Hvordan håndtere opplevelse av psykisk vold

[AnonymBruker]

Hei, jeg har akkurat snakket med hjelpetelefonen om tunge følelser. Vi kom fram til noe dystert, men noe jeg egentlig alltid har visst. Faktumet er at jeg har blitt utsatt for psykisk vold av min far hele livet, noe jeg egentlig alltid har visst, men har akseptert og tenkt at jeg har fortjent. Jeg sitter her nå, og har det helt forferdelig, alt surrer i hodet mitt. Alt det han har sagt til meg, hvordan dette har ødelagt meg. Alt gir mening, jeg tror jeg har blitt utsatt for psykisk vold som har ødelagt meg.

 

Alle minner kommer nå tilbake, hva skal jeg gjøre?

Gi meg noen råd er dere snill

Anonymkode: 6a13f...c21

[2002_Kristian]

slettet

Endret 3. desember 2020 av 2002_Kristian

[elisa bt]

Først vil jeg sende deg en klem, for jeg skjønner at du har det tøft nå. det er noe med det å si det høyt. Da blir det liksom virkelig. før man har sagt det høyt kan man liksom trenge det vekk når man ikke vil tenke på det, ved å lure se selv til å "tro" at det ikke var så ikke likevel. At det sikkert var ens egen feil. At en sikkert fortjente det. Så sier man det høyt, også blir det plutselig virkelig. Det er ingen vei tilbake lenger. Man blir nødt til å forholde seg til det. (Det har selvsagt vært virkelig hele tiden, men før man sier det høyt, er det mulig å late som det ikke er det)

Ting blir ofte verre før de blir bedre. Jeg tror det er nettopp fordi at når man har stukket hull på byllen ved å si det til noen, så blir det så virkelig, også blir det til at det fyller hele verden. På sikt, når du har fått sortert tankene og følelsene dine, så vil antagelig det kaoset du føler nå avta. 

Det fine med at du nå har sagt det til noen, er at nå kan du begynne å bearbeide. Jeg håper at du på sikt klarer å plassere skylden der den hører hjemme. Dette er ikke noe du ha fortjent. dette er ikke din feil. Det er din far sin feil. Fedre skal ikke oppføre seg sånn mot barna sine. Det er meningen at foreldre skal passe på barna sine, og beskytte dem fra det som er vondt.

Nå synes jeg du skal klappe deg på skulderen, å være fornøyd med å ha tatt det første skrittet. Ta vare på deg selv, fordi du fortjener det! Så synes jeg du bør ta deg en tur til fastlegen. Hvis du tror det blir vanskelig å fortelle legen, kan du skrive ned før du kommer. Så kan du og legen bestemme dere for om, eventuelt hvilken hjelp du trenger videre. Kanskje du kan få samtaler med psykiatrisk sykepleier, eller kanskje det hadde vært godt med noen timer hos en psykolog.

Hvis du trenger noen å snakke med før timen hos fastlegen, eller mellom avtalene du gjør, så ringer du hjelpetelefonen igjen.

Jeg ser for meg at det føles helt uoverkommelig nå. Ta et skritt av gangen. Det første skrittet er ofte det tyngste, og det har du tatt i dag!

Lykke til!

 

[Troyamin]

Hvis du har råd, ta kontakt med en privat psykolog som har spesialisert seg på behandling av traumer. 

Dette klarer du å stå oppi og gå gjennom! Du ER sterk! Husk det!❤