Hvordan takle psykisk syke medlemmer i familien?

[AnonymBruker]

Korona har gått hardt utover familien vår. Den har alltid vært dysfunksjonell, men nå har det blitt tatt til nye høyder. Min mor har vært mye deprimert gjennom oppveksten. Nå har broren min i 30-årene blitt dumpet og mistet jobben. Så han bare pakket sakene fra gutterommet og reiste uten å si noe til foreldrene mine før han dro. Søsteren min har blitt utbrent og mener at foreldrene våre er roten til alt vondt. Hun sliter selv psykisk og kan av og til sende ganske fæle meldinger til meg. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke ta meg nær av det hun sier, og unnskylder henne med at hun sliter. Noe hun har gjort i over et år nå. Problemet er at jeg er gravid og har mye hormoner og følelser så det gjør det vanskeligere å ikke bry meg om det som blir sagt.

Pappa har blitt så fysisk syk, men ikke syk nok til å flytte på gamlehjem. Mamma sliter etter at broren min dro, søsteren min er syk og at mannen hennes ble syk. Hun snakker om å ta selvmord.

Uff, jeg kjenner bare at dette blir så mye på meg. Jeg som er yngst i familien skal snart føde og har hatt en vanskelig graviditet. Heldigvis har en fantastisk mann som tar vare på meg og gjør så godt han kan. Familien hans er også veldig hjelpsomme og støttende. Det er likevel vanskelig å legge fra meg alle tankene om familien min og hva de har sagt til meg ila dagen når jeg skal sove. Så jeg sliter med å sovne om kveldene og natta fordi tankene spinner i hodet. I tillegg til alt dette må jeg prøve å forberede meg til en fødsel som snart kommer. 

Er det noen som har noen gode råd til meg om hvordan jeg skal takle situasjonen? Jeg har ikke lyst til å sette meg i en "stakkars meg" posisjon, jeg skulle bare ønske jeg klarte å unngå å tenke på alle problemene i familien min og hva som har blitt sagt til meg i nyere tid. 

Anonymkode: 7d880...8e3

[n_97]

Du bør i hvert fall sette tydelige grenser for søsteren din. Hvor ofte sender hun stygge meldinger? At hun sliter er ikke unnskyld for å sende gjentatte ufine meldinger. 

[AnonymBruker]

Uff, det hørtes ikke bra ut. Man er jo følsom og sårbar nok som gravid, om man ikke skal ha slike ting å hanskes med.

Nå skal jeg være ærlig og litt brutal. Tror kanskje du trenger det... Ditt ansvar ligger nå hos ditt barn. Å sette barnet først innebærer også å sette din egen psykiske helse først. Når man står midt oppi det og tankene kverner, er det lurt å ta et skritt tilbake. 
Med det mener jeg at du trekker deg unna kaoset for en stund. Jo mindre du hører og involveres i andres problemer, jo større er sannsynligheten for at du får fokusert på det aller viktigste i livet ditt; barnet og din nye familie. Hvis ikke kommer du til å ha fokus feil sted og risikere depresjon/ikke greie å nyte småbarnstiden (som er tøff i seg selv).

Husk: Alle har ansvar for sitt eget liv. Det er ikke ditt ansvar. Du kan være en samtalepartner. Du kan bidra litt. Men du er ikke psykologen deres, og du skal ikke bære deres byrder på dine skuldre. Folk med psykiske problemer har en tendens til å bli selvsentrerte og suger energi fra omgivelsene. Du gjør dem ingen tjeneste ved å la dem ta den plassen og rollen. 
Masse lykke til! 

Anonymkode: 29cf6...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Korona har gått hardt utover familien vår. Den har alltid vært dysfunksjonell, men nå har det blitt tatt til nye høyder. Min mor har vært mye deprimert gjennom oppveksten. Nå har broren min i 30-årene blitt dumpet og mistet jobben. Så han bare pakket sakene fra gutterommet og reiste uten å si noe til foreldrene mine før han dro. Søsteren min har blitt utbrent og mener at foreldrene våre er roten til alt vondt. Hun sliter selv psykisk og kan av og til sende ganske fæle meldinger til meg. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke ta meg nær av det hun sier, og unnskylder henne med at hun sliter. Noe hun har gjort i over et år nå. Problemet er at jeg er gravid og har mye hormoner og følelser så det gjør det vanskeligere å ikke bry meg om det som blir sagt.

Pappa har blitt så fysisk syk, men ikke syk nok til å flytte på gamlehjem. Mamma sliter etter at broren min dro, søsteren min er syk og at mannen hennes ble syk. Hun snakker om å ta selvmord.

Uff, jeg kjenner bare at dette blir så mye på meg. Jeg som er yngst i familien skal snart føde og har hatt en vanskelig graviditet. Heldigvis har en fantastisk mann som tar vare på meg og gjør så godt han kan. Familien hans er også veldig hjelpsomme og støttende. Det er likevel vanskelig å legge fra meg alle tankene om familien min og hva de har sagt til meg ila dagen når jeg skal sove. Så jeg sliter med å sovne om kveldene og natta fordi tankene spinner i hodet. I tillegg til alt dette må jeg prøve å forberede meg til en fødsel som snart kommer. 

Er det noen som har noen gode råd til meg om hvordan jeg skal takle situasjonen? Jeg har ikke lyst til å sette meg i en "stakkars meg" posisjon, jeg skulle bare ønske jeg klarte å unngå å tenke på alle problemene i familien min og hva som har blitt sagt til meg i nyere tid. 

Anonymkode: 7d880...8e3

Ignorer dem, få barnet og kos deg. Så kan du treffe familien din når du er klar for det

Anonymkode: 285e6...d90

[AnonymBruker]

det er vel ikke praktisk mulig å faktisk få "gjort noe" for å hindre at sånne mennesker holder på. 

forsøker man å få dem til å kutte ut med alt deres sludder og pølsevev, så blir man anklaget for å være "ufattelig slem" og at det liksom er den veldig "stakkarslige" lille henne hele forbanna tiden.        

Anonymkode: 29d7f...0bf

[AnonymBruker]

Jeg tror du må legge litt planer for jula TS. Vet ikke når du skal føde? Men om du er høygravid på julaften er det vel ikke noe vits å stresse med et familieselskap, når dere i utgangspunktet ikke har det så bra noen av dere. Broren din har dratt og vil sikkert være for seg selv i jula, søsteren din har kansje sin familie? Kan det være at din mann orker å lage julemiddag hos dere eller kansje dere kan dra til svigers denne julen? Så kan jo din søster feire med foreldrene dine. 

Om hun styrer på med frekke meldinger til deg, så synes jeg det er bra om din mann er litt streng med henne. Han bør passe på deg nå, synes jeg. Evt blokk henne. For du trenger ikke å bli slengt dritt etter nå, nå som du trenger å slappe av.

Anonymkode: 75d28...15a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hun snakker om å ta selvmord.

Da må dere ringe til politiet.

Anonymkode: 75d28...15a

[anonym 4545]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da må dere ringe til politiet.

Anonymkode: 75d28...15a

Helsevesenet er korrekt instans.

[AnonymBruker]

Min tidligere samboer hadde «ustabile» familiemedlemmer som slet . Jeg måtte tilslutt ha minst mulig kontakt for å verne om mine barn og meg selv fordi jeg ble så sliten og utrygg . Pass på deg selv og du vet grensene dine på hva du tåler og da stopper du der. 

Anonymkode: 5892c...e09

[AnonymBruker]

Jeg er fra en sånn familie. Jeg måtte til slutt bryte kontakten med alle fordi de brøt meg ned psykisk pga deres konstante negativitet og nedstemthet. Kall meg egoistisk, men jeg gjorde det for å være den beste moren jeg kunne være for mitt barn. Hadde jeg hatt familien min rundt meg så hadde de ødelagt meg helt.

Anonymkode: cf081...8d1