBruker]

Ts her... Takker for alle svar, og finner en del trøst i å vite at vi er flere som sliter med det samme.. ❤️😔 

Ja han har vørt utro tidligere da han var gift. Hun var også utro mot han, så historien er todelt, selv om det ikke Undskylder hans utroskap da! Han har ikke vært utro mot meg (så fremst jeg vet..), men frykten for at han skal være det kan til tider gi meg pustebesvær! 

I to tidligere forhold har jeg opplevd både løgn, utroskap, affere, og både psykisk og fysisk vold. (ikke alt i begge forholdene, men vil ikke gå i detaljer pga frykt for å bli gjenkjent). 

Og når jeg opplevde utroskap og løgn, så var smerten så intens og langvarig! "Noe" føltes galt, men når de løy til meg og nektet, så trodde jeg det var jeg som var gal... Helt til sannheten kom frem, og utroskapen ikke kunne bortforklares. 

I begge forholdene elsket jeg personene, og det er jo det samme jeg gjør nå. Og derfor er jeg så redd for å bli sviktet på nytt! Går liksom rundt å forbereder meg mentalt på at også dette forholdet kommer til å gå i grus, og det VET jeg jo er oppskriften på at forholdet nettopp går i grus til syvende og sist! 

Så blir jeg sint på meg selv, for jeg vet at det da er jeg selv som ødelegger forholdet, og da tenker jeg at jeg likegodt kan avslutte "jo før jo bedre".. 

Min nåværende kjærest har gjort mye for å betrygge meg, men jeg mener at det er JEG som må jobbe med meg selv... Det er ikke han som bør endre atferd, men jeg som må takle tankene og angsten min.. Samtidig har jeg ikke lyst å ta dette opp med han (igjen!) da jeg er redd han skal skjønne at jeg aldri blir å klare å falle til ro sammen med han.. 

Og det er vel det jeg begynner å innse.. At jeg neppe blir å klare å være sammen med han pga hans tidligere forhold med en kollega.. Det blir som å pikre i et åpens sår fra tidligere forholdserfaring, og det gjør BARE vondt!

 

Anonymkode: af170...3b4

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ja, fan heller nå er jeg så lei meg selv!! Lei av egen usikkerhet, overanalysering, tanker, mareritt, uro, sjalusi, mistillit, og hele jæ...angsten!!

Jeg skal prøve å forklare, og tar gledelig imot råd!! 

Du må jobbe med deg selv, dette kan ingen andre fikse for deg. Alle har det slik i en eller annen grad spesielt tidlig i forhold. Da må man bare analysere situasjonen og se om det er verdt og føre et forhold videre. Ofte er det bare ikke akkurat det, fordi den andre part ikke viser den interessen tilbake som gjør at man er trygg. Dette kan ta tid og finne ut av og det er bare og gi seg denne tiden og vise interesse selv, men aldri gi mer en man får i et forhold. Det er bare og innse at i et forhold er det ikke noen garantier! Det må jobbes med hele tiden, og det er to parter her som må gjøre det. Om den ene parten ikke gjør sin del? Da er det hele kjørt. Slik vil det vare helt fra første date til siste dag i forholdet. Hvem har ikke "angst" eller er litt redd for og miste noe man er så glad i? Det har alle om de innrømmer det eller ikke.

Så er det bare og jobbe med og takle disse følelsene.

[AnonymBruker]

Wow. Dette er akkurat som å lese om min situasjon. Og jeg er mann. Jeg sliter ikke i det hele tatt med det mentale ellers i livet, men når det kommer til forholdet jeg er i nå så kjenner jeg meg ekstremt mye i igjen i trådstarter og deres andre fortellinger. 

Anonymkode: adb23...0b0

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (12 timer siden):

Du må jobbe med deg selv, dette kan ingen andre fikse for deg. Alle har det slik i en eller annen grad spesielt tidlig i forhold. Da må man bare analysere situasjonen og se om det er verdt og føre et forhold videre. Ofte er det bare ikke akkurat det, fordi den andre part ikke viser den interessen tilbake som gjør at man er trygg. Dette kan ta tid og finne ut av og det er bare og gi seg denne tiden og vise interesse selv, men aldri gi mer en man får i et forhold. Det er bare og innse at i et forhold er det ikke noen garantier! Det må jobbes med hele tiden, og det er to parter her som må gjøre det. Om den ene parten ikke gjør sin del? Da er det hele kjørt. Slik vil det vare helt fra første date til siste dag i forholdet. Hvem har ikke "angst" eller er litt redd for og miste noe man er så glad i? Det har alle om de innrømmer det eller ikke.

Så er det bare og jobbe med og takle disse følelsene.

Jeg vet at det er mitt problem å løse og at det er jeg som må jobbe med meg selv.. 

Men HVORDAN gjør jeg dette? 

 

Anonymkode: af170...3b4

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Blitt sviktet og gått bak ryggen på i to tidligere forhold, og selvfølelsen har fått seg en knekk. Jeg vet med fornuften at jeg er mer enn god nok, men minnene om de vonde følelsene og utryggheten dukker opp når jeg blir glad i en mann. Det gjør at jeg har problemer med å åpne meg helt. 

Livet er en risiko og dumt å bekymre seg unødig. Prøver å ikke stresse eller mase i forholdet med dette men være en god person. Da er sjansen større for at han vil ha meg tenker jeg. 

 

Anonymkode: 3c4ba...b5e

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg vet at det er mitt problem å løse og at det er jeg som må jobbe med meg selv.. 

Men HVORDAN gjør jeg dette? 

 

Anonymkode: af170...3b4

Utfordre din egen tankegang, når du føler det du faktisk føler prøve og fortelle deg selv at dette faktisk er naturlige tanker til en viss grad, men fremdeles tvinge deg selv til og stole på partner, og ikke alltid basere tankegangen på tidligere erfaringer, men den relasjonen du er i nå, uten og være naiv.

[AnonymBruker]

Hva gjør han for å trygge deg? 

Anonymkode: d1cd8...763